Knabentur

 

Dagene 6. – 7. september 2003.

 

Fanny Burney skrev en gang først på 1800-tallet at det å reiser det innebar å ødelegge all lykke! For hva vits var det i å kikke på en bygning her eller der  –  etter å ha sett Italia.

 

Det er som å høre Robert Stevenson i ”A Song of the Road”:

 

                ”There´s nothing under Heaven so blue

                That´s fairly worth the travelling to.”

 

Men vi kan jo heller velge å lytte til Descartes som alt på 1600-tallet hadde funnet ut at det å reise det var nesten som å snakke med mennesker fra andre århundrer. For - dette med å reise i vårt eget land, det innebærer i grunnen at vi reiser i oss selv, gjennom kulturen som har formet oss og fremdeles driver formgivning. Gjennom en slik reise er vi et speil som reflekterer bilder fra den ytre verden, et glass som slipper gjennom lys og skygge, en følsom plate som underveis har registrert inntrykk, stemmer, det ubestemmelige bruset fra folket som levde her før oss.

 

Kanskje har du hørt en gang at lykken skal ha så mange ansikter. Reisen er muligens ett av dem. Så dermed får du begynne på denne ferden da. Eller heller - begynne på nytt. Ingen reise er jo den endelige.

 

Nåvel, men så er det kanskje ingen ”reise” i den forstand turnemnda i Madlamark menighet inviterer til når de i oppslaget sitt i juni 2003 ber om påmelding til ”Fjelltur til Knaben – dagene 6.-7. September”.

Men kanskje er det foran dette oppslaget du plutselig husker verset om din aldring du møysommelig og metaforisk for noen kvelder siden kalte Årstid:

 

Årstid

 

Jeg fryktet vinteren.

En dag var det kommet

et gult blad på mitt tre.

Fra stolen min

så jeg lenge på det.

Jeg hentet den lille saken

og klippet bladet av.

Som dagene gikk arbeidet jeg

stadig lengre tid med saksen.

Til sist tok jeg natten til hjelp,

og lyste gjennom kronen med lykt.

Til slutt sto jeg under treets

svarte og nakne greiner –

mens trærne omkring meg

flammet i rødt og gult.

 

Er det slik du er blitt?

 

Men kanskje er det foran dette oppslaget at stemmene fra et annet århundre dukker opp fra minnets halvmørke og minner deg om Knaben. Det var noe med Knaben! En folkeskolelærer muligens -  som fortalte om et verdifullt mineral, eneste drivverdige gruve i Europa, brukt i stållegering, i tysk våpenindustri – kanoner og revolvere, i verktøyfremstilling, bombet under krigen – en krig som den gang ikke var mange årene bakenfor.

Mystiske og spennende Knaben – mange år senere forsterkes følelsen av dramatikk og romantikk ved navnet Knaben når ei eldre, ugift dame fra Mandal ved avslutningen av livet sitt tar fram et gammelt album og viser deg. Hun dveler ved noen fotografier – uten navn og årstall. Det små fotografier av bygninger, steinmurer og steintrapper, en gruppe unge damer samlet på ei steintrapp, det ser ut som de er i kokkeklær, en ung mann i hvit skjorte, kanskje er han søndagskledt ”Det er fra gruvene på Knaben”, sier hun sakte. ”Jeg ble tvangssendt dit av tyskerne i 1942, jeg var ugift og måtte bare forlate butikkjobben i Mandal og reise”. Litt nølende forteller hun om arbeidet i kjøkkenbrakka, om de andre norske som arbeidet der. Om en ingeniør, nordfra, ja – han i den hvite skjorten, han var med meg hjem en gang også forresten. Men så – flyalarm, bombing, vi måtte rømme fra alt, kjøkkenet og spisebrakka ble truffet, jeg mistet gulluret mitt, konfirmasjonsgaven, fikk aldri noen av de andre sakene mine igjen heller. Vi måtte bare rømme fra alt. Klarte omsider å komme meg ned til Kvinesdal og derfra skyss hjem til Mandal. Jeg kom aldri tilbake til Knaben – og jeg så aldri noen av de andre igjen, - heller ikke han som var med meg hjem den gangen!”

 

Stemmene fra fortiden har tatt styringen og de sørger for at du melder deg på turen, - med ledsager. Vedkommende blir ikke åpenbart glad. Men det er jo enda så lenge til – og en kan jo alltid melde forfall. Så går sommeren og ubehagelig fort er det kun uken igjen til avreise. Det blir for flaut å melde seg av. Telefon kommer fra turnemnda, kan du kjøre – ja, og så ta med ….. Bordet fanger, nytter ikke, du får bare stå på og håpe det beste. De er jo så gamle disse turfolkene at du må da vel kunne henge med der – uttaler du. Men i ditt stille sinn stiger bekymringen – du mister jo pusten bare du går trappen til loftet, hva slags galskap er det du har gitt deg ut på. Trim og trening er begreper du kun kjenner gjennom omtale. Uroen stiger.

De siste dagene blir det handlet utstyr. Det er år siden du har vært sammen med ledsager på noen fjelltur. Utstyret er antikvarisk og delvis helt fraværende. Din ledsager handler fjellsko, bukse og jakke, ser litt fjong ut i grunnen.

Du har selv brukbare fjellsko – det får holde. Fredagen før avreise – panikk. Klærne holder ikke mål. Det er meldt mye nedbør, du har ikke brukbart skifte. Ytterklærne blir gjennombløte første dagen – du må ha et skifte! Madlatorvet og Sporty blir redningen.

 

Avreise er bestemt fra parkeringsplassen ved kirken lørdag morgen 0830. Mat til første dag medbringes. Klær, utstyr og mat pakkes og gjøres klar fredagskvelden. Kanskje du til nostalgiens pris tar en titt i gamle lærebøker. Hva var det nå den gamle læreren fortalte den gangen om Knaben? Er du heldig å finne det så vil der stå:

 

Norge har betydelige forekomster av molybdénglans på Knabeheia i Fjotland, og Knaben Molybdængruber, som er Europas største produsent av molybdénglans, produserte før den annen verdenskrig opptil 735 tonn av dette mineral. Molybdén brukes bl.a. som legeringsmiddel i forskjellige ståltyper, og produksjonen  fra Knaben var derfor av den aller største betydning for tyskerne under den annen verdenskrig. Dette resulterte i at det ble drevet rovdrift, og for å hindre produksjonen ble Knaben gruve- og flotasjonsanlegg bombet to ganger. Anleggene ble bygd opp igjen og delvis plassert under jorda, men da oppfaringen under krigen lå langt etter, er produksjonen foreløpig vesentlig mindre enn før – i 1953 225 tonn.

 

Litt lenger oppe i skolesystemet skulle du lære noe om mineraler. Da fikk du høre om den store gruppen sulfider, som besto av en forbindelse mellom et metall og svovel. Du lærte at de mest kjente innen gruppen var svovelkis, kopperkis og magnetkis, og kanskje fikk du med deg at molybdénglans også tilhørte denne gruppen. Det ble beskrevet som et gråhvitt grafittlignende mineral.

 

Du har hørt om de store slaggfyllingene på Knaben. Estetisk er det kanskje ikke så vakkert tenker du, men hva med miljøeffektene av metallet? Kan det lekke metall fra de store slagghaugene ut i vannårene? Kan det være skadelig?

Du kontakter Bellona som opplyser at molybden må regnes som en mindre viktig forurenser. De gir også en grundig innføring i dagens bruk av molybden. Til stållegering, det tar unna 80 % av verdensproduksjonen. Særlig til militære formål, romfart, luftfart og til bilindustrien brukes molybdenlegeringer. Det brukes også i verktøy da molybdenstålet blir svært hardt. Det brukes også til varmebeskyttelse og gjengefett.Det kan også brukes til fargstoff og det er viktig bestandel av jordsmonn og tilsettes derfor som næringsstoff i enkelte gjødseltyper og som fôrtilskudd til enkelte husdyr.

Molybden er egentlig et livsnødvendig metall, som trenges for å regulere nivå og omsetning av kobber og kobber i kroppen.

Du blir beroliget. Bellona har erklært molybden som et lite giftig metall, og en ubetydelig forurenser.

Kanskje en skulle vurdere hyttetomt ved slagghaugene likevel?

 

Du kommer deg etter hvert til sengs – men hele natten tumler du med drømmer omkring et ”militær-strategisk” metall, i hovedsak utvunnet i USA, brukt i kanonløp i IRAK, brukt i varmeskjold i raketter, rakettidéene til Werner von Braun der Knabenmolybenet var en viktig bestanddel.

 

De forespeilte ”store vannmengdene” har enda ikke vist seg når du møter ved kirken lørdag morgen kl 0830 sammen med ledsager og to passasjerer. 6 privatbiler fylles opp. Deltagerne er 8 ektepar og 5 enkeltpersoner – 21 stykker altså. Du hører om 5 avbud – og registrerer hvem turgruppen består av.

 

Etter rask opptelling og kort orientering tar en plass bak rattet og kjører i retning Helleland. Beskjeden er klar fra lederen ”Følg meg”. Det er lite trafikk på veiene og det går raskt unna. Kortesjen tar riksvei 9 opp Gyadalen til Tonstad. Etter  en kort stans bærer det videre langs Sirdalsvatnet og etter ca.  to og en halv time er en ved veikrysset på Kvinlog. Her tar fylkesvei 465 av til Knaben. Det er ca 20 km inn til Knaben gård, og ytterligere 10 km til veislutt ved Knaben gruver. Du har ikke vært på disse traktene før og registrer at det bærer stadig oppover. Terrenget tar karakter av høghei og fjellandsskap. Veien snor seg langs elva innover og noe forundret registrerer du at det drives aktivt jordbruk på sandslettene i dalbunnen oppover.

Når du kommer til den meget smale stålbrua over elva oppe ved gården Risnes, skjønner du hvorfor veiskiltet nede ved Netland viste et annet veivalg til Knaben.

Etter at Knaben gård er passert begynner terrenget å anta karakter av fjellandskap, men fortsatt er det skogkledt lier nede ved veien. Du begynner å se litt nærmere på landskap og terreng rundt deg. Du stopper bilen og går ut et øyeblikk. Du aner bruset fra fjellene og skråningene omkring, vannet som strømmer nedover og renner i veigrøftene på jakt etter en bekk som kan fange det opp, den lille sideelven som åpner seg for det, elven som tar det i sin favn og fører det videre, mot havet.

 

Der er anleggsmaskiner langs veien. Arbeid med nye veisystemer pågår. Et skilt forklarer at den nye veien fører inn til et nytt hyttefelt under etablering. Et skilt ved veien lenger fremme forkynner at her ligger ”Storstova”, her kan du spise god middag. I farten registrere du den nye store bygningen som ligger like ved veien og med skitrekk som nærmeste nabo.

Et nytt skilt erklærer at nå kommer du til ”Løgeheia Hyttegrend”. Og nå ser du de store sandflatene like nedenfor, slaggsand fra gruvedriften. Og i bak veisvingen like forran deg ligger ”spøkelsesbyen” Knaben. Litt oppe i høyden ser du 4 store bygninger, de minner om store flerfamiliehus. Like bak dem tårner store gruvebygninger i mur og betong.

Selve gruvebyen ligger i terrenget lenger nede. Ikke mye minner om ”spøkelsesby”. Du kjører forbi en større bygning med flagg i fasaden og festkledte mennesker utenfor (senere forstår du at her var det en større gebursdagsfeiring). Du passerer Knaben leirskole, og langs hele veien er der rimelig velstelte bygninger der folk arbeider med oppussing og utbedring. Det kan minne om livet i en hvilken som helst liten norsk småby et lørdag formiddag. Ikke så mye trafikk kanskje, men bilene står der nå.

 

Du kommer frem til parkeringsplassen der de andre alt er kommet. Du går litt støl ut av bilen. Fjelluften svaler ansiktet ditt, det kjennes som om luften er presset gjennom en sil så finmasket at den har fanget opp det minste fjon. Den er så ren at lungene forundrer seg.

 

Turgruppen skal ha tilhold på klubbhuset til Knaben idrettslag. Det er en godt istandsatt bygning. Skiltet utenfor forteller at dette er Knabens eldste bygning. Den var mannskapsforlegning på Knaben I. Flyttet hit i 1917 og ble brukt til bolig for gruvearbeider. I en periode bodde det flere eldre ungkarer her og den fikk da navnet ”Gamlehjemmet”. Og – du har jo selvsagt lov til å resonnere litt omkring dette navnet i forhold til den gruppen som nå tar seg inn i bygningen, larmer opp i 2. etasje og ganske støyende deler seg inn i grupper på 4- og 6-mannsrom. Selv havner du på 6-mannsrom sammen med ledsager og venner du kjenner fra andre reiseeventyr.

 

Utpakking, iføring av turtøy, matøkt nede i peisestuen – og dermed er en relativt raskt klar for lørdagens fjelltur. Tursekk med litt lett tøy, mat og drikke gjøres klar. Så må du bare henge deg på gjengen som nå toger langs veien. Turstien tar av nede ved festlokalet. Skiltet forkynner at stien fører inn til Knaberøysa, ruta er 8,5 km lang.

 

 

Løgeheia ligger på høyre side av veien, toppen strekker seg opp mot 800 m. Langs veien ligger hyttefeltet Løgeheia.

Knabetjønna ligger på 590 moh. Begge sider av veien er store flate vidder dekket av lys sand, slagg.

Det er bro over sandmassene.

Veien er oppført med murer av naturstein, den er steinet og gruset. Ooverflaten er preget av vannmengdene som har gått løs på topplaget. Noen steder er det nylagd grus, andre steder er veien gress og mosevokst, og den er brutt av kryssende bekker.

 

Finndalsvatnet 760 m. Platedammen i enden er sprengt bort halvedelen. Vannstanden er senket 20-25 m.

Kartet viser at veien går ut i og rett over vatnet, men in natura går vi her tørrskodd over.

Inn mot Holevoilan, 830, går vi. Vi tar en liten pause i bakkehelningen for vi kommer på toppen av skardet. Spiser litt. Noen forteller at i juni i år var det en som gikk seg vill her inne. På vei fra Knaben til Ljosland. Han gikk seg vill, brakk beinet, og måtte åle seg fram etter hendene i ca. 4 km. Han hadde da vært ute i 3 døgn og var godt solbrent, "oppspist" av mygg, men ellers i god form.

 

Andre har hørt om to sørlendinger i 50-årene som også kom på villstrå langs denne løypa. De hadde imidlertid kontakt med politiet på mobiltelefon og gjorde avtale om å ta seg inn i ei hytte. De hadde blitt liggende der inntil den grauttjukke tåka lettet og de kunne bli hentet ned til bygdar. Så - fjellet skal en ikke spøke med.

Vi løfter på legemet igjen og fortsetter langs løypa. Vi er nå kommet nesten inn til Knaperøysa som ligger i sråningen til høyre lenger framme. Tåken begynner å sige innpå, det surner betydelig med været så vi velger å snu. Før vi snur møter vi 6-8 gutter som kommer fra Ljosland Turisthytte. De ser slitne ut.

 

Litt inn til venstre fra stien ligger Roma gruve.

 

Nordsiden av Knabetjønn. Følger stien. Veien slynger seg oppover rindene. Også her er den steinsatt. Her er litt bær, blåbær og tyttebær, krekling og blokkebær. Men - dagen er på vei inn i skumringen. Det er tid å ta seg ned mot nattelosjiet.

 

Regnet grovt i natt. Legger etter samlingsstunden. Det begynner å regne så snart vi er kommet ut. Går forbi saueskiljingen. Letter etter hvert og vi kan gå i skjorteermer. Frisk vind oppe i høydene og inn mot Stutedalen.

Går i skråningen over Sandtjønn og ser restene av gruveanlegg inn i enden av vatnet. Veien deler seg og vi tar den østre. Den andre fører inn til Kvina gruver. Vi går på de grovhugde steinene. Alle disse steinene, jorden, himmelen der oppe, vinden som kommer i brå kast, et pust av alle de ord som er sagt, av alle sukk, de første som de siste, bruset fra gruvebekkene, det som har båret gruvefolket her oppe.

 

Gjennom hele natten suser det av stritt, strømmende regn. Nattestemningen fører deg inn i en døs der du hører steinene i de gamle ruinene opp langs gruveveien snakke sammen. Du finner det rimelig at de må vente med samtalen til ingen kan høre dem, og at det da må foregå lange samtaler mellom dem, om hvem som slet her, ble skadet her, hvem som gikk her og lengtet ned til dalen, og hvem som gråt bitterlfig over jenta han mistet.

Om litt kommer vi inn på de flate flyene der Knnaben I ligger på ca 900 m. Her tar stien av og nedover den bratte lien til Litleknaben.Vi fortsetter noen 100 m til Knaben I. Flatt terreng. Spiser ved ruinene av et hus.

 

Stillheten er total. Ikke en sjel er å se. ett av to: enten har verden gått under, eller den skal til å begynne. Denne porten på gløtt, stillheten, det øde stedet, om du ikke benytter anledningen, må du da være gal eller på ville veier.

 

Du tenker på dem som slet her oppe, var det slik at de flyktet hit opp fra denne verdens bekymringer? Men - verdens bekymringer ville vel ha sørget for å oppsøke dem.

 

Går sørover og får en litt bratt nedstigning til gruveområdet ved Roma. Her kommer vi inn på veien fra i går.

 

Det er en egen skjønnhet over dette landskapet, dette gamle gruvelandskapet. Heslig?? Jeg er ikke så sikker på  det.

Over den brede dalen svever en skimrende tåkedis som får solen til i sitre i en indre glans. Sola og de slette fjellsidene gir hele landskapet en sølvfarge. Høye, nakne fjell som glitrer i solen som et, arnested for urgamle dikt og ulver.

 

 

En gammel skinnegang, en rusten komfyr i landskapet tar deg plutselig tilbake til tiden før og etter 1. Verdenskrig med den reneste Klondykestemning her inne i heiene etter molybden. Landskapet og karaktertrekkene minner oss om alle dem som satset sine penger på gruvedrift, og alle dem som la hele sin livsgjerning på dette alteret her inne. Det gir innblikk i en del av norsk industrihistorie.

 

Men – det gir også tydelige bevis på tysk krigsaktivitet. Ikke bare tysk aktivitet. Også engelsk. Du har hørt om kartsamlingen på Riksarkivet som med sine samlinger av kart og tegninger kaster lys over så mange sider av norsk bergverkshistorie. Du har kanskje hørt om gruvekartene fra Knaben som ble brukt av engelske krigsflyvere og kommandosoldater under krigen. Kanskje er det bare Kongsberg Sølvverk som har mer kartmateriale enn Knaben. Disse kartene var vesentlige under de omfattende bombetoktene mot molybdengruvene. Edvard Bull skrev at: "Det som ble levert derfra, var praktisk talt uerstattelig som legeringsstoff til bestemte typer stål". Det ble viktig for engelskmennene å få stoppet gruveanleggene. To stor flyraid midt under krigen ødela vitale maskindeler og resulterte i at tyskerne la mest mulig av oppredningsprosessen under dagen.

 

 

 

 

Samtidig er det en flott naturopplevelse.

 

Terrenget er lett å gå i. Turen kan gjennomføres av alle med god kondisjon og gode skor.

Det blåser ofte her inne på vidda, underlaget er vått. Det er absolutt behov for vind- og vanntett tøy.

(Men det var ikke slutt med dette - fortsettelse følger.)

 

Du ønsker ikke å glemme det du har sett - men vet at andre minner uvegerlig vil komme og legge seg over disse, viske dem ut; den triste skjebnen til alle som er ute og reiser.

 

Så vet du selvsagt at noen linjer med ord ikke er en strøm av bilder, lys, lyder, at vinden ikke kan blåse mellom dem, at det ikke kan regne over dem, og at det for eksempel er umulig å vente at det skal vokse fram en blomst inne i o-en i ordet blomst. Etter som landskapet er så vakkert, får du tillate deg et hjertesukk. Du har nettopp kjent lukten av vått løv og kan ikke finne ordet som skulle beskrive denne lukten, dette løvet og dette vannet. Hvordan skulle ett eneste ord kunne uttrykke alt dette; når du ikke får det til med mange?

10:38:07 PM