To pluss to behøver ikke føre til splittelse.

 

Når et ektepar er på reise sammen med et annet par, så kan der lett oppstå problemer dersom en ikke tar små forholdsregler.

 

Det kommer en tid i det ekteskapelige liv da det synest å være en god ide å reise på ferie sammen med et annet par. Vanligvis inntreffer ikke dette så tidlig som ved bryllupsreisen, når bruden og brudgommen fortsatt utforsker den uendelighet av under som denne ens elskede synes å huse. (Tante Britta tok med psykologen sin på bryllupsreisen, men omstendighetene var ekstraordinære  - det var hennes femte ekteskap). Slike flere-par reiser har en tendens til å finne sted etter 5 til 10 års ekteskapelig hopehav, når undringen er redusert til hva mon tro som blir servert til middag.

 

Nå må på ingen måte ønsket om å ta med et annet ektepar på ferie bli oppfattet som en anklage mot ekteskapet i seg selv; men heller, se det slik at det representerer det uunngåelige, om det er aldri så kaldslig - det er realitetenes triump over det evige, om det er aldri så hjerteskjærende - et spørsmålstegn ved den romantiske myten. Vi må alle bli voksne en dag.

 

Ektepar elsker selskap. Hvem har ikke observert eller vært en del av paret som spiser middag sammen på en restaurant i absolutt taushet? Men har noen noen gang sett to par som ved samme bord sitte i total taushet fra forrett til desserten?

 

Det å reise sammen med et annet par ligner på en måte det å være gift med dem, så av den grunn er det viktig å velge reisefølge med omhu. Det å like dem, det er selvsagt fundamentalt, men det er ikke nok! De to må like hverandre. Jeg og kona var en gang på seilferie nede ved de greske øyene sammen med et ektepar fra Rogaland som, og det var ukjent for oss, ikke likte hverandre. Dette ble ganske klart på dag tre, da vi lå ankret opp ved øya Delos. Henrik, som alltid drev med litt spillopper, smurte seg inn med lav-fett salatdressing over hele kroppen i stedet for solbadolje. Dette førte til at kona, Anita, kalte han "absolutt avskyelig". (De små bestanddelene av dressingingredienser som hang fast i brysthårene hans var ikke nett appetittvekkende).  Til gjengjeld satte Henrik seg ombord i livbåten og drev avgårde og Aita låste seg inne på det eneste toalettrommet ombord på den 32 fot store båten. Jeg tok Henriks parti og kona tok Anitas. En uke senere søkte Henrik og Anita om skilsmisse. Vi var nesten neste-par ut.

 

Men likevel kan du ikke være sikker på at dere vil kunne nyte en ferie sammen selv om dere liker dem og de liker hverandre. Noen irriterende ferievaner kan vanskelig klarlegges på forhånd, uansett hvor hardt en anstrenger seg. "er det slik at du absolutt må fortelle meg dine drømmer hver morning ved frokostbordet mens jeg skjærer visdomsjekslene helt inn i tannkjøttet", er ikke av den type spørsmål du stiller din kommende reisepartner. Og hvordan kunne du vite at hun tok med seg dobbelt så mye bagasje til Madrid som det hun sa hun skulle ta med, eller at han bestiller hos servitøren på flytende spansk??

 

På den annen side finnes en rekke temaer og områder som kan klarlegges på forhånd,  og det er grunnen til at kloke reise-par forhandler eventuelle ekteskapsakter eller separasjonsavtaler før de engasjerer seg i felles reiseeventyr.

 

 

Forutsett nå at dere er enige om reisemål, da er nest punkt å starte på oppholdsarrangement. Det er lurt å fastslå om dine fremtidige reisepartnere er av den oppfatning at i ferietiden skal en være spandabel og romslig, eller om ferien skal være billig, uten at en behøver å konfrontere pengespørsmålet direkte.

 

Det er nå en gang slik at det er lenge side jeg og kona fant det morsomt å dele et toalett nederst i gangen, selv med nære venner. Vi har vanskeligheter nok med å dele et mellom oss to. Å ta feil med hensyn til å komme til en felles forståelse på et så viktig punkt som et 5-stjernes slott i motsetning til et 0-stjerners mongolsk nomadetelt må tas som et tegn på absolutt inkompatibilitet.

 

Etter som en blir eldre, så vil litt komfort bety ganske mye. I Norge så liker vi å ta en skikkelig dusj, ikke en av de slangeaktige med hode som du strever med å skyve rundt på kroppen din og som knekker mellom fingrene dine og sender en varm stråle i knehasene på meg mens jeg står og barberer meg. Personlig liker jeg en leselampe som er i stand til å fokusere høyere oppe enn navlen og som ikke er boltet til nattbordet.

 

Som i ekteskapet, er ofte separasjon, nøkkelen til lykke, siden reisestil ofte varierer fra par til par. Dette er ikke noe problem dersom du kjenner til disse små forskjellene på forhånd og kan lage fornuftige tilpasninger i programmet.

 

Der er hundrevis av greske ruiner langs den tyrkiske kysten mellom Istanbul og Izmir, mange av dem på fjelltopper. Vår kjære Marie måtte besøke dem alle på sine topper, til og med Troya, som selv hennes reiseguide beskrev som "noen vage antydninger av steinhauger". Jeg og kona, på den annen side, er ganske tilfreds med å plukke ut det mest nødvendige: ett teater, et Afrodite-tempel, ett Apollo-tempel, et gymnasium og to agoraer  -- og deretter ta en rolig spasertur på en mark full av popler og deretter sitte ned og dele en flaske vin.

 

Noen mennesker liker å se forskjellige land. Noen foretrekker å ete dem. De som skal ha med seg alt som er å se - har en tendens til å droppe lunch, skippe dolmas, eggplant og baklava noe som for et annet par, som oss, nesten er en begrunnelse for hele reisen. Så derfor var vi fullstendig åpne med hensyn til våre ønsker og vaner, vår slappe interesse for kulturelle minnesmerker og evenement og vår han til å spise en god lunch i fred og ro ved et bord på samme måte som Marie og ektemannen Knut var det med hensyn til sine behov for bokstavelig talt å løfte hver stein, mens de tok seg en banan ”on the run”.

På grunn av vår felles åpenhet var vi i stand til på forhånd å avtale et hopehav under reisen som var tilpasset oss alle. Vi leide to biler, delte oss på dagsturer og fant sammen igjen til en felles middag om kvelden.

 

Museumsbesøk er ofte et kinkig punkt, og her er en kort separasjon en fornuftig løsning.

”Pleier du å leie hodetelefoner?” er ofte en brukbar innledning for å skille en seriøs kunstelsker fra en som kikker litt på van Goghs bilder og deretter strener mot museums-shoppen for å kjøpe ”Stjernenatt” i post-tube.

Reiser du med et annet ektepar så kan selve antallet både være en fordel og en ulempe. Du har to mennesker til å spasere og snakke med, to til som kan være med å betale drosjeregningen, og en person til som er interessert i å shoppe.

 

På den annen side er der to mennesker til å vente på i hotell-lobbyen og to mennesker til som skal klage på søvnmangel, dårlig service, masete tempo osv. Og nå som dere er fire er det også dobbelt så sannsynlig at noen vil miste lommebok, pass, fotoapparat eller glemme den nødvendige dagsmedisinen igjen på hotellet. Men, det er bare halvparten så sannsynlig at noen vil skjelle deg ut og kalle deg med ukvemsord – det andre paret er jo der og følger med!

Så derfor – når to ektepar reiser sammen på denne måten, så vil de forsøke å ta frem det beste av seg i en slags bryllupsreise-manér. Det blir en slags vennskapelig konkurranse for å kåre det beste ekteskap, og alle er på en måte vinnere.

 

Vi var i Spania i 10dager og regnet høljet ned i en evig strøm uansett hvor vi dro. Vi var der med Karen og Bjarne og hadde vi da vært alene er jeg redd humøret hadde sunket temmelig raskt gjennom alle fire stadier av Elisabeth Kubler-Ross´ sorgnivåer: fornekting, sinne, forhandling og depresjon. – uten i det hele tatt å nærme oss stadiet aksept. Men nå gjorde den alkymistiske samrøre av fire mennesker oss til en gruppe ”Singin´ in the Rain”. Etter åtte dager med sammenhengende regn, stormet vi om formiddagen inn på en restaurant for å unnslippe en kraftig regnstorm av det slaget som vrenger enhver paraply. Etter lunsj hadde elendigheten avtatt til jevnt silregn, noe som fikk Karen til å bemerke, ”Er ikke vi heldige?” Hadde jeg vært gift med henne og hadde vi reist oss to alene ville jeg gått fra konseptene etter en slik kommentar. Som det nå var våget ingen å slenge med leppa til henne.

 

Ved et annet tilfelle ble en faretruende kommentar vendt til noe humørfylt. Vi satt og spiste lunch på Ramblas i Barcelona og kona oppfattet noe hun mente var et uvennlig tonefall i stemmen min. ”Uvennlig?, jeg er slett ikke uvennlig”, påsto jeg. ”Det er ikke hva du sier, det er tonen din”, sier hun. ”Tone?? Hva slags tone?” sier jeg og snur seg mot Bjarne for å få støtte. ”Jeg tar ikke med tang en gang i den der”, sier han, og vi fikk oss en latter alle sammen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

12:25:06 PM