I den valgkampen som ligger foran oss, vil pressen i stor grad påvirke vår oppfatning av politiske partier, deres ledere og representanter, hvilke saker de vektlegger og hvordan velgerne faktisk reagerer.
Jeg vil ikke her diskutere det store problem at mange norske journalister er skamløst partiske. Jeg vil diskutere den kunnskapsløse og overfladiske diskusjon norsk presse tillater om meningsmålinger, som faktisk er det redskap vi bruker for å forutse hvordan velgerne til slutt vil avgjøre valget.
De av oss som fulgte presidentvalget i USA ifjor, eller det nylig avsluttede parlamentsvalget i Storbritannia, observerte at amerikanske og britiske nyhetsmedier og meningsmålerne selv faktisk rapporterte hvor mange velgere de hadde forespurt, hvilke metoder de hadde brukt, hva som var feilmarginen og hvordan rådata hadde blitt filtrert for å øke sannsynligheten for at de som svarte meningsmålerne faktisk var representativ for velgerne.
Den nyeste meningsmålingen av partioppslutning, utført av Norsk Respons for Bergens Tidende, rapporterer ikke noe slikt. Faktisk finnes det kun løsrevne tall om oppgang og nedgang, og det virker opplagt at journalist Atle Andersson overhodet ikke har tanke for at meningsmålinger, for å si det mildt, har visse svakheter. Norsk Respons har heller ingen hjelpsomme opplysninger på sine websider. Når NTB sprer informasjonen til andre aviser, som Aftenposten, er det selvsagt enda mindre opplysninger å finne. Vi får vite at Høyre har gått tilbake 1,2 prosentpoeng (vi kan vel være litt imponert over at journalister etter hvert synes å vite forskjell på prosentpoeng og prosent) til 16,1 prosent, mens SV går tilbake hele 3,2 prosentpoeng til 14.5. Ap går frem med 2,4 prosentpoeng, angivelig stort sett på bekostning av Høyre og SV, til 30,5 prosent oppslutning.
Men gjør de virkelig det, eller er dette kun artifakter som er et resultat av ikke-representative utvalg og statistiske tilfeldigheter?
Det er et utall av fallgruber for den som vil foreta en representativ meningsmåling. De som utfører målingene er nok klar over dette, men jeg ville satt pris på å få vite hva de har gjort for å unngå dem. En meningsmåler ringer gjerne rundt ett tusen, eller kanskje to tusen, tilfeldig valgte personer og spør dem hva de vil stemme. Disse tusen menneskene representerer altså landets rundt 3,5 millioner stemmeberettigede. Meningsmålere som ringer spør gjerne først om å snakke med det medlemmet i hustanden som sist hadde fødseldag for å unngå at den som tilfeldigvis pleier å ta telefonen, eller være hjemme, alltid blir valgt. Men hva med dem som ikke vil svare på spørsmålene? Kanskje disse er mer tilbøyelig til å velge et bestemt parti enn de som svarer. Og ringer de til mobiltelefoner? Hvis ikke, er det en betydelig mengde velgere uten fasttelefon som aldri blir spurt, og hvis de gjør det, er ikke disse mer tilbøyelige til å være opptatt?
For å motvirke alle slike effekter som kan introdusere "bias" i utvalget, foretar meningsmålere en omfattende justering av tallene basert på kjønn, bosted, utdanning, inntekt og sikkert mange andre faktorer, igjen basert på hva Statistisk sentralbyrå vet om hele den norske befolkning.
Og så har vi det store spørsmålet: vil de som svarer faktisk delta i valget? Det spør meningsmålerne nok om, men hvordan behandler de svaret? Det vet vi ikke. Noen vil kun inkludere dem som deltok i forrige valg, eller dem som sier de helt sikkert vil delta, eller de "vekter" tallene etter en eller annen formel for å filtrere ut hjemmesittere. Akkurat hva de gjør, synes ikke journalistene er interessant for oss å vite.
Hvis meningsmålerne har gjort en god jobb her, sitter vi likevel igjen med 1000 (eller 2000) mennesker som skal representere 3,5 millioner. Vi kan i det minste forestille oss at ved en ren tilfeldighet har meningsmålerne spurt dobbelt så mange mennesker som er Høyre-velgere enn det finnes i befolkningen. Eller halvparten så mange. Heldigvis er sannsynligheten for dette ganske liten, men hva er sannsynligheten for at Høyre slett ikke har tapt 1,2 prosentpoeng siden forrige måling, men har stått ganske stille?
Siden vi ikke har noen data fra denne meningsmålingen, vet vi ikke dette. En spørreundersøkelse søker et bestemt konfidensnivå, typisk 90, 95 eller 99 prosent. Spør vi ett tusen mennesker (hvor stor befolkningen er spiller faktisk minimal rolle), får vi en feilmargin (margin of error; Wikipedias artikkel er mer detaljert) på ca 3 prosentpoeng hvis vi legger oss på et konfidensnivå på 95 (som er det vanlige i slike meningsmålinger). Dette betyr igjen at hvis vi spurte tusen forskjellige mennesker tusenvis av ganger, ville vi finne at 95% av alle undersøkelser ville ligge innenfor pluss-minus 3 prosentpoeng, mens altså en tyvendedel vil ligge enda lenger ute.
Når Høyre får 16,1 prosent på en slik meningsmåling, betyr det ikke mer enn at 19 av 20 ganger, vil tallet ligge mellom 13,1 og 19,1 prosent. Det forutsetter (og det er en veldig optimistisk forutsetning) at selve målingen ikke er offer for noen av de potensielle feilkildene vi diskuterte ovenfor.
Faktisk er det ennå verre, fordi feilmarginen måler hva som skjer rundt 50% av utvalget, og er best egnet til å si noe om typiske ja/nei spørsmål, for eksempel om Norge bør inn i EU. For lavere utvalg er sikkerheten lavere. For små partier, for eksempel Venstre og Senterpartiet som sliter med å komme over sperregrensen, er feilmarginene så store at det rett og slett er minimalt grunnlag for å trekke konklusjoner om nedgang og fremgang basert på disse målingene.
Resultatet som skapte overskriftene, Høyres nedgang på 1,2 prosentpoeng, er opplagt ikke signifikant. Siden vi ikke vet noe om denne målingen, er det umulig å vite hvor stor sannsynligheten er for at det er noen faktisk nedgang. Det er rimelig å konkludere at selv med et perfekt utvalg ligger den ikke stort over 60%, med andre ord er det vel så sannsynlig at det dreier seg om en tilfeldig variasjon som ikke reflekterer noen endring hos velgerne.
I den amerikanske valgkampen var det en omfattende debatt (med mer eller mindre velinformerte diskusjoner) om metodene de forskjellige meningsmålerne brukte. I Norge får vi ikke engang vite hvordan meningsmålerne jobber, hvor mange som blir spurt og hvilke feilmarginer de opererer med.
Søker vi etter feilmargin i norske aviser finner vi at selv denne veldig grunnleggende verdien er ganske sjelden nevnt i artikler om politiske meningsmålinger. En raritet er at begrepet i det minste tas opp i diskusjonen om hvorvidt Liverpool-spiller Luis Garcias ball i Champions League-kampen mot Chelsea faktisk krysset mållinjen. Det er påfallende at sportsjournalister synes å ta mer hensyn til, og kjenne til, svakhetene i datasimuleringen av et spill enn politiske journalister diskuterer den kunnskap vi har om hvem som vil styre landet fra høsten.
Denne artikkelen er også postet på Dagbladets politikkblogg. Ettersom Dagbladets blogg-system kun tillater ganske korte artikler, er bare innledningen å finne der.
11:32:26 PM 
|
|
