Reidar Bringedal: Fortinbras: Det å reise

Fri, 07 May 2004 04:51:45 GMT

(Med start lørdag den 12. juni planlegger vi en 8 dagers tur til Island. Her er litt bakgrunnsmateriale for en dagstur på Vest-Island. 8 stykker blir vi på turen)

Vest-Island.

Og helst områdene på Snæfellsnes og Borgarnes.

Når vi på resten av denne reisen skal konsentrere oss om de vestlandske landnåmsmennene på Island skal vi huske på at andre sannsynligvis har vært der før oss. At øya muligens allerede var befolket da vestlendingene kom hit på 800-tallet. Av bl.a. folk som fulgte i sporene etter St. Branden av Clonfert (år 480-576e.k), en irsk munk som hadde hovedrollen i en av de mest berømte legender i keltisk kultur: St. Brendan eller St. Brandans reise til de helliges lovende land, nemlig lykken og rikdommens øy! De irske munkene ble ofte kalt ”monachi peregrini”, pilegrimsmunker. De var mye på farten for deres kall var å finne st sted på jorden, et slags jordisk paradis som Gud ville åpenbare for dem.

Ifølge det irske diktet som forteller legenden, var Brenden en munk fra Tralee, County Kerry. Han ble ordinert til prest i 512 og seilte ikke lenge etter sammen med 14 munker i et lite og skrøpelig fartøy som havnet langt ute i Atlanterhavet. Legenden forteller om deres opplevelser, hvordan de fikk med seg ytterligere tre munker, deres møte med ildsprutende demoner, flytende krystallsøyler og monstre store som øyer.

Brenden og hans reisefølge landet på en øy hvor de fant trær og andre typer vegetasjon. De holdt messe og plutselig begynte øya å seile. Den ble til en gigantisk sjøskapning og de var på skapningens rygg. Og etter mange slike hendelser kom så Brendan tilbake til Irland.

I dag tror mange at legenden var en bekreftelse på at irske sjøfolk i middelalderen faktisk nådde kystene til både Nord-Amerika eller New Foundland, Island og andre øyer i Atlanterhavet.

Men for oss er det vestlige Island det området som danner geografisk ramme for alle de hendinger og beretninger vi kjenner så godt fra de islandske ættesagaene. Dette var et hendelsesrikt område gjennom hele landnåmstida med fjorder fulle av sel og fisk, øyer og fjellformasjoner fulle av fugl og egg, elver som flommet over av ørret og laks og varme kilder der kalde kropper kunne ta et avslappende bad.

På mange måter rommer Snæfellsnes og Borgarnes et konsentrat av nærmest alt karakteristisk fra den islandske natur og historie. Snæfellsjökull som danner et fascinerende blikkfang i dette landskapet, gir grobunn for allverdens historier - ispekket mystikk og overnaturlige hendelser. Det er ikke til å undres på når men en gang har sett dens perfekte kjegleform nærmest sveve over havet.

Berømte landnåmsmenn.

I det 9. og 10. århundre slo mange innflytelsesrike personer seg ned på Vest-Island. Skallagrim Kveldulfson, far til den uregjerlige vikingen og poeten Egil Skallagrimson kom til Borgarfjörður. Torolf Mostraskjegg, som hevdet at Helgafell var det helligste av alle fjell på Island, slo seg ned nær Stykkishólmur på Snæfellsnes-halvøya.

Til sydsiden av halvøya – kom den mystiske Barður Snæfellsás og bosatte seg på Hellnar og ble siden en slags åndeskikkelse for isbreen Snæfellsjökull.

Og så - Aud den djuptenkte – tenk hva slags egenskap det er som kan ha gitt henne dette navnet. Hun skal ha vært av Aurlandsætt i Sogn og kom via Irland til Island på 800-tallet og ble ei berømt kvinne der. Hun er nevnt i Harald Hårfagres saga. Hun skal ha vært driftig, klok og from – og blitt kristnet i Irland. Kanskje hadde hun med seg den irske salmen ”Deg å få skoda” til Island. Hun slo seg ned i Dalir-fylket og ryddet seg gard som hun kalte Kvam, et gardsnavn som finnes flere steder i Sogn, en av disse var et stormannssete i vikingtiden.

Hun er også nevnt i den islandske Landnámabok og her er hun kalt Aud den djupaugde – som vel skulle bety ”den rike”. Det var nok slik at innflytelsen fra Vesterhavsøyene var langt sterkere på Island enn i Norge. De som innvandret herfra hadde vært kristne. Den fornemme Aud skal ha vært gift med Olav Kvite, konge i Dublin. Det var på sine eldre dager at hun kom til Island med 20 mann ifølge Landnámabok. Hun reiste et kors på en haug nær gården sin, og der forrettet hun sine bønner. Men hennes etterkommere reiste et hedensk horg på haugen og kristendommen ble ikke holdt i hevd av seinere generasjoner.

Hennes nabo var jærbuen Eirik Raude som bodde i Haukadalur. Han hadde måttet rømme fra Norge på grunn av et drap. Også på Island kom han i vanskeligheter og ble nødt til å fare av landet. Omkring 985 dro han med stort følge og 25 skip til Grønland. Eirik ble den første europeiske bosetter på Grønland og han sønn Leif Eiriksson fant Vinland i året 1000. Gudrid Torbjørnsdotter, den første europeiske mor i Amerika, var født i Hellnar, ute ved spissen av halvøya. Legenden vil ha det til at Akranes ble stedet der to irske brødre slo seg ned og at irske munker hadde bosatt seg i Hvalfjörður-området før nordmennene kom til Island. Der var også en irsk nybygd i Gufuskálar, tett ved den lille byen Hellissanður.

Sagaene og historieskriverne

Vest-Island var åstedet for mange av de dramatiske islandske ættesagaene. Egils soga, soga om Gunnlaug Ormatunga, Eyrbyggja soga, Laxdæla soga, Harðar soga, soga om Hønsa-Tore, Bjarnar saga Hitdælakappa, Bárðar saga Snæfellsáss og den romantiske Viglundar saga.

Alle disse er oversatt til en rekke språk og en kan finne utgaver hos lokale bohhandlere.

Den endelige demise av den gamle stormakten i det 12. og 13. århundre ble for en del satt sammen av den mektige Sturlunga-klanen som kom fra Vest-Island.

Fra Vest-Island kom også de berømte historikerne fra det 12. og 13. århundre: Are Frode (den lærde) bodde på Staðarstaður på Snæfellsnes-halvøya. Snorre Sturlason var født på Hvammur i Dalir fylke men bodde hovedsakelig på Reykholt i Borgarfjörður. En kan nå finne Heimskringla-museet der og det er gjort utgravinger hvor Snorres gård en gang lå. Snorres nevø, Sturla Torsson, bodde på Staðarhóil i Saurbær-distriktet og døde på Fagurey i Breiðafjörður. Minnesmerker er reist i disse områdene til ære for disse berømte historieskriverne.

Skarð på Skarðasströnd er sagt å være den eldste bygning på Island siden den har vært bebodd av den samme familie helt fra tiden rundt år 1000 og kanskje helt fra landnåmstiden. Et av de beste læresetene i middelalderen var Helgafell kloster på nordsiden av Snæfellsnes-halvøya, tett ved byen Stykkishólmur.

Kirkens menn

Mot midten av det 16. århundre utspant det seg en grufull hendelse i disse traktene. Det involverte den siste romersk-katolske biskopen på Island, Jon Arason og hans to sønner. De ble arrestert ved Sauðafell i Dalir fylket og holdt i arrest en stund av Dadi Gudmundsson, en rik bonde i Snóksdalur, som deretter sendte dem, etter ordre fra den danske kongen, sør til Skálholt der de senere ble halshugget.

Den mest kjente av de islandske salmedikterne, presten Hallgrum Petursson, bodde ved Saurbær i Hvalfjörður-distriktet i det 17. århundredet. Hans ”Pasjons-salmer” er blitt omsatt til mange språk.

Å ta vare på kunnskapeen

Professor Arni Magnusson, som har fått den Arnamagneanske samlingen oppkalt etter seg og likeledes Det Arnemagneanske Instituttet i København og Arni Magnussons Instituttet på Island , var født ved Kvennabrekka i Dalir fylket og vokste opp hos sin bestefar ved Hvammur sist i det 17. århundre. Hans samtidige, Steinunn Finnsdotter, fra Höfn i Melastveit Borgarfjörður, skrev en hel del forskjelligartede vers som har gjort hennes navn velkjent i litterære kretser på Island.

Det første trykkeriet, som opererte uavhengig av kirken, ble satt opp her på Hrappsey i Breiðafjörður sent i det 18. hundreåret. Det ble flyttet til Lairágarðar i Borgarfjörður rundt år 1800. Flatøy i Breiðafjörður var det viktigste kulturelle senteret på Island på midten av det 19. århundre med landets første bibliotek, riktignok ganske lite.

Den første jordbvruksskolen på Island ble etablert i Olafsdalur i Saurbær i 1880. Der er det nå et kvinne-forskningssenter.

Kunstnere i det 19. og 20. århundre.

Noen av de mest kjente poetene, forfatterne og kunstnerne i det 19. og 20. århundre har i det minste dels røtter på Vest-Island. Blant dem den første moderne romanforfatter på Island, Jon Thoroddsen. En av de første billedhuggerne på Island, Åsmundur Sveinsson, vokst opp på Vest-Island. Han skulptur, Sonatorrek, oppkalt etter eddakvadet av Egil Skallagrimsson ved samme navn, finner vi plassert ved kirkegården Borg nær Borgarnes, der Egill bodde. Den moderne billedhoggeren Påll Gudmundsson, skaper sine verk ut av stein og fjell funnet ved Husafell i Borgarfjörður. Den internasjonalt kjente maleren Erro, som bor i Paris, var født i byen Olafsvik på nordsiden av Snæfellsnes-halvøya. Folkemusikksamleren Bjarni Torsteinsson, vokste opp på Myrar-området i det 19. århundre og den berømte komponisten Atli Heimir Svinsson, kommer fra Flatey i Breiðafjörður. Mange poeter, malere og skribenter har også søkt inspirasjon i dette landskapet rundt Snæfellsjökullen, blant dem Islands Nobelpris-vinner i litteratur, Halldor Laxness, og maleren Johannes Kjarval.

Wed, 10 Mar 2004 20:39:31 GMT

I NORDLANDSSOMMERENS EVIGE DAG

EN REISE I NORDLAND SOMMEREN 2000.

Lørdag 21. juli.

Stavanger-Oslo-Bodø-Kjerringøy-Saltstraumen-Fauske-Sulitjelma.

….jeg vil skrive om det for min fornøielses skyld, det hændte mig noget eller jeg drømte det. Nu har jeg glemt mange ting som hører disse oplevelser til fordi jeg næsten ikke har tænkt på dem siden; men jeg husker at nætterne var meget lyse. Mange ting forekom mig også så fordreide, året hadde tolv måneder, men nat blev dag og aldrig var det en stjærne å se på himlen. Og de folk jeg møtte var særegne og av en anden natur end folk jeg kjendte fra før; nu og da var en nat nok til å få dem til å springe ut fra barn av i al deres herlighet, modne og fuldt voksne. Det var ingen troldom heri, men jeg hadde ikke oplevet det før. O nei. …..

Fra Pan. Kap. I.

Reiseskildringen.

Det var britene som skapte shangeren som i litteraturen kalles reiseskildring. De hadde det bl.a. travelt med å reise rundt til koloniene i imperiet. I den britiske storhetstiden sendte de brev, beretninger og fortellinger hjem til familie og venner for å dele med dem inntrykk fra livet ved samveldets yttergrenser. De fikk dermed tidlig erfaring med begrepet ”travel”, og den som drev med dette: ”The Traveller”. Engelskspråklig litteratur har dermed mange fyndord som omhandler reisen, den reisende og - hans skildringer:

”Travel makes a wise man better, but a fool worse” , ja, se det. La oss håpe at vi hører til i riktig kategori.

Midt på 1600-tallet sier folk at ”He that travels far knows much”. I 1623 skriver Wodroephe i ”Spared Houres” at ”He who travelleth not by sea, knows not what the fear of God is.” Kanskje et utsagn som nordlandske fiskere vil skrive under på.

Så har vi den reisende da. Erfaringene til hans mange tilhørere kunne alt på begynnelsen av 1500-tallet summeres opp til: ”A traveller may lie by authority.” Samtidig sier Barclay i ”Ship of Fools” at ”There tre sortes be Of people lyuyynge, whiche may themselfe defende In lesynge (lying), for they haue auctoryte to lye. The first is pylgrymes that hath great wonders sene In strange countres, such may say what they wyll.”

Vi får ikke vite hvem de andre løgnerne er, men det aner oss, for et hundreår senere sies det at ”Whence it is said, that travellers, poets and lyars, are tree words al of one signification”.

Vi blir også fortalt hva en reisende trenger når han drar ut. Her er det riktignok mange varianter av gode egenskaper ute og går. På 1500-tallet lærer vi at

”If you will be a traueller ….. haue alwayes the eies of a faulcon .. the eares of an asse … the face of an ape .. the mouth of a hog .. the shoulders of a camell .. the legs of a stagg … and see that you neuer want two baggs very full, that is one of pacience .. and another of money.”

På begynnelsen av 1600-tallet sies det at ”Traueller must haue the head of a philosopher .. the heart of a lyon .. the mouth of a swine … the eyes of a hawke .. the backe of an asse .. the leggs of a cammell … and the vigilancy of a cocke.”

Med disse gode rådene legger vi trøstig i vei på reise. Det spørs om vi er utstyrt med særlig mange av egenskapene - men det får eventuelt reiseberetningen avsløre.

Vi har selvsagt bestemt oss for ikke å være turister – vi er reisende! Vi ser for oss turisten, denne foraktelige, som ankommer med charterfly til et typisk turiststed – der han har vært omtrent 10 ganger før. Målsetting: Bli brun, kjøpe suvenirer, skrive postkort, drikke billig alkohol, handle tollfritt, henge seg på sightseeing med buss – der en kan slappe av etter en lang natt i baren, begrense kontakten med lokalbefolkningen til en flørt med kelneren/servitøren.

En reisende: Denne herlige, som egentlig ikke er på ferie – men på reise!, som lever og reiser fra dag til dag i full frihet, som søker kontakt med lokalbefolkningen i et ønske om å forstå og få innblikk i, forfatteren av reiseskildringen - som også meddeles omverdenen på forskjellige måter, kjempende (litt varsomt) for å skjule sin forakt for turisten, den utrolig tilpasningsdyktige til reisens forskjellige uttrykk og innfall.

&&&&&

Klokken 0500 er ganske gry-tidlig - en lørdags morgen! Så ubemerket som mulig står en opp for å ta en rask tur til kontoret - foran også denne ferien! Ifølge S alltid dette - hver sommer, alltid slik. !! Og kanskje har hun rett. Alltid vil der jo være noe som en ikke rakk å utførte - som måtte på plass før en dro. Brev som må skrives, e-post avgårde til medarbeidere og andre med orienteringer og beskjeder, samle med seg noen papirer – i tilfelle det skulle bli anledning til å gjør noe i løpet av feriedagene. –

Med 30 års erfaring skulle en vel kunne trekke konklusjonen på forhånd at - nei, ikke i år heller ble det tid til kontorarbeid i ferien.

Men uansett – tilbake i heimen kl. 0600, og da er resten av reiseselskapet på beina. Det er flyavgang kl 0725, og vi har planer om å være ute av huset ca. 0645. Kristin vil kjøre oss – søvndrukken, er også hun ute av senga - og nesten til stede.

Flytur

Dagen er nydelig i Stavanger. – Tåken de siste dagene har bekymret oss litt, men morgenen er klar og strålende på Madla. – På Sola skimter vi noen tåkedotter – men det er glimrende flyvær.

Aktiviteten er minimal på Sola denne lørdags morgenen. I bonusoppgjøret ble vi uten vår oppmerksomhet plassert i Braathens Best, eneste fordel - god plass til beina. Setet mellom oss er tomt så vi kan utbre oss litt. Flyturen til Oslo går i pent og rolig vær med god oversikt over overraskende mye snødekt landskap på Hardangervidda. Midt i juli ser det ut til å bli sent snøbart på vidda i år. VG har i dagens utgava en artikkel om Hamsuns Rike og opplevelsene i den nordlandske sommeren. Vi tar artikkelen med oss på turen. Der serveres frokost. Et småtørt stykke brød med skinke og ost. Det er ikke den store kulinariske opplevelsen, men sammen med en sterk kaffetår glir det ned. Morgendiktet hjelper også på. I dag er det Herman Wildenvey og Tor Jonson som gir oss ord med på veien. Jonson bidrar med:

Norsk kjærleikssong.

Eg er grana, mørk og stur

Du er bjørka. Du er brur

under fager himmel.

Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.

Du er såkorn, blankt og bjart.

Du ber alle voner.

Båe er vi det vi vart.

Eg er berg og naken li.

Du er tjørn med himmel i.

Båe er vi landet.

Evig, evig er du mi.

Wildenvey er lang mindre alvorlig når han beretter en gammel historie:

Utrolig

Fisker Per Steng var så vakker en kar

som noen gang satte et garn.

Konen var liten og sliten og rar,

hun hadde hatt elleve barn.

Men alltid forelsket, beundrende vekk

satt hun og skrøt av sin Per:

Per Steng er vel vakker, Per Steng er vel kjekk,

og så go’ som han er når han ler.

Engang, - det var i kaffekalas,

spurte hun alle som en,

spurte til alles bestandige spas:

Er ikke mannen min pen?

Er ikke mannen min vakker og go’,

sa hun med salige smil.

Per Steng satt på tunet og puslet med no,

en kjempe med solbrun profil.

Jo da, sa konene alle som en, -

for noenting måtte de si.

Jo, det er visst, han er inderlig pen,

og sånn som han holder seg, De.

Ja, nikket konen og så på sin mann

som satt der og bøtet et garn.

Det er ikke mulig å se det på han

at han har hatt elleve barn.

Gardermoen tar i mot oss etter ruteplanen og leder oss til transitthallen. Men over halvannen times ventetid tar surt imot oss. Flyet nordover går ikke før 10.10. I ventehallen kikker vi på de andre reisende (turistene) og på varene i kiosker og disker. Det er lite utvalg, det er fort gjort. Ikke engang en brukbar blad-/bokshop finner vi til å fordrive tiden i. Det er få reisende, og overraskende fredelig – kun noen små grupper av speidere haster forbi. Det er få utlendinger å se – det eneste som vekker S's interesse er en del fotballfjes som dukker opp – en lett lutende Bjørn Hansen fra Rosenborg – en slentrende trender Vidar Davidsen – en mislykket utenlandsproff, i dag bortgjemt i Lyn, – Ketil Løvik. Men de er mange – med magre fotballkropper - med veldig unge, glatte og uerfarne ansikter.

Tiden i terminalen drar seg mot en slutt og ved gate 22 står Bodøflyet. Her er det litt mer aktivitet. Det er et relativt lite Braathen-fly i kongerekken som skal ta oss nordover.

Også her sitter vi på Best – men du verden, det er ikke mye Best. Trangt er det, og med en noe fyldig eldre herre ved vindusplassen ser det ikke ut til å bli mye rom for bevegelse fra mitt midtsete. Vi takser ut til rullebanen, motorene ruses opp for take off. Men så - er det stopp. Kapteinens metalliske stemme lyder i høyttaleren – vi må takse tilbake til gaten. Vi har en overopphetet ovn bak i pantryet, sikkerhetsprosedyren tilsier at vi må avbryte starten. Forsinkelsen blir på ca. 20 minutter – kos dere og ha det hyggelig så lenge.-

Kos og hygge? Vår bevissthet har gjennom mange år utviklet sitt biologiske program for hvordan en flyreise skal foregå. Programmet aktiveres automatisk idet vi stiger ombord i fly. Ethvert avvik mellom faktisk hendelse og dette programmet resulterer i varsel. Nå dirrer en varselklokke et sted midt i kroppen og skrekkens bilder glimter forbi et indre øye. Vi prøver å kobler inn variablene fornuft og sannsynlighet og programmet roer seg noe ned - vi går dermed mer over til å tenke på praktiske konsekvenser av forsinkelsen.

Sene som vi allerede er i forhold til vårt oppsatte reiseprogram, får vi nå ytterligere forsinkelse.

Vi skulle egentlig ha reist fredag kveld for å rekke turen til Kjerringøy lørdag morgen – når vi nå har starter lørdag morgen fra Stavanger, kan det bli vanskelig å rekke Kjerringøy samtidig som vi skal sør til Polarsirkelen før kvelden. Nå blir det ytterligere knapt med tid.

Feilen bak i flyet rettes åpenbart rimelig raskt, etter 25 minutter taxer vi ut på stripa igjen og tar av i retning Bodø.

Været nordover er også vakkert. Vi flyr over Hamar – ser over til Gjøvik – og på Mjøsa som strekker seg ut under oss. Vi flyr like over Røros før det drar seg til med skyer videre nordover. Det serveres middag. En sak bestående av pastaruller badet i ei smørje med ketchup og fintygget ris. Ikke det helt store, nei. En liten dessert-dash med et kakestykke, litt krem og et enslig jordbær. For å få ned denne middagen må en i alle fall ta i bruk skyllevæsker i form av juice og kaffe.

Det klarner over Nord-Trøndelag og vi ser tydelig Namsos med Namsen som bukter seg innover mot grensa.

Vi skimter Rørvik. Vi kan tydelig se den trange passasjen i skipsleia som er selve porten til Nordlandsleia, som nordlendingenes fantasi, fabulerings- og fortellerevne har gjort til ei slagmark for jetter, gygrer og troll. Vi mener å kunne identifisere Lekamøya og Leka - som med sine gravhauger og bergmalerier fra steinalderen kan bli vårt reisemål neste sommer.

Vi skuer de syv søstre – topper formet av 6 småbreer som har ligget mellom dem. Vi har som vanlig problem med å finne den syvende av disse søstrene. Kanskje er det Tvillingene vi har problemer med å skille fra hverandre.

Fra vår utsiktspunkt ser vi tydelig naturens skiftning fra trønderske rolige, skogkledde åser og over til den trolske og dramatiske eventyrnaturen i Nordlandsleia. Her oppefra har vi utsikt til alle disse eventyrets dramatiske jetter. Vi aner Vågekallen langt i nord, denne trollkongen som hersket i Lofoten. Naboen hans, Sulitjelmakongen, rådde på fastlandet - vi skimter ham i øst. Som vi husker hadde Vågekallen en fandenivoldsk og fyrig sønn, Hestmannen. Sulitjelmakongen hadde disse syv ville døtrene. Døtrene var en gang på besøk hos Landego-kjerringa sammen med Lekamøya. En kveld da de badet nakne i sjøen fikk Hestmannen øye på dem. Den vakre Lekamøya tente blodet hans i brann, og ved midnattstider satte han av gårde til hest for å røve henne.

I siste liten kom jentene seg unna, og i vill flukt bar det sørover i leia.

Kongen i Sømnafjellet ved Brønnøysund ble vekket av larmen, og da den rasende Hestmannen sendte ei pil av gårde etter de flyktende jentene, kastet han hatten sin imellom. I det samme rant sola, og alle trolla ble til stein - til og med hatten som var truffet av pila - og siden har hett Torghatten.

Torghatten kan vi nå beundre der ute i havet og vi skimter Sandnessjøen, det gamle handelsstedet, som fikk sitt store oppsving med hurtigruta.

Vi flyr over Svartisen og kapteinen opplyser at det er Norges neststørste isbre. Landskapet under oss ligger badet i sol og ser riktig innbydende og sommerlig ut.

Bodø og omegn.

Vi nærmer oss Bodø. Fra lufta ser den ut som en større by, den har vokst betydelig i utstrekning siden en kom hit på militærtjeneste tidlig på 60-tallet. Bodø ble utsatt for kraftig bombing i mai 1940 og byen gikk opp i flammer. Langt over halvparten av bebyggelsen strøk med. Dermed er Bodø i dag en "ny" by, en gjenreist by som ble vakrere enn den gamle.

Fra flyet observerer vi at bakkemannskapet går i bare skjorteermer, ikke bare sol altså - tydeligvis også varmt. Den eldre ved siden av meg er litt i stuss om flyet videre til Svolvær og S prater litt med ham om hvilken utgang Svolvær-flyet egentlig står ved. Det ser ut til at de blir enige om det.

Bagasjen hentes på båndet, bilutleiefirmaene er like i nærheten. Vi har bestilt bil hos Budget - på folkemunne tydeligvis også kalt Danielsens Bilutleie. Bilen, en WW Borda – som damen på telefonen kalte en forvokst Golf – står klar utenfor. Det er ikke aircondition i bilen opplyses det – det er visstnok første gang i sommer at dette er noe tema. Det er første dag med fint vær her nord påstås det. Vi blir ønsket god tur og vinket i retning byen og turistinformasjonen. Vi laster inn og er i gang.

Vi kjører litt rundt i sentrum før vi finner turistinformasjonen nede ved kaien. Det er ikke overvettes mye informasjon å hente – men sammen med det vi har tatt med oss fra lufthavna har vi tilstrekkelig til å starte på turen. Jenta i informasjonen opplyser at ferja fra Festvåg til Misten - på veien til Kjerringøy – går om en time. Vi tar en rask beslutning om å starte til Kjerringøy med en gang. Vi kjører ut av Bodø, og tar 834 nordover.

Landskapet bader i sol – det er lite vind – men i de små vindpustene som kommer aner vi at ishavet ligger kun et lite stykke utenfor kysten.

Det er relativt lite trafikk på veien. Vi kjører gjennom et frodig landskap som ikke i sin grønnhet og blomstring avslører at vi er i slutten av juli. Blomstene og alt grønnsfæret virker mye friskere og mindre støvet enn vi husker det sørfra. Rødkløveren langs veien utgjør en fin fargekontrast sammen med klynger av tiriltunge og hvit prestekrage mot alt det friske grønne. Her har det ikke vært overivrige kantklippere langs veiene. Frodig blomsterprakt kryper ganske tett inntil asfaltkanten. Det er de vakreste veikanter vi har sett.

Veien er fin - men smal. Men så mye behov for møteplasser er der ikke det vi kan se. Landskapet er ispedd med små gårdsbruk som tydelig sier fra at dette med jordbruk og husdyrhold har vært en binæring her nord.

I den klare luften er det de markerte og vakre fjellformasjonene som gjør inntrykk. Soldaten må ha vært opptatt av annet enn natur den gangen på 60-tallet - for denne naturen sitter ikke i minnet.

Men også er det de skinnende hvite – og kanskje lite brukte sandstrendene vi finner langs kysten nordover som imponerer. Vi stopper ikke for å kjenne på vanntemperaturen – det er det ytterst få andre som gjør også. Noen få unger ser vi riktignok ved disse strendene.

Det er ikke godt å si på husene at vi er i Nordland. Det er typehus fra katalogene som pryder landskapet her som ellers i Norge. En smule kjønnsløst og flatt det hele. Kun enkelte steder kan en se gårdshus som minner om en lokal byggeskikk. Disse våningshusene kan minne om trønderske låner – men i noe mindre målestokk. Vi kjører forbi enkelte gårder som via skilt gjør oppmerksom på at her er gammel gård som noen har tatt vare på, som nå er åpen for publikum og der en kan få et innblikk i gamle dagers levemåte på disse kanter.

Vi nærmer oss ferjeleiet. Vi merker det på ubehagelig lang avstand. Køen er lang som et vondt år. Det er tydelig at mange benytter den fine dagen til et besøk på Kjerringøy.

Vi står over ei ferje – men siden de går kontinuerlig så tar vi sjansen på å vente. Vi kjøper oss litt kaffe og noen turistlefser i plast i kiosken på ferjekaien. Det er ikke mye annet enn ferjekai å sjå her. Tungemålene i køen er mang – men så vidt vi kan høre er de norsk nordlandske.

Ferja kommer og vi om bord. Turen over tar bare 15 minutter. Det er imponerende fjellandskap å se fra fjorden. Igjen blir vi blir slått av denne praktfulle nordlandsnaturen.

Utover mot Kjerringøy kjører vi langs enda flere av disse små kritthvite badestrendene. Noen få unger ser vi som vasser, ellers er der ikke antydning til badeliv.

Kjerringøy

Og mangen gang sovnet jeg ind der jeg lå, i fulde klær, rund, som jeg stod og gik, og våknet ikke igjen før sjøfuglenne var begynt å skrike. Når jeg da så ut av vinduet kunde jeg skimte handelsstedets store hvite bygninger, Sirilunds brygger, kramboden hvor jeg kjøpte mit brød, og jeg ble liggende en stund forundret over at jeg befandt mig her i en hytte i Nordland, i kanten av en skog -----

Fra Pan. Kap. I.

Vi kommer rundt en buktning i strandlandskapet og ser ei husklynge på andre siden av bukta. Vi ser en liten hvitmalt kirke liggende litt inn fra stranda. Her midt i nordlandssommerens evige dag ligger altså Kjerringøy gamle handelssted. Ei kulturperle på Nordlands fantastiske kyst. Vi setter fra oss bilen et stykke fra bebyggelsen og vi gir oss tid til å gå litt rundt blant alle bygningen. Stedet er så gjennomført velbevart at en sukker av velvære ved synet av dette samvirke mellom natur og kultur. Hit valfarter åpenbart tusenvis av mennesker for å oppleve de storslagne kulissene der Hamsun rammer inn sin diktning.

Kjerringøy ble nemlig Knut Hamsuns Sirilund. Kjøpmann Zahl på Kjerringøy ble den underfundige Ferdinand Mack. Den vakre naturen, stedets myldrende folkeliv, brutale klasseskiller, usømmelige misbruk av kvinner og krambodens fordervende brennevinsdisk (flaskene står der ennå) ble Knut Hamsuns minnesmerke over Kjerringøy gamle handelssted.

Hit til Kjerringøy kom Hamsun som ung, ambisiøs mann og oppsøkte den steinrike væreier, handelsmann og nordlandske matador, Erasmus B.K. Zahl. Fra 1859 drev han handelsstedet fram til Nordlands fremste, samlet umåtelige rikdommer og satte i noen tiår sitt preg på Nordlands næringsliv. Knut Hamsun fikk de pengene han bad Zahl om. Og siden kvitterte han ved å gjøre Kjerringøy og væreieren til tema i sin diktning.

Der er mye folk her inne. Vi blir mottatt i resepsjonen som forteller at nå starter et multimediashow om noen minutter om stedet her og folket som bygget det opp. Vi tar plass og etter hvert samler det seg 8 – 10 personer for å se på dette. Vi får informasjon om stedet og om de som bygget det.

Vi går ut og gjennom den gamle hagen. Ripsbuskene som det er mange av langs de smale hvite sandstiene i hagen står enda med grønne kart. Vi tenker på de nesten røde ripsbærene hjemme i Stavanger.

Den hvite sandstranden nedenfor handelshuset ser innbydende ut. Noen småjenter bader også i sjøen. Der sitter folk i gresset rundt omkring og det er tydelig at alle nyter naturen, været og den spesielle stemningen her ute på dette gamle handelsstedet. Vi er innom i det store naustet. Kommer forbi bakerhuset der det står ei ung jente og kjevler ut deig til flatbrød. Hun forteller at den gamle bakerovnen ikke er i bruk. Da den ble restaurert for noen år siden så ble det gjort en feil slik at den ikke fungerer lenger. I sin tid kunne den ta 60 brød på en gang.

Hun forteller at jentene ute på Kjerringøy ambulerer litt fra hus til hus slik at de ikke stadig gjør de samme tingene. I den gamle krambua kjøper vi oss litt drops.

Vi går tilbake til bilen og finner Zahl-låven. Den reklamerer med en Hamsun-utstilling om hans filmer. Vi finner at i 1. etasje er der en maleriutstilling av lokale malere samt en mindre utstilling av keramikk. Vi har ikke tid til å få med oss noe om filmutstillingen så vi tar bare en rask runde i maleriutstillingen.

I det vi kjører ut fra Kjerringøy-tunet har vi den gamle kirken på venstre hånd. Inne på kirkegården, delvis skjult bak busker og trær, skimter vi de staselige smijernsstøttene på gravstedene til Mad. Ellingsen og hennes slekt.

Vi tar ferja tilbake og kjører veien tilbake til Bodø. Klokka er nå blitt 1700 så det spøker med turen inn til Polarsirkelen i dag.

Saltstraumen

Vi kjører fra Bodø og inn fjorden mot Fauske. Ved Løding tar vi av på riksvei 813 og kjører ut mot Saltstraumen. Ved Godøy ser vi at der er nok et smalt sund og at Saltstraumen-systemet kanskje består av flere små strømmer, som for eksempel Godøystraumen. Fjorden skifter nå navn fra havet og inn til Saltstraumen heter den Saltfjorden mens den innenfor terskelen kalles Skjerstadfjorden.

Det er bygget en stor betongbro over straumen, etter broskiltet var den bygget i 76 til 78. Det er blitt litt sent på ettermiddagen, klokken nærmer seg 1800 og der er ikke så mye folk ved det nye Opplevelsessenteret som er bygget ved sundet. Da vi kommer inn får vi vite at det også her er anledning til å se et multimediashow mer orientering om Saltstraumen og lokal historie. Vi får med oss det og i røyk og damp presenteres vi for historien og bakgrunnen for at det dannes så sterke strømmer på dette stedet. 6 – 8 andre personer har også gitt seg tid til å se litt av dette. Utenfor mediarommet er det laget en utstilling med bruksgjenstander fra stedet og fiskeredskaper som er brukt i fjorden. Vi får også sett litt av denne spesielle båten som ble utviklet for bruk i strømmen.

Den unge damen i kiosken forteller at hun også kan servere oss middag. Vi kan få sei fisket i Saltstraumen eller kanskje vi vil ha breiflabb??. Vi bestiller sei og den skal stå klar til oss når vi har sett showet. Fisken er rundstekt og smaker ganske godt.

Damen forteller at Opplevelsessenteret er bygget for 4 år siden og at det er ganske mye besøkt. Nå denne lørdagskvelden er der imidlertid ikke så folksomt.

Vi går ned til strandkanten og ser at det ikke er så mye liv i strømmen. Det er neppe rett klokkeslett for tidevannshvirvlene. Vi ser at det står fiskere flere steder men kan ikke se at der er noe bet i fisken.

Det er fortsatt fin og blank kveld men vi innser at vi rekker ikke inn til Polarsirkelen i kveld. Vi finner ut at vi kan klare det neste morgen før vi kjører nordover til Hammarøy.

Vi bestemmer oss derfor for å kjøre videre inn Skjerstadfjorden til Fauske og så derfra dra rett inn til Sulitjelma. Før vi kommer til Fauske kjører vi gjennom tettstedene Straumsnes og Valnesfjord.

Sulitjelma

Veien inn til Sulitjelma går hovedsakelig gjennom store tunneller. Men når vi kommer inn til Langvatnet ser vi Sulitjelmasamfunnet i andre enden av vatnet. Det ser øde og stengt ut her inne. Det er ikke et menneske å se, men i arbeiderboligene som vi kjører forbi er der gardiner for og blomster satt inn i vinduene. De fleste leilighetene ser bebodd ut. Vi passerer hotellet og ser at der står tre fire biler utenfor. Alt tyder på at det er et nedlagt samfunn vi er kommet til. Der er ingen aktivitet noen steder og selve verket som ligger ved bunnen av vatnet ser øde og forlatt ut. Vi finner ut at driften ble lagt ned i 1987. Her inne ved enden av vatnet og nærmest verket ligger antagelig de eldste boligene, og her er det nok tomt i mange. Enkelte ser svært forfalne ut.

Sulitjelma ble tidlig et interessant reisemål for turister og ble skildret i ”Reisehåndbog over Norge” i 1915. Samen Mons Petter fant den første malmen. I 1887 startet gruvedriften i Sulitjelma av Norges største forekomst av kopper. I 1991 var 100

års gruvedrift over. Siden har Sulitjelma kjempet for å bevare sin kultur og særegenhet. Mons Petter Festivalen som arrangeres hvert år i månedsskiftet juni/juli er et ledd i dette arbeidet.

Vi roter litt før vi finner ut hvor vi skal overnatte. Jeg husker at det var en campingplass med hytter men om det var på Jacobsbakken eller på Sulitjelma camping det er ikke lett i si i farten. Vi finner skiltet til Jacobsbakken, 8 km. fra Sulitjelma og inn i fjellheimen, og kjører til fjells. Det er sterke stigninger innover og vi passerer etter hvert tregrensen og asfalt på veiene. Etter hvert kommer vi inn. Vi ser snart at dette er et nedlagt gruvesamfunn. Det er tydelig at det er boligene til arbeideren og samfunnets bygninger som er satt i stand for overnatting. Vi treffer ei hyggelig vertinne, fra Lindås i Hordaland, som forteller at det er hun og mannen som driver dette stedet og at vi er hjertelig velkomne til å overnatte (selv om hun er ganske sikker på at vi ikke har bestilt på dette stedet). Den gamle spisesalen i gruvebygda er brukt til kafeteria så mat skal vi få. Hun forteller at det er ikke så mye folk som tar seg inn hit på denne tiden av året for det er ettervinteren og påsken som er høysesong for dette stedet. Det lar seg lett forstå for vi er inne på høy- og snaufjellet ikke langt fra svenskegrensa og Blåmannsisen like i nordøst.

Vi finner ut etter en kort telefonprat med damen på Sulitjelma camping, som vi passerte på veien opp til Jakobsbakken; at det ikke er langt tilbake og at hun nok synes vi bør komme tilbake dit – for det er nok der vi har bestilt. Vi sier takk til damen på Jakobsbakken og det trivelige men myggfylte samfunnet der og kjører ned til Sulitjelma camping – det tar bare 10 minutter. Her får vi ei fin og bra utstyrt hytte og ordner oss for natten. Litt mat blir det også i kafeen før vi legger oss til ro. Heller ikke her er der mye aktivitet men vi ser at der står noen biler utenfor enkelte av hyttene. Det er søndag neste dag og den unge jenta i resepsjonen sier at hun åpner for frukost kl 1000, men at hun kan stå opp og lage noe ekstra for oss dersom vi vil av gårde tidligere. Det vil vi - men vi vil ikke at hun står tidliger opp for vår del. Vi gjør derfor opp for oss og avtaler at nøkkelen setter vi dører når vi dra.

Vi sover ganske godt her inne i fjellheimen – selv om vi vel er litt skeptiske til et leie på skumplast. Men vi er vel for trøtte til at kroppen bekymrer seg om underlaget – vi sover i alle fall godt.

Søndag 22. juli.

Sulitjelma-Fauske-Saltdal-Saltfjellet-Polarsirkelen-Rognan-Botn-Fauske-Straumen-Kjelvik-Kobbelv-Kråkmo-Innhavet-Ulvsvåg-Hammarøy-Tranøy Fyr.

I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg sitter her og tænker på den og på en hytte som jeg bodde i og på skogen bak hytten og jeg gir mig til å skrive noget ned for å forkorte tiden og for min fornøielses skyld. ……

fra Pan. Kap. I.

Det hadde vært strålende blank kveld da vi la oss i går, men det er tydelig at det har regnet litt om natta – nå på morgenen er der skyer og litt tåkedotter rundt fjelltoppene. Men været ser likevel lett ut.

Vi drar av gårde fra hytta (uten frukost) og på veien ned fra fjellet får vi god utsikt til Sulitjelmasamfunnet. Vi stopper litt ved det nye gruvemuseet – men har da ikke anledning til å komme inn her på denne tiden av døgnet. Her ligger også en gammel gruvebygning oppmurt i gråstein. Bare murene står igjen og vitner nok en gang om at alt er historie. Det ser ut som et typisk spøkelsessamfunn, knuste vinduer, rustne maskiner står rundt alle plasser – og ikke et menneske å se noen steder – bortsett fra to turister som kjører en Rogalandsbil.

Vi forlater Sulitjelma og kjører tilbake til Fauske. –

Saltdal - Saltfjellet og Polarsirkelsenteret.

Vi bestemmer oss for å kjøre raskest mulig sør til Polarsirkelen – det er en strekning på mil – og så heller stoppe på Rognan og de andre stedene vi vil ha med oss på veien nordover igjen. Vi regner ikke med at så mye er åpent denne tidlige søndagsmorgenen. Været er fortsatt overskyet men vi ser at det er klart og blankt lenger ute ved kysten. Det er nok svenskeregnet som kommer inn over oss fra øst. På radioen hører vi nemlig at det regner enormt i Sverige og at storflom truer mange steder. Vi får også med oss at det striregner i østlandsområdet – så vi er nok i det beste ferielandskapet for øyeblikket.

Vi passerer Rognan på gode veier og kjører inn Saltdal. Det går raskt sørover og trafikken er relativt moderat. Vi begynner stigningene opp mot Saltfjellet og ser at veien ligger like ved siden av jernbanesporet. Vi skal innom Blodveimuseet på veien tilbake og funderer nå på om det er den veibiten vi nå kjører på som har gitt navnet. Vi mener å huske at alle krigsfangene som tyskerne hadde her i dalen arbeidet både på veien nordover og på jernbanelinja.

Men vi haster sørover for det blir ingen frukost på oss før vi når Polarsenteret.

Inne på Saltfjellet blir vi advart via skilt mot rein langs veien – men ikke en rein er å se. Det er fortsatt lite trafikk og gode kjøreforhold. Det er flatt fin fjellterreng her inne med små lave buskker på de langstrakte flyene. Vi passerer veiens høyeste punkt, 692 m, og ser det nye Polarsirkelsenteret i lendet like foran oss.

Her er det mye folk. Alle stopper tydeligvis her. Her er turistbusser, campingvogner, motorsykler, syklister og så oss vanlige som bare kjører bil. Vi tar oss inn til kafeen og bestiller noen smørbrød og kaffe. Vi må få stillet den verste sulten før vi er i stand til å ta inn over oss inntrykkene fra stedet. Fra der vi sitter ser vi rett på den fantastisk flott marmorstøtta, Fauskemarmor, til et polarsirkelmonument som står ved inngangen til senteret. Jevne fine striper i slyst røde og grågrønne farger. Vi hadde sett den samme marmorfargen nede i Fauske også og den ser veldig fin ut.

Vi tar en kikk på turistkiosken – som er full av bare turistvarer. Vi kommer oss ut derfra og går opp på høyden utenfor anlegget og ser på markeringsstøtene og monumenter som er reist her.Oppe på denne høyden er det laget et lavt steingjerde rundet et område på noen hundre kvm. Innenfor dette steingjerdet har besøkende satt opp hundrevis av små personlige steinvarder. De har brukt småstein samlet på stedet for å markere at ”Jeg var her”. Også i området utenfor steingarden er der satt opp slike varder. Området må nok snart utvides for det er ganske fullt.

Det er mye franskmenn her og det slenger nok en og annen tysker. Ikke sågodt å si hva en tysker tenker et sted som dette heller for det er satt opp et bastant minnesmerke etter jugoslaviske krigsfanger som omkom på veianlegget over Saltfjellet og like nedenfor – men også det godt synlig fra parkeringsplassen – ett tilsvarende minnesmerke over russere som omkom eller ble skutt på veianlegget.

Polarsenteret er neppe mange år gammelt og det er bygget i en moderne arkitektonisk form. Også her er der et mulitmediashow – det ser ut til at det er slik nordlendingene vil presentere seg for turistene – men dagen går snart fra oss og vi skal kjøre hele veien nor til Tranøy i dag så vi dropper opplevelsen og satser på bedre informasjon på Blodveimuseet i Rognan. Det slår meg at der ikke finnes faktisk informasjon i form av brosjyrer, pamfletter eller bøker som sier noe om Saltfjellet og krigen på dette stedet. Alt er farger og glansbilder og til de grader turistrettede souvenirer av alskens småsaker.

Man kan vel undre seg over hva utlandske turister venter å finne her oppe ved Polarsirkelen. Det er jo ingen ting å se egentlig ikke noe håndfast som til å ta og føle på – bare noen steinstøtter som symboliserer en breddegrad. Alle disse merkene og støttene er vel også litt humbug. Polarsirkelen flytter seg nemlig stadig. I skrivende stund ligger den vel 900 m nord for Polarsirkelsenteret. Selve senteret ligger dermed på den definerte breddegraden på 66 grader og 33 minutter N, som er en middelverdi for vandringene av sirkelposisjonen. Som regel kan vi vel si at sirkelen meget sjelden befinner seg der merkene står.

Mange utenlandske besøkende forventer at noe dramatisk skjer når de passerer denne grensen. I det minste at de får et sertifikat – et håndfast bevis for at de har kryset denne dramatiske grense. At temperaturen er over 20 grader er også vanskelig å forstå – de andre steder i verden der polarsirkelen ligger er det stort sett tundraområde.

Mange spør seg derfor om det overhodet er mulig at det kan bo mennesker på nordsiden av denne dramatiske grensen.

Nei – vi fjerner oss fra dette forvirringens sted og drar nordover igjen, retning Rognan.

Øverst oppe i Saltedal, like der hvor fjellvidden begynner å helle mot dalen og i det øverste tregrenseskiktet finner vi et lite skilt som annonserer samisk håndtverk til salgs. Der er bygget en liten salgsbod ved veien og der står en rein bundet til ei lita bjørk. Utenfor hytta sitter to menn. Vi kikker så vidt innom i hytta og registrerer raskt at det er nok husflid som selges men noe stedstypisk er det nok ikke, det er varer som du like snart finner hos husfliden i Stavanger, Mandal og for så vidt hvor som helst i Norge.

Vi prater litt med mennene utefor. De er tydeligvis saltdalinger. De bor i ei hytte like ved og de forteller at de passer butikken mens samen er i kirken for å døpe et barn. De gir oss litt informasjon om Blodveimuseet nede i Rognan og vi kjører videre nedover dalen.

Vi passerer svenskeveien til Graddis og kommer like etter til et skilt som forteller at her er Junkerdalsura. Vi forsøker å skaffe oss litt informasjon om hva det er for noe og finner ut at det er en liten dalstrekning på 4 til 5 km med en gangvei nede i dalen ved siden av ei brusende elv. Det er en utrolig vill dal men det som er spesielt er alle de spesielle plantene som vokser her.

Junkerdalsurda er en av Norges fineste naturperler. Den strekker seg som en trang dal eller et juv fra Storjord i Saltdal til grenda Solvågli i Junkerdalen. I tillegg til det kontrastfylte landskapet er urda kjent som et botanisk eldorado.Den skal visstnok være et botanisk særsyn. Men vi har ikke anledning til en spasertur på 4 til 5 km nå. Vi kjører videre nedover og kommer til de flate sandslettene i Saltdal. Nedover her var det alle fangeleirene lå. Nesten 10.000 fanger strevet og slet – og døde på disse fangemoene. Det er dette vi skal skaffe oss mer innsikt i nede på Blodveimuseet.

Blodveimuseet i Rognan

Saltdal:

Like nord for tettstedet Rognan finner vi Saltdal Museum. Bygningene er plassert på de store sandmoene som var gården Saltnes. Museet er bygget opp omkring en gammel skippergård fra ca. 1750. De opprinnelige eierne drev gårdsbruk og handel. De var dessuten jekteskippere og seilte årlig til Bergen med fisk og skinn. I tillegg til skippergården som inneholder kafe og orienteringsmateriell fra museet, er der plassert rundt 20 andre bygninger fra Saltdalsområdet. Vi er kommet for å se Blodveimuseet som er en del av anlegget her på Saltnes. Dette museet belyser krigsfangenes situasjon, deres liv og arbeid under det tyske regimet fra fangenes ankomst i 1942 til krigen sluttet i 1945. En original tyskerbrakke er flyttet hit. Utvendig er den som den gang, innvendig er den innredet til et interessant, men utrolig gripende og dystert museum.

Blodveimuseet ligger inne på området til Folkemuseet. Samlingen er plassert i to brakker. Den ene inneholder mengder av håndredskaper som fangene benyttet, spader, hakker, krafser, trillebårer m.m. Her er en gammel bil som tilhørte systemet og som ble brukt til å frakte vaktmannskaper ?? i. Billedmateriell inne i brakka viser materiellet i bruk.

Vi må vente litt på at omvisningen i selve museumsbrakka skal komme i gang og snakker litt med et eldre ektepar fra Vesterålen. Han forteller at denne brakka som står her var ei typisk fangebrakke. Den ble brukt både til fanger og som soldatbrakke. Det som var det spesielle med fangebrakka var at det ble stuet inn så mye mer folk enn det den var ment å huse. I de smale briskene i brakke, beregnet for en person, kunne der ligge både en og to fanger. Vesterålingen forteller at tilsvarende fangeleirer som de vi hadde i Saltdal finnes langs hele strekningen nordover. Blant annet i Bogen i Vesterålen er der minner etter fangeleirer.

Omviseren på museet er klar til ny omvisningsrunde. Ved siden av oss sto er der ei middelaldrende dame med og omviseren begynner å snakke vekselvis engelsk og norsk. Vi ber han holde seg til engelsk. Etter hvert får vi et inntrykk av at damen faktisk er finsk.

Omviseren, som godt kan være museumsbestyrer, forteller at dette har han holdt på med siden tidlig i 1980-årene. Han har truffet mange jugoslaver som har vært tilbake for å se etter slekt og venner. Russere har han sett lite til. Han hadde besøk av en ukrainer for noen år siden som fortalte at hans far var omkommet i leiren, og at der visstnok fantes materiell i museet som var laget av denne ukraineren. Men ifølge Stalin skulle ikke sovjetiske soldater la seg ta til fange slik at noen russisk krigsfange eksisterte ikke. Denne gutten hadde fortalt at han hadde en vanskelig barndom på grunn av dette med faren som var krigsfange og forræder.

Omviseren forteller kort og knapt etter hvert som vi gjennomgår det utstilte billedmateriellet. Vi kan ane at han er følelsesmessig engasjert i stoffet. Han forteller om de mange leirene som var i Saltdal og helt inn på fjellet. Det var hovedsakelig russere som var her, men her var også en 800 serbere. Et lite antall av fangene kanskje så få som 33 klarte å flykte til Sverige.

Det er en innholdsrik utstilling som gir et dystert bilde av krigstiden i Saltdal. Men han forteller også om denne eldre damen som gav brød til fangene i kolonnene. Om unge tyske soldater som snudde seg bort når hun delte ut brødet – og han forteller om de verste og mest brutale fangevokterne i leiren – de norske. Denne damen ble hedret av Tito etter krigen og en av hennes medaljer er utstilt i museet.

Vi kjøper med oss en del informasjonsmateriell om leirene og går ut i solen og varmen og bort fra dette dystre minnet fra 55 år tilbake i tiden.

Resten av museumsområdet består av en stor samling hus fra distriktet som er samlet her og hovedbygningen er en gammel skipperstue. Saltdal og Rognan var et kjent jaktedistrikt. Her bodde mange jakteskippere som drev fraktfart til Bergen.

Vi har ikke lagt noe generelt museumsbesøk inn i planene så vi kjører videre langs fjorden. Ser så vidt langs veien inne i fjordbunnen et stort massivt minnesmerke etter jugoslaviske fanger som arbeidet på veianleggene.

Botn og krigskirkegårdene

Innerst i bukta Botn ligger krigskirkegårdene, 5 km nord for Rognan sentrum. På den jugoslaviske kirkegården ligger 1657 jugosllaver begravet, av totalt 2368 som døde i Norge under krigen. 100 m mot øst ligger den tyske felleskirkegården med minneplater over 2730 tyskere som falt i landsdelen under krigen. Det finnes også en minneplate over 2000 tyskere som døde da slagskipet Scharnhorst ble senket. Mellom disse to kirkegårdene er det reist en støtte over 111 russere som lå begravet her, men som senere ble flyttet sør i Noredland.

Veistykket mellom Saltnes og Saksenvik ble kalt ”Blodveien” av krigsfangene som jobbet her. I 1995 fikk veistykket dette navnet også offisielt. 1 km. fra brua over Saltdalselva, i Dalmovika; er det reist en minnestøtte over jugoslaver som døde under bygging av ”Blodveien”. Nå er det vil likevel slik at 3 av vegene i Nordland fikk navnet ”Blodveien”.

Dette er også et kapittel i boken om norsk veihistorie.

Vi vet at krigskirkegårdene ligger inne i bunnen av fjorden, ved Botn. Vi kjører dit og finner dem i skogen i en liten høyde over sjøkanten. De er skjult av tett skog og her er det ingen trafikk eller bebyggelse i nærheten. Vi finner ikke umiddelbart skiltet til den russiske og jugoslaviske – men av alle ting så er det den tyske krigskirkegården som klart er markert med skilt. Vi følger veien inn dit og kommer fram til en massiv granittvegg som ser ut som endeveggen i et hus. Der er en massiv bronsedør i veggen og det ser ut som en skal inn i en bygning. Men så viser det seg at det er en port inn til kirkegården. Men inngangen er overbygget og det ligger gjesteprotokoll utlagt på et lite bord inne.

Kirkegården er fint stelt og der ligger en ny krans på hovedstøtten. Ute på den store sletten med navneplater som ligger i graset ligger der enkelte kranser så det tyder på at der er besøk av en god del tyskere her også. Mange av platene er kun markert med et nummer.

Men på plater med navn ser vi at de aller fleste er unge gutter i 20 – 22 års alderen.

Helt bakerst i minnelunden ligge ei stor plate i naturstein. Den har inskripsjoner med disse spesielle germanske bokstavene som SS brukte. Denne steinen er hugget av tyskere under krigen og er et minnesmerke over alle dem som omkom ved Scharnhorsts undergang. Den er plassert litt diskret helt bakerst på kirkegården. Med jevne mellomrom står der små granittkors, doble, plassert utover plassen. Gresset er fint klippet og her ser rent og velstelt ut.

Hva sier tyskerne selv om sine soldatkirkegårder i Norge. Der er faktisk 5 stykker av dem. Om den i Botn sier de:

Auf dem deutschen Soldatenfriedhof Botn-Rognan befinden sich die Graeber vom 2742 Gefallenen. Die Zubettungen erfolgten aus Nord-Norwegen.

Der Friedhof, in der Form eines Rechteckes von 50 mal 70 Metern, ist von einer Mauer umgeben. Als zerntrales Mal wurde etwa 2,50 Meter hohes Steinkreuz errichtet. In dem Eingangsgebaeude befindet sich ein Aufenthaltsraum fyr die Besucher, zugleich sind hier auch die Namenbycher der auf dieser Anlage bestatteten Toten ausgelegt. Die Graeber sind durch liegende Namensteine aus Granit gekennzeichnet. Kreutzgruppen stehen verteilt auf der Rasenflaeche. Der Friedhof liegt in der innesten Bucht des Saltfjordes. Er ist mit der Eisenbahn von Oslo yber Rognan zu erreichen (mit Taxi zum Friedhof). Norwegische Hinweisschilder (Krigskirkegarden) ca. zwei Kilometer nordlich von Rognan an der E& erleichtern die Orientierung.

Det var vel ikke en tysk soldatkirkegård vi var mest interessert i og man kan lure på det etiske i å plassere denne prangende soldatkirkegården her tett oppi minnelundene etter de fanger de tok livet av disse karene.

Vi vender ryggen til soldatene og går for å finne fangekirkegårdene. Vi finner først en stein som markerer den russiske. Og her står det faktisk bare en minnestein – og som museumsbestyreren fortalte så ble de sovjetiske gravene flyttet lenger nordover. Stedet er derfor bare markert med en enkelt stein.

Like ved siden av ligger den jugoslaviske. Den har mur rundt, er ganske stor og arrangert på samme måte som den tyske soldatkirkegården. Der er en gitterport inn til selve plassen. Den har nok vært fin i sin tid men den er kanskje ikke like fint holdt som tyskernes. Også her ligger steiner i graset med navn på: Cvetko Djuric, Vladimir Kostic´, Sima Milenkovic´, Daneil Orjala osv.osv. En mengde navn på unge gutter som fikk en tragisk endelikt i blodslit i norske fjell med å anlegge vei og jernbane for at tyskerne skulle kunne frakte krigsmateriell til krigen mot Sovjetsamveldet.

Det var all grunn for oss og Arnulf Øverland til å reflektere over uretten:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme

Du har ikke lov til å gå der å glemme!

Vi forlater stedet og kjører videre langs E6 nordover mot Fauske.

Fauske

Vi kjører nordover forbi Fauske nok en gang. Stedet er knapt mer enn et trafikknutepunkt, selv med sine 10000 ?? innbyggere.

Vi ble imponert av den vakre marmorstøtta vi så utenfor inngangen til Polarsirkelsenteret. Den har utrolig vakre rosa striper. Vi skjønte at marmoren kommet her fra Marmorbyen (Fauske). Fauske er kjent over hele verden for sin unike ”Norwegian Rose” og vi regnet med at dette er en art av denne sorten. Vi hadde hørt tidligere at denne marmoren skulle være brukt i mange monumentalbygg, faktisk i bygg som Keiserpalasset i Tokyo, FN-Bygningen i New York, Oslo Rådhus og nå sist – på Gardermoen.

Fauske er med sine 10000 innbyggere først et trafikknutepunkt.

Det er søndag ettermiddag og det er tydelig at trailersjåførene er kommet på veiene – de skal tydeligvis være fremme mandag morgen. Men trafikken er relativt beskjeden. Vi leser om det gamle handelsstedet i Tysfjord men vi har ikke tid til å kjøre ut fjorden for å besøke det.

Kartet vi kjører etter er nok ikke helt ajour og en del av fjordkryssingene skjer nå via broer og større veiomlegginger som for eksempel ved Kobbelv. Tunneller er det også mange av på denne strekningen nordover mot Ulvsvåg. Været er fortsatt fint – men det er noe mer skyet inne i landet. Ute ved kysten er det kart og fint. Nordlandsnaturen er fortsatt like imponerende.

Husmannsplassen Kjelvik.

Vi har satt av tid til et besøk på den gamle husmannsplassen Kjelvik. Og selv om det er alt langt på ettermiddagen gjør vi et stopp ved veiskiltet til dette husmannsplasset. Fra E& kan vi se den oppe i lia på andre siden av et lite dalsøkk. Det tar ca. 10 min. å spasere dit bort.

Ved husmannsplassen Kjelvik har tiden stått stille siden den siste beboeren ble borte i 1967. Her finnes ingen sperretau med ”adgang forbudt”, ingen merkelapper med objektnummer. Her kan en gjerne prøve hvordan smitangen ligger i hånden eller sitte ned på de gamle slitte stolene i stua.

Kjelvik er en restaurert og autentisk husmannsplass, ca 60 km nord for Fauske. Her er god gangsti fra parkeringsplassen ved E6 og opp til selve plassen. Den tidligste kjente bosetningen er fra 1747. Her finnes stue, fjøs/låve, vedsval, smie, eldhus og et lite ”patihus”. Her er også sjeltersjåg, utekjeller og mølle.

Vi kikker i gjestebøkene som er fulle av lovord fra dem som har fattet stedets særegne atmosfære og som har falt i staver over denne enkle husmannsplassen og den spesielle stemninen her oppe. Husene eies av Sørfold Lokalhistorielag og plassen drives i samarbeid med kommunen.

Restaureingen foregikk på dugnad og ble utført før E6 ble lagt rundt Leirfjorden. Der går en sti ned til havet og her kan en ane slitet fra den tid dette var eneste ferdselsåre og folkene som bodde her måtte frakte alt opp den bratte 2 km lange stien med varene på ryggen eller til hest.

Husene er små og gamle. Vi skjønner at det er historielaget på stedet som har satt det hele i stand og som står for driften. To jenter tar imot oss og vi bestiller kaffe og vafler og de dekker på inne i den gamle husmannsstua. Vi tar en tur og ser innom de andre husene på plasset. Her er eget lite hus der kona hadde baksterovn og baksterbord i ene deler og mannen hadde sin smie i den andre enden. Hvert av rommene er neppe mer enn 3 x 3 m. Verktøyet og redskapen ligger som det ble forlatt da de siste beboerne reiste herfra. I et annet hus er der snekkerverksted og et slags stabbur med seng og melkister samt diverse husgeråd.

Løebygningen er ikke så mye å rope høyt om. Den har tydelig vært bygget opp igjen på nytt. Der er en del trønderske turister her oppe som sitter ute på tunet. Vi får tatt en del billeder her oppe og snakket litt med jentene på kjøkkenet om stedet og folket som bodde her.

Hamarøy

Vi kjører nordover og kommer etter hvert til Hamarøy kommune, vi passerer et lite senter med Hamarøy hotel. Vi kommer til Ulvsvåg der vi skal ta av for å komme ut til Oppeid og Tranøy. På veien innover har vi passert den karakteristiske Kråkmotinden og Kråkmo gård. En dramatisk og dominerende fjellformasjon som går igjen i Hamsuns diktning og ikke mins i karl Erik Harrs bilder. Isak på Sellanrå er ofte avbildet med Kråkmotinden i bakgrunnen. Og kanskje er Kråkmo en liten modell for Sellanrå. For det var til Kråkmo Johannes Olsen med familie kom fra Fron i Gudbrandsdalen i 1848 for å slå seg ned i ødemarken på Kråkmo. Plassen ble valgt først og fremst for sin fine furuskog. Lensmann Andreas Geitzler (Geissler) som var lensmann i Hamarøy fra 1840 til 1854 lurte Johannes Olsen for en god slump penger som ble sendt nordover og som Johannes skulle bruke i forbindelse med kjøpet av Kråkmo. Geissler bestyrte nemlig også posten på stedet og pengene ble sendt i en postsending. Johannes aldri disse pengene. Det er mulig at Hamsun hadde hørt disse historiene om lensmannen og Kråkmofolket da han skapte sin lensmann Geissler i ”Markens Grøde”. I denne romanen fremstilles lensmannen som en mann med tilbøyelighet til omtrentlighet og tvilsom lembetsførsel.

Vi er midt i Hamsuns rike. Det er frodig og fint landskap men relativt lite bebyggelse langs veien ut til Oppeid.

Tranøy fyr

Veien videre ut til Tranøy går gjennom småkupert landskap fortsatt med relativt lite bebyggelse.

Så tar vi av til Tranøy fyr. og etter noen minutters kjøring på smale grusveier dukker fyret opp. Fyret og bygningene ligger på en liten holme som er landfast med ei relativt lang gangbro i betong. Der er flere biler på den lille parkeringsplassen på land og vi kan se folk i gang med malerarbeid ute ved fyret. Vi tar bagasjen med ut og treffer på ei ung jente som forteller at hun er fra ”et sted like utenfor Oslo”. Men hun forteller at hun er i slekt med han som eier stedet, det er onkelen hennes, så nå har hun vært her i 3 ½ uke. Det er travelt og deilig sier hun for det er ikke så ofte hun får treffe familien her nord.

Vi prøver å forklare at vi har bestilt rom med utsikt over Vestfjorden og det viser seg da at det har de nett leiet ut til et par som vil være der nok en natt. Men vi har første retten så dette skal hun ordne opp i.

Tranøy

Vi sier at da tar vi en liten tur til Edvardas hus i mellomtiden. Vi kjører så for å finne dette stedet og roter med veiskiltene og må spørre oss frem. Det viser seg at det ligger i Tranøy sentrum, slett ikke langt fra fyret.

Vi ankommer Edvardas hus og blir tatt i mot av verten selv. Der er bare et par til i spisesalen som underholder hverandre med nokså høytravende utsagn om livet, Hamsun og røvinsglassene. Verten forteller litt om Edvardas hus, at det ble etablert i 1992 og at de siden har utvidet med Edvardas søsters hus. Han anbefaler oss en kombinert laks og torskemedaljong som hovedrett. Vi dropper forretten og det er han enig i for hovedretten er ganske mektig. Han anbefaler oss kreklingsaft som de har laget på Tranøy. Og den er virkelig god. Han forteller at den liker han å reklamere for og at den er etterspurt både i brylluper og andre festlige lag som holdes i huset. Maten er virkelig god og vi koser oss med den. Det nærmer seg solnedgang over Lofotveggen og den hadde vi tenkt å få sett fra Tranøy fyr, vi gjør opp for oss etter at verten har fortalt oss om Hamsun galleriet som de har åpnet sammen med Karl Erik Harr. Den åpner, som de to andre galleriene, kl 1100 neste morgen. Han anbefaler oss å besøke dem. Huset som Hamsun galleriet ligger i er nabohuset til Edvardas hus. Det skulle egentlig rives men så var det Harr som opplyste dem om at det var en stor feil å gjøre. Dersom vertskapet ville ruste opp huset så skulle han montere en fast utstilling av sine billeder i huset og han ville også gi et maleri som de kunne lodde ut til inntekt for vedlikehold og stell av huset. Det viser seg da at dette huset faktisk er et av de eldste i Tranøy og at det i sin tid var handelsbod her og at Hamsun var butikkbetjent i huset da han bare var 15/16 år gammel.

Vi må si takk for oss men lover å komme tilbake neste dag.

Tilbake på Tranøy står sola fortsatt høyt over Lofotveggen.

Vi ser de takkete tindene tre klart fram i kveldslyset. 100 km strekker denne veggen seg fra Lofotodden ytterst ute på Moskenesøy og inn til Raftsundet. Fjellet består av granitt og vulkanske bergarter, små lokale breer har sørget for denne ville, alpine utformingen.

Amtmann G.P. Blom mente i 1827 da han så dette synet at "Her kan tanken om Skønhed bare opstaa som et Savn".

Vi har derfor god tid lit å installere oss i Vaktloftet som er benevnelsen på dette rommet vi har leiet. Det ligger i loftet i denne bygningen og har vindu og glimrende utsikt over Vestfjorden og Lofotveggen. Der er to rom på loftet og 4 senger, samt dusj og toalett. Sola skinner rett inn gjennom vinduet og klokka er 2300.

Vi går utenfor og det er også en del andre som har kledd seg godt og sitte ute under fyrfoten for å se at sola går ned. Det blåser en del inn fra Vestfjorden og det er ikke sommer temperatur som vi er vant til det selv om sola skinner.

Vi sitter og ser ut over Vestfjorden og tenker på en aprilmorgen i 1940 da tyske jagere fosset inn fjorden her på vei til Narvik.

I kveld er der få båter å se, kun en liten sjakt smyger seg langs land på vei ut fjorden.

Kl 2310 går solen ned, uten at det blir noe mørkere for det. Selv klokken 2400 er der fullt dagslys.

Vi går en liten nattur rundt på anlegget og selv om stedet ligger et godt stykke inne i fjorden så kan det nok være værhardt her. Det er bygget svære betongbrystninger rundt flere av husene. På baksiden av ytterste brystning hekker en god del havsuler og de lager et svare leven når vi nærmer oss muren. Vi kan se en god del havsuleunger i bergskårene som sitter og venter på at foreldrene skal komme med mat.

Men vi må få oss noen timers søvn så vi kommer oss til køys. Det er et gammelt fyrhus dette og ikke alle vinduene er like tette. I det ene soverommet uler vinden i sprekkene så det høres ut som stormen ei blåsende høstnatt.

Men reisedagen har vært lang så søvnen melder seg ganske snart.

Mandag 23. juli.

Tranøy fyr-Tranøy-Hamsund-Ulsvåg-Bogneset-Skarberget-Ballangen-Skjomen-Narvik-Rombaksfjorden-Bjerkvik-Bogen-Sigerfjord-Sortland

…kunde jeg se et virvar av øer og holmer og skjær, litt av sjøen, nogen blånende fjældtinder, og bak hytten lå skogen, en uhyre skog. Jeg blev fuld av glæde og tak ved duften af røtter og løv, av den fete os av furuen, som minder om lukten av marv; først i skogen kom alt indeni mig i stillhet, min sjæl blev egal og fuld af magt. ….

Fra Pan. Kap. I.

Neste morgen våkner vi til klar og blå himmel over Vestfjorden. Det er imidlertid en ganske sterk vind som blåser ut fjorden. Temperaturen her ute på kysten blir dermed ikke det helt store. Men det er jo et nydelig reisevær. Vi går til matbua for å få oss frokost. Der er i alle fall 2 ektepar til som har overnattet her ute, og sannsynligvis er der enda flere for der står en del biler på parkeringsplassen. Vi skjønner at kafeen er i ei nyoppbygd sjøbu. Vi får vite at den gamle sjøbua som var innredet til kafe, brant ned i mai 1999 og ødela mye av sommersesongen for fyrvert Stig Lexberg og hans familie. Naustet var en del av det fredede anlegget. Den nye sjøbua står ferdig og det er blitt et blitt et bra spisested her ute. Møblene er solide og spesielle og det henger vakre smijernslamper langs veggene. Frokosten står klar på serveringsdisken og det smaker godt med frokost. Vi gjør opp for oss og kjører ned i Tranøy sentrum. Vi har enda god tid for ingen av galleriene åpner før 1100. Vi vil se oss rundt i Tranøy i mellomtiden. Der henger et orienteringskart over stedet i vinduet til stedets butikk. Noen har laget et maleri over stedet, tegnet inn alle tomtene/eiendommene og skrevet på hva det er og hvem som bor der. Vi finner ”smedens hus” og som vi skjønner senere så er dette ei gammel smie som stilftelsen Hamarøy folkemuseum har overtatt. Vi ser Edvardas søster, som er et hus tilsvarende Edvrdas hus, det ligger like ved butikken og ser ganske nyoppusset ut. Vertskapet på Edvardas driver også dette, men det ser ikke ut til at der er overnattingsgjester. Helt nede på kaien ligger noe som kalles Edvardas nøysomhet. Det viser seg å være et galleri der to kunstnere har utstilling av malerier og keramikk.

Vi kjenner igjen en del andre ektepar fra fyret. Også disse ser ut til å vente på at det skal åpnes.

Vi handler litt i butikken mens vi venter og får vite at Wienerbrød og slikt var utsolgt på lørdag så det er der ikke noe igjen av. Ferskt bakverk får de en gang i uken, på onsdagen, så de helt ferske bollene kan vi nok ikke få.

Vi finner også et Tranøy galleri, men heller ikke dette er åpent enda. Tranøy sentrum er ikke stort, her er noen få hus, lite folk å se, de fleste ser ut som turister. Her er ganske stille, og ikke noe bråk av trafikk eller annen støy.

Klokken 1100 kommer piken på galleriet og åpner. Publikum er nå blitt 6 stykker og hun starter omvisning i 2. etasje i galleribygget. Dette lokalet viser seg å være selve butikken til kjøpmannen. I gulvets grovt tilhugne planker ser vi tydelig spor etter stedet hvor kassen sto. De som måtte be om kredit har nok skrapet mer enn en gang med støvlene i underlaget.

Butikklokalet har enda en gammel disk som sto her på Hamsuns tid og der henger enkelte gjenstander rundt i lokalet men rommet brukes nå til billedgalleri og det er Karl Erik Harrs skisser, tegninger og malerier til Hamsunds verker som henger her.

Vi kjenner igjen Sirilund på Kjerringøy, vi finner igjen motivene fra Benoni og Rosa, og han Isak på Sellanrå er lett kjennelig der han går barhodet og sår korn. Karl Erik Harr har som bakgrunn for sine billeder brukt kjente fjellformasjoner fra Hamarøy og Lofoten. Den lett kjennelige Kråkemotindet går igjen i billedene om Isak. Hamarøyskaftet ser vi mange steder og ikke minst fjellrekkene i Lofoten og innover mot Narvik.

Flere av billedene som har hengt på de gamle hurtigrutene er nå samlet i galleriet. Og midt på hovedveggen henger et stort maleri som kunstneren har gitt til galleriet. Tanken er at det skal selges for å gi inntekt til drift av senteret. Prisen på bildet er 70.000 kr.

Jenta forteller at Hamsun var her fra han var 15 til 16 år gammel. Historien går på at han ble forelsket i den yngste datteren, Laura, til Walstad butikkeieren, og at han fikk sparken. Hamsun var lutfattig og ikke noe passende parti for ei rikmannsdatter. Vi får en kikk inn i kontoret til Walstad. Han hadde vindu mot Vestfjorden slik at han kunne følge med på skutetrafikken inn fjorden. Han hadde et vindu mot gårdsplasen og hovedhuset slik at han kunne ha oppsikt med kjerring og unger, og ikke minst hadde han et lite kikhull med glass foran i døren inn til krambua slik at han også hadde oppsyn med betjentene. Her satt han da, eieren i sin svingstol, og hadde full kontroll over hele sin verden. Men kanskje ikke helt full kontroll for det begynte å gå dårliger med handelsdriften etter hvert og det gikk ut med det gamle handelsstedet.

Vi kjøper med oss litt litteratur, kort o.a. fra stedet og sier takk for oss. Galleriet er vel verdt et besøk. Karl E. Harrs bilder er svært talende og hele historien og alle synsintrykkene gir oss lyst til å lese Hamsun på nytt, så da har vi en oppgave for høsten. Nede i Hamarøy hadde vi også fått programmet for Hamsun-dagene som holdes annethvert år. De skal holdes i år men det er uken etter at vi har reist.

Vi kjører nå i retning av Skutvik for vi tenker også å besøke Hamsuns hjem.

Skutvik og Hamsund-gården.

Da vi finner frem til stedet ser vi en liten bygning nede ved riksveien som viser seg å inneholde kafe og en del skriftlig materiell om Hamsun. Her er også historielagsskrifter fra stedet. Gården som Hamsun bodde på ligger oppe i lia og ser ikke nett ut som noen fattig husmannsplass. Jenta som viser oss rundt gir oss noe av historien. Far til Hamsun kom egentlig fra Lom. Men så hadde han en rik farbror her oppe som eide flere gårder. Han hadde selv en annen stor gård og fikk ordnet det slik at foreldrene til Hamsun, faren var en fattig skredder, skulle flytte nordover og drive denne gården. de skulle vistnok ikke betale leige. Men det ble et slit i fattigdom. Etter noen år forlangte denne farbroren at de skulle betale leige og det hadde de ingen mulighet til og det kom da til den ordning at den 9 år gamle Knut Pedersen Hamsun skulle flytte til farbroren for å hjelpe han med ”skrivearbeidet”. Knut hadde pen håndskrift og farbroren hadde en del skrivearbeid for seg. Men det ble ei vanskelig tid for Knut, han ble satt til alt mulig, fikk både hugg og slag, og dessuten lite mat. Han ble vistnok ikke så lenge på stedet.

Hamsun var ikke tilbake på gården der foreldrene bodde før på sine gamle dager. Det var vistnok en niese av ham som hadde gården på slutten. Hun samlet en god del gjenstander etter Hamsun i en av stuene og etablerte tidlig en liten museumssamling i huset. I denne stuen ser vi i dag mange av Hamsuns ting. Her er også en god del brev og skriv vedrørende Hamsunfamilien. Hun som startet med museet i den ene av stuene på Hamsundgården var Jenny Johnsen på Hamsund. Hun var yngste datter av Marie Olsdatter Lilandsaas og vestlendingen Lyder Andersen Stensos. Marie var datter av Ole Olsen Garmo, Knut Hamsuns vidløftige onkel.

Vi kjøper oss en kopp kaffe og lit vafler nede ved kafeen. Det ser ut til at der er et driftig historielag i Hamarøy. Inne i kafeen er der lagt ut en del av lagets årsskrifter. Vi blar gjennom årsskrift 1999 og finner en liten epistel om galeasen Haabet, bygget i Skånevik i 1869. En reder med navnet L.H. Berge hadde kjøpt galeasen av konkursboet etter A/S Brødr. Tvedt i 128 for kr. 1500. I juni 1952 ble den solgt videre til firma Andr. Eivindsen & Søn, Finnøy i Romsdal for 8000 kr. En sønnesøn av Andr. Eivindsen, John Andreas Eivindsen, forteller til årsskriftet at hans far og bestefar lå med galeasen i Henningsvær og saltet fisk om v intrene. Men allerede etter andre vintersesongen skjedde det: Fartøyet lå i sommeropplag ved Fleines i Eidsvågen i Vesterålen. Galeasen lå på svai for ett anker. En natt blåste det opp, ankerkjettingen brakk og ”Haabet” drev på land og ble slått til vrak. Dette skal ha vært rundt 1955.

Vi går ut i det fine sommerværet. Ved bordet utenfor kafeen sitter det en gammel mann med langt skjegg. Vi slår oss ned ved bordet hans og prater litt om vær og vind. Han spør plutselig om det er ”haringer” på tur. Og vi skjønner på dialekten hans at han er fra Hordaland. Det viser seg at det er bestyreren på folkemuseet. Han forteller at han er fra Os og at han nå har vært her oppe i over 8 år. Han ble bedt om å ta et vikariat på museet på 1 år og nå er det altså blitt 8, som han sier jeg er blitt så gammel at det er ingen andre som vil ha meg lenger. Han er 58 år gammel. Han har drevet med litt av hvert og bodde egentlig i Bergen. Han drev eget firma og stelte med museumsprosjekter; han forteller at han bygget opp samlingen som var begynnelsen til Telavågmuseet. Likeledes var han nordpå og bygget opp det som skulle bli Hurtigrutemuseet. Hans firma drev nok også med praktisk innredningsarbeid av butikker; han var bl.a. med på innredningen av Lio-butikkene på Husnes.

Han forteller at museet er en stiftelse og at det er meget tungt å drive det i en så fattig kommune som Hamarøy. Her er 2000 mennesker her oppe og han antyder at 70 % av dem er på trygd, det kan det ikke bli særlig kommunale innteker av. Kommunen gir en støtte på 365.000 i året til museet. Det skal dekke en ansatt, som er han selv, resten skal gå til leiet hjelp om sommeren, vedlikehold, informasjonsskrifter og helst litt utvidelsesarbeid. Det sier seg selv at det må bli vanskelig å drive. Hovedbygningene til museet ligger ned på Oppeid, Hamsungården er noe de har påtatt seg i tillegg.

Han forteller at han heter Hamsund, med d, og at far hans kommer her oppe fra og at det er grunnen til at han tross alt har slått seg ned her oppe. Men som han sier, jeg er vel en mann med sterke meninger bl.a. om turisme, og med de sterke praktiske begrensninger som en fattig kommune må sette på virksomheten så føles det nokså tungt og for en entusiast med solide meninger er det kanskje ekstra ille – og kanskje er han preget av litt håpløshet der han sitter.

Vi ønsker han lykke til med arbeidet og drar videre tilbake til Oppeid.

Vi har hørt mye om Hamsun her nord. Det som trekkes fram er ungdomsårene i Hamarøy og alt det positive i hans litteratur. Vi har ikke hørt et ord om hans NS-tilknytning og lefling med tyskerne. Men at det ligger der langt bak er nok sikkert. Det fortelles om Hanna Karoline Hopland født på Hamarøy i 1892. Selv om hun bodde i Oslo hele sitt liv var hun særlig opptatt av fiskerlivet og kampen mot uvær og frost i åpne åttringer og fembøringer. Det var i det hele tatt kystkulturen hun berettet om. Knut Hamsun var hennes dtore favoritt. Hun var spesielt fasinert av hans romaner og hans språklige genialitet. Hun hadde fått øynene opp for Hamsun da hun gikk på Folkehøgskolen i Kabelvåg. ”Markens Grøde” ble lest om og om igjen, gjerne høyt for resten av familien, da med kommentarer og henvisning til steder på Hamarøy.

Hennes skuffelse var enorm og Hamsuns landssvik, spesielt hans skriverier i Aftenposten, reise til Tyskland, møte med Hitler og oppfordring om å støtte tyskerne og NS. Etter dette ble hans bøker stående ulest i bokhylla.

Og slik var det sikkert med den eldre generasjonen. Dagens lesende publikum er nok på vei tilbake til hans bøker og hans språklige genialitet. Hans nazi-fortid er nok noe som ligger der men som en vel føler får være ferdig utdebattert.

I alle fall hamarøyværingene synes å ha gjort seg ferdig med den delen av Hamsun.

Gåten Hamsun?

Det ser til at folket i Nordland er ferdige med prosessen mot Hamsun. Og vi andre da – har vi løst ”gåten” Hamsun? Eller er vi kommet dit at vi innser at denne gåten er en fiktiv sak – en konstruksjon som vi hadde behov for – nemlig for å mystifisere noe som ligger der klart i dagen. Vi laget ”gåten” for enklere å kunne hanskes med det ubehagelige faktum at han var nazitilhenger. Og senere har de stadige Hamsundebattene kommet til å ligne en forlenget rettssak. En rettssak der mennesket ofte kommer dårlig ut, mens dikteren Hamsun oftest blir frikjent. Men en gang må vi vel slutte med dette og godta det faktum at vår største prosaforfatter var overbevist nazitilhenger – uten at dette rokker ved hans storhet som dikter og litterært geni. Dikteren Hamsun er en langt mer interessant gåte enn ”nazisten” Hamsun. Det er en større ”gåte” at han skrev Sult enn at han skrev nekrologen over Hitler. Hans ideologiske sympatier er forutsigbare, hans diktning er et mirakel.

Det er helt klart på tide å avslutte prosessen mot Hamsun.

”Himlen var overalt åpen og ren, jeg stirret inn i dette klare hav og det var som om jeg lå ansigt til ansigt med verdens bund og som om mitt hjærte klappet inderlig mot denne bare bund og var hjemme der.” Fra Pan kap IV.

”Sommer i Hamsuns rike” er navnet på den felles turisavisen som kommunene Steigen, Tyafjord og Hammarøy har gitt ut. I den finner vi mange av de samme opplysningene om Hamsuns barndom som vi er blitt fortalt på Tranøy og her ved Hamsund gård.

Barndomshjemmet Hamsund ligger like oppe i skogkanten, med våningshus, fjøs og sjå, og innmarka skrånende ned mot hovedveien. Hit kom Knut og familien i 1863, fra Lom i Gudbrandsdalen. Det var på denne lille gården at Knut hadde sin barndom. Han var nummer fire i en søskenflokk som til slutt talte seks, fire gutter og to jenter. ”Mitt hjem var fattig, men uendelig kjært”, skriver Hamsun senere. I Knut Hamsuns Barndomshjem er det et lite museum, som er åpent om sommeren.

Ni år gammel måtte Knut flytte til sin onkel, Hans Olsen på Presteid, som var skredder og poståpner. Onkelen var syk og trengte Knut som hjelpegutt. Oppholdet hos onkelen ble en vanskelig tid for Knut. Han ble behandlet svært strengt. ”Det var en hård tid for mig, meget arbeide, megen bank og sjelden eller aldrig en time til lek og fornøielser”, skrev Hamsun senere. Onkelen paktet et hus på den gamle prestegården på Presteid. Husen e er borte nå, men tuftene etter den gamle prestegården ligger der fortsatt omgitt av store trær. Her kan man høre suset fra tidevannsstrømmen ved innløpet til Glimma. Det står et par benker her, og det passer godt å lese novellene ”Et spøgelse” og ”Alexander og Leonarda”, begge med handling nettopp fra dette stedet.

Etter at oppholdet hos onkelen tok slutt, startet en omflakkende tid for Knut, men vel ett år etter kom han tilbake til Hamarøy, hvor han arbeidet noen måneder som handelsbetjent og kontorist hos handelsmann Walsøe på Tranøy. Her får Knut godt kjennskap til livet på et handelssted, noe han fikk god bruk for i mange av sine senere romaner. Mye av handelsstedet er borte, men butikkbygningen står fortsatt, her er der i dag Hamsungalleri, med bilder av kunstneren Karl Erik Harr.

Nedenfor butikken står også det gamle storbåtnaustet, hvor det også ble drevet handel. Vi fikk et bilde av damen som er tatt utenfor butikken til Walsøe i 1875, her står Hamsun ytterst til høyre.

Så forlater Knut Hamsun Hamarøy, og det skal gå over 20 år før han vender tilbake.

I april 1890 vender Knut Hamsun tilbake til Hamarøy, og barndomshjemmet sitt. etter noen uker flytter han inne i en jordgamme på gården Hansbakk, like ved barndomshjemmet. Her blir han boende til han forlater Hamarøy i begynnelsen av juli.

Sommeren 1911 kommer Hamsun til Hamarøy med sin familie. Han hadde kjøpt gården Skogheim på Oppeid. Hamsun ville gjerne være bonde, men skrivingen drev han bort fra familie og gårdsdrift. Han måtte ha ro for å skrive, og tiden på Hamarøy ble preget av reiser, for å finne ro og inspirasjon. I de seks årene han bodde på Skogheim ga han ut tre romaner, Børn av Tiden, Segelfoss By og Markens Grøde, romanen som han i 1920 fikk Nobelprisen for.

Markens Grøde bringer oss til gården Kråkmo i Sagv assdalen. Marrkens Grøde er romanen om bonden Isak som rydder seg gård i ødemarken, og skaper en trygg tilværelse for seg og sin familie. På Kråkmo oppholdt Hamsun seg i to perioder under arbediet med denne romanen.

I 1917 flyttet Hamsun og familien fra Hamarøy, og etter en tid kjøpte han storgården Nørholm, der han bodde restgen av livet.

I sin diktning forlot ikke Hamsun landsdelen, i 1927 kom romanen Landstrykere, første bok i trilogien. Utgangspunktet for skildringen er den vesle nordlandsbygda Polden ved Vestfjorden.

Hamsuns forfatterskap inneholder mange inntrykk fra hans barndom på Hamararøy, stedsnavn, ord og vendinger. Vi finner også mange naturskildringer som i sin stemning kan minne oss om Hamarøy. Inspirasjonen fra Hamarøy har

da også Hamsun bekreftet i et brev:

”Mange av mine dikte blir til når jeg ligger på ryggen i skogen. Jeg prøver å komme

meg langt væk fra mennesker og fra alle erindringer om det moderne liv, jeg hensetter meg til nin barndoms dage, da jeg gik og gæted kreaturerne derhjemme. De var da mine naturfølelse våkned.”

Fortellinger om reiser til fremmede steder har alltid vært populære, fra ”Odyssen” og sagaene, til de britiske brev hjem fra koloniene. En god reiseskildiring skal inspirere folk til å reise, men skildringen i seg selv skal også være en reise. En av de beste forfattere av britiske reiseskildringer er Bruce Chatwin. Han mener at sjangeren har fåt en oppblomstring de siste årene. Hans bok ”I Patagonia” foreligger i år på norsk, den er fra 1977 og har fått en rekke priser. Mange norske forfattere skriver gode reise-skildringer, for eksempel Wera Sæther. En god reiseskildring er like mangfoldig som en roman, og den lar deg bli kjent med folket og landet.

Mange av Hamsuns romaner er en hyllest til naturen. Hamsun er en inspirasjonskilde med sine karakterskikkelser og naturskildringer. Og kanskje er det Pan som er den største hyllest til Nordlandsnaturen. I den finnes setninger og avsnitt som skildrer naturen bedre enn noen andre, setninger som alene fungerer som kunstverk, de er storslagne. I mange av illustrasjonene til Hamsuns bøker vil fjelltopper som Kråkmåtinden og Hamarøyskaftet gå igjen.

Hvert annet år den 4. aug. arrangeres hamsundager i Hamarøy. De er blitt gjort siden 1982. Festivalen har stadig vokst. Under seminaret er det litteraturen som står mest sentralt. For mange Hamsun-entusiaster er det de intense naturskildringene som er noe av det mest facinerende ved han verk. Mange vil hevde at det var på forfatterens ”barndoms ø”, Hamarøy, at hans intense naturfølelse våknet. I mange av Hamsuns fortellinger finner vi ord og vendinger, navn osv som er hentet fra Hamarøy..

Vi skal tilbake til Ulvsvåg og videre nordover. Det er Kristins gebursdag i dag så vi stopper inne i Ulsvåg, handler litt mat og tar en telefon hjem til Kristin og gratulerer henne med dagen.

Vi skal nå videre nordover og tar ferja over ved ….

Det er fortsatt nydelig vær og oppe fra ferjedekket kan vi se den karakteristiske profilen til Stetind. Vi kunne kjørt til Drag og tatt ferja til Kjøpsvik. Da ville vi passert like under Stetind. Men vi velger å kjøre E6 nordover.

Skjomen

Her er mye nye veier siden vi var her i 1969, mange av ferjestrekningen er nedlagt. Vi ser resten etter disse leiene bl.a. ved Skjomenfjorden. Da vi var her den gang var kun arbeidet med det ene tårnet på Skjomen-brua ferdig, nå kjører vi over ei imponerende hengebru.

Vi nærmer oss nå Narvik og det begynner å bli sen ettermiddag. Jo lenger inn i fjorden vi kommer jo varmere blir det. Da vi stiger ut av bilen på torget i Narvik slår heten imot oss, det må være mange og tyve grader. Vi gjør noen småinnkjøp og tar en spasertur i sentrum. Vi finner krigsmuseet og tar en vandring gjennom dette. Det er samlet svært mye materiell om krigen i Narvik i dette museet. Her finnes mye om kampene i april 1940 og om de senere kamphandlingene. Her er også en avdeling om fangeleirene. Vi var interessert i om noen av de tyske krysserne som ble satt på land inne i Rombaksbotn var synlige i dag, men en representant for lokalbefolkningen mener at restene ligger under vann. Han er heller ikke sikker på om der går vei rundt Rombaksfjorden, men mener at det er så fint der inne at vi godt kan kjøre samme vei tilbake.

Vi kjører ut av Narvik og nordover. Vi kommer til Rombaksbrua og kan ikke se at der går noen vei langs fjorden. Der er i alle fall ingen på nordsiden av fjorden. Vi raster litt her ved enden av brua og ser ned i det smale sundet der de tyske krysserne må ha sneket seg inn i april 1940 på veien inn til sin egen endelight.

Rombaksbotn og Bjerkvik

Det ligger et snev av rallarromantikk i selve navne Rombaksfjorden, men det har vel neppe med brua å gjøre det er vel heller Ofotbanen som i sin tid ble bygget langs denne fjorden og som vel gir bakgrunnskulissene for bl.a. visa om Svarta Bjørn.

Det er sen ettermiddag og vi må kjøre videre nordover. Vi kommer til Bjerkvik, enda ett av disse stedene fra april 1940 som har fått sit navn i krigshistorien. Tyskerne lå ute i fjorden og snærmest skjøt blin på gårdene inne i bunnen av fjorden. I dag er det ikke mye som minner om dramatiske krigshandlinger. På slettene og i liene som er kjent fra krigsbildene er der ikke lenger gårder og gårdshus å se. Alt er bygget ned til relativt tett småhusbebyggelse. Og det ser ut som et av de vanlige litt småkjedelige tettstedene langs kysten, en idrettsplass, et skoleanlegg og en RIMI- eller en REMA-1000 butikk.

Vi har ikke tid til å yte stedet mer rettferdighet og se etter det som måtte være særegenhetene og vi kjører nordover.

Veien tar av til Harstad og store deler av den er ny og av meget god standard. Vi passerer Bogen og registrerer at her er der krigsminner. Det begynner å bli så sent på kvelden at vi nå må raske på. Vi registrerer en rødrev langs veien men ellers er det ikke mye liv.

Sortland - Den blå byen ved sundet.

Vi finner Sortlandbrua og den tar oss inn til Sortland sentrum og Rica hotell. Den unge damen i resepsjonen forteller oss at joda, vi får 500 poeng på vårt wing-kort ved å overnatte på Rica-hotellene. Dessuten selv om kl. er 2130 og restauranten da stenger for middagsserv ering så kan vi bare organisere oss på rommet så skal det nok bli middag. Noen minutter etter er vi på plass i restauranten og vi blir tilbudt alt vi bare vil spise av laks, stek, lammekoteletter osv. samt den dessert vi måtte ønske. Damen i restauranten må så allikevel kaste resten av maten så vi må bare ta for oss. S nøyer seg med en bolle fiskesuppe mens jeg får en herlig lakserett. Inkl. dessert blir prisen kr. 125, for begge to. Så takk til et vennlig personale på Rica Hotell, Sortland. Vi ser ikke så mange kjendiser langs vår rute men nett her på Rica Sortland treffer vi Fritz Nielsen med sin fru Grethe i restauranten, vi hadde sett at de ankom hotellet like etter oss. For disse TV-fjesene må det være litt plagsomt alle steder å møte mennesker som kvekker til når de får øye på dem. Vi later som om de er luft og at vi aldri har sett stakkars Fritz Nielsen i hele vårt liv, og håper at han er fornøyd med det. Det er en litt blåsende kveld i Sortland. Selv om det er sol og fint vær ligger Sortland slik til ved den nordgående fjorden at den nordlige vinden fra nokså kjølige egner feier en nokså gusten vind langs gatene og det driver en del tåkedotter langs fjelltoppene. Vi går derfor til køys mette og rimelig tilfredse med tilværelsen.

Tirsdag 24. juli.

Sortland-Jennestad-Myre-Nyksund-Sortland-Storkmarknes-Melbu-Fiskebøl-Nusfjord-Svolvær.

Utenfor øerne lå havet i tung ro. Jeg stod og så på det mangen gang fra åserne når jeg var høit tilveirs; i stille dager kom skibene næsten ingen vei, jeg kunde se det samme seil i tre dager, lite og hvitt som en måse på vandet. Men kanske hvis vinden sprang om kunde fjældene i det fjærne bli næsten borte, det blev uveir, sydveststorm, et skuespil hvortil jeg var tilskuer. Alt sto i røk. Jorden og himlen blandedes sammen, havet tumlet sig i forvredne luftdanse, dannet mænd, hester og spjærrede faner. …

Det lå et skjær langt ute, det lå alene; når sjøen ravet opover dette skjær steilet den som en vanvittig skrue, nei som en havgud som reiste sig våt i veiret og så utover verden, fnysende så hår og skjæg stod som et hjul omkring hans hode. Så dukket han ned i brændingen igjen. ….

Fra Pan. Kap. III

Neste morgen våkner vi til et strålende vær og en rikelig, variert og glimrende frokost på hotellet. Vi er blant de tidlige (alt er relativt) og det er få mennesker i restauranten når vi kommer ned. Snart befolkes den av italienere, det er tydelig en hel busslast av dem her på hotellet. Vi gjør opp for oss og registrerer at det er Stavanger-folk ved skranken. Vi spør vår skarankevenninde fra kvelden før hva hun kan anbefale som se-verdig i Sortland. Hun svarer kort og kontant: Naturen, annet er her ikke. Den blå byen forsøker vi oss på; er ikke det noe? Hun smiler litt og sier at det er det ikke blitt særlig mye av og blir det neppe heller. Men det er ei brygge nede ved havna som er blå.

Vi nevner at vi vil se oss litt rundt i Vesterålen og spør om Jennestad, Myre og Nyksund. Og hun er enig i valget det er helt spesielle steder som er vel verdt å se. Kanskje først og fremst Jennestad og Nyksund. Vi takker for oppholdet og går ut i den nordnorske sommerdagen.

Den gustne nordavinden fra kvelden før er borte, det er også tåken og selv om det er litt vind så er det et nydelig sommervær. Vi lar bilen stå på parkeringsplassen ved hotellet og går på jakt etter den blå byen. Den skal jo være her.

Den gamle pensjonisten nede på kaien bare ler av hele saken. Det er noe tull alt sammen mener han. Det går ikke an å bruke så mange penger på noe slikt. At en kunstner skal få lov til å herje på slik det kan han ikke forstå. Dessuten er det mange som mener det samme så det er ikke sikkert at det blir gjennomført. Han har ellers hørt at siden Sortland ikke vet å sette pris på kunstnerens gode ideer så vil han flytte til Svolvær og heller male den blå. Den gamle ler litt og mener at han neppe kan være spesielt velkommen der heller for han har hørt at optikeren i Svolvær vil gi han kontaktlinser slik at han kan få synet tilbake. Det må jo være blinde folk som kan finne på noe slikt; ifølge optikeren i Svolvær.

Ellers forteller den gamle at Sortland er et snøhull om vinteren. Heldigvis hadde han fått måkehjelp i vinter ellers hadde han ikke kunnet se ut av stuevinduene sine i rekkehuset der han bor.

På en vegg like i nærheten har kunstneren satt av en rekke fargeprøver, alle nyanser er i blått og blågrønt. De forskjellige prøvene er nummerert og det er merket av hvilke farger som Postverket skal ha ( de skal vel muligens ha enerett da på disse?) Like bortenfor ligger en stor brygge med bygninger og kaianlegg. Hele den store bygningen er malt i nyanser av blått. I en passasje gjennom bygningene er der malt en setning tatt fra en av Lars Saabye Christensens romanfigurer.

Det er en frisk nyhet over alt dette blå og i det skinnende solskinnet ser det ikke så verst ut. Vi kan forresten like godt lære oss dette med ord og benevnelser her nord. Kai er en fastmontert, støpt eller flytende plattform for anløp av båter. Brygge er bygning på kaien for bearbeidning av fisken. Sjekte er en liten robåt som brukes som lettbår for å ro om bord og i land fra fiskefartøy. På sørlandet er ei sjekte en liten åpen motorbåt. Og så er det jo dette med jekt og jakt. Jekt er fra gammelt av et stort seildrevet transportfartøy for fisk. Den hadde en mast og råseil, høy stamn og tvert akterspeil. Jakt var fraktefartly med akterspeil, ei mast men med annen seilføring enn jektagaffelseil.

Men vi finner faktisk bare denne ene bygningen som er malt bli i Den blå byen. Men det som slår oss at ingen andre steder har vi sett så ivrig husmaling i gang. På flere bygninger like bak denne blå bryggen er der maler i gang med oppussing av bygninger. Ingen maler i blått.

Vi finner frem til turistkontoret. Vi forsyner oss med brosjyrer og venter mens italienske og spanske turister forsøker å få rede på bussruter til de forskjellige se-verdigheter i Vesterålen. Damen i skranken er en smule oppgitt: Det er nesten håpløst å reise her nord uten å benytte eget transportmiddel. Å komme opp her og satse på busser og off. transport er temmelig dødfødt. De utenlandske turistene går ut – neppe som optimister m.h.t. hva de kan få med seg på en dag.

Vi spør om den blå byen og vi forstår at turistkontoret gjerne vil utnytte dette i sin markedsføring for alt det måtte være verdt. Men realiteten er nok – i alle fall foreløpig – at det er betydelig uenighet om prosjektet og at det muligens ikke kommer særlig mye forbi snakkestadiet.

Skulpturlandskap Nordland:

Vi visste jo om det, hadde sett noen av kunstverkene på TV og kanskje fått med oss litt av debatten og diskusjonen rundt dette prosjektet. Men det var først da vi kom hit opp og fikk sett alle disse uttrykk i samtidskunst at vi så det store i prosjektet. Ideen ble presentert i 1988 og kunstverkene ble realisert i årene 1992-94. Tanken var da at Nordland fylke, med sine 240.000 innbyggere i 45 kommuner, skulle bli hjemsted for en viktig samling samtidskunst. Skulpturene skulle plasseres permanent ute i den nordlandske vakre og varierte naturen. Det var et internasjonalt kunstprosjekt med inviterte kunstnere fra 15 land. Prosjektet er gjennomført av fylkeskommunen i samarbeid med de 30 kommunene som pr. dato er med i prosjektet.

Tanken var hele tiden at et kunstverk med sitt nærvær og innhold skaper et nytt sted. Skulpturen kan sees, men samtidig synliggjør den også sine omgivelser. Den innleder en dialog med betrakteren.

Sortland og den blå byen.

Bølgene har gått høyt i Sortland etter at ideen om å male hele byen blå ble lansert i 1998. Ellingsenbrygga, samt enkelte fasader ble malt i fjor. Nå står ytterligere 13 fasader for tur.

Det var kunstneren Bjørn Elvenes som lanserte ideen for to år siden. Siden har debatten gått høyt og temperert. Ideen skal Bjørn Elvenes ha fått mens han ventet på en kamerat i byen Novy Hute i Polen i 1991, og den har vakt både nasjonal og internsjonal oppmerksomhet – og sortlendingen opplever at hvor de kommer i Norge så spørres det etter hvordan det går med den blå byen. det ser ut for at det er kommet en smule positiv trend i prosjektet for borte på en husvegg på brygga er det hengt opp åtte ulike blåfarger som prøver, posten har allerede merket av sin, og disse skal brukes på de neste prosjektene.

Men såvid vi kan se må det gjenstå et betydelig avrbeid før Sortland kan være i nærheten av å fremstå som en blå by.

Om Sortland blir Den Blå Byen ved Sundet er ikke godt å si. Vi registrerer en god del huseiere i gang med malerkosten, ingen steder har vi sett maken til malingsaktivitet som i Sortland – ingen av dem hadde blått i malerpøsen. Forfatteren Lars Saabye Christensen ga navn til de førse blåkrokene i Sortland sentrum, og vi ser hans signatur på kunstverket.

Skulpturlandskap Nordland har også plassert sin skulptur i Sortland, på en liten kaiutstikker nede ved havna finner ”Havsøye”.

Vi går opp i byen og finner turistinformasjonen i Kjøpmannsgata. Den enkle turistbrosjyren om stedet er selvsagt blå. Den forteller oss at ”Det er med stolthet vi presenterer ”Sortland – den blå byen ved sundet”.

På forsiden er det et bilde fra barneutstillingen ”Blått” der unger viser sine bilder med tanker om hvordan den blå byen er tenkt. Det er tydelig at her skal en utnytte det spesielle for alt det er verdt.

På vei ut av Sortland kjører vi Vesterålsgata nordover. Nede ved sundet ser vi hurtigrutekaia og et baseområde like ved som vi ser tilhører Kystvakta, en av båtene ligger inne.

Summa summarum er vi ikke helt enige med damen i resepsjonen som sa. ”Her er ikke noe å se på”.

Vi får etter turen gjennom Vesterålen et inntrykk av at her demonstreres nordnorsk kystkultur i et nøtteskall. Her finnes mesteparten av elementene i landsdelelens historie. Her er samiske spor, husmannsliv og folkevandring, jernaldergårder, kirkekunst fra 1200-tallet, sildeeventyr og industribygging.

Handelsstedet Jennestad

Vi kjører nordover i retning det gamle handelsstedet Jennestad. Da vi nærmer oss ser vi det store herskapshuset på en landtunge nede ved sjøen og ute ved sjøkanten et stort bryggehus som åpenbart må ha vært det gamle handelshuset. Mellom disse to bygningene er det anlagt noe som ser ut som en hage.

Da vi kommer ned på parkeringsplasen finner vi flere RH-biler. Det er for en gangs skyld unge gutter som tar i mot oss og som er omvisere på stedet. Da vi antyder at vi synes det er hyggelig også å møte unge gutter som ciseroner og omvisere så får vi svar om at jentene var nok her også men at nå er de reist. Så nå får vi klare oss med dem. Og vi synes de klarer jobben fint.

Ungdommen som viste oss rundt forteller om det flotte herskapshuset som ble bygget ved starten på en nedgangstid og som nok gjorde det ekstra vanskelig for handelshusets eier å holde det gående da det begynte å røyne på. Han tar oss gjennom hagen som ble anlagt og forteller at kommunen har funnet gamle tegninger og er i gang med å føre hagen tilbake til den stand den var. Vi kommer ned i den gamle handelsbygningen og han gir oss en innføring i alle de varesorter som fantes på dette stedet. Mye gamle varer er utstilt og det aller meste ble funnet på loftet. Det er utrulig hva de har klart å samle her. Det var også postkontor i bygningen og gamle bøker, stempler og frimerker finnes fortsatt.

Der er et stort arkiv etter handelshuset og en del kopibøker er lagt ut og om den er symptomatisk for forholdet mellom handelshuset og kundene her nord er ikke godt å si men det er et truselbrev til en kunde om at dersom han nå ikke betaler så vil handelsmannen gå rettens vei for å inndrive sitt tilgodehavende.

Vår omviser forteller at det er samlet et stort arkiv etter handelshuset i kommunens lokaler men at det ikke er registrert eller ordnet på noen måte. det høres ut til at det ligger en oppgave her for en lokalhistoriker.

Vi får høre mange historier og anekdoter fra handelsstedets velmaktstid og en del mindre trivelig fra den siste tiden stedet var i drift.

Oppe i det gamle herskapshuset er der en maleriutstilling som vi kikker på. Vi ser at en av kunstnerne er Synnøve …… og vi kjøper noen små silkeminiatyrer av henne. Guttene i skranken steker vafler og koker kaffe men vi har ikke anledning til å teste hva guttene har fått med seg fra ungdomsskolens husstellundervisning – eller muligens hva slags vaffelblanding de har fått med seg fra REMA 1000. Vi forlater stedet og ser at det siger stadig biler inn på parkeringsplassen. Det kan vel hande at dette er av de godt besøkte stedene.

Vi forlater nå den smale lave landstripen med ikke så veldig entusiastisk drevet jordbruksland ved sjøkanten. Vi skal krysse øya i retning Myre. Innenfor den smale dyrkbare landstripen reiser fjellene seg taggete og ville. De ser mektige ut men de er mye nærmere enn de høye og mektige fjellene i Nordland. Det er et helt annet landskap her oppe, fjellene virker høye men som sagt de er mye nærmere. Nå skal vi krysse et av disse fjellområdene for å komme over på nordsiden av øya. Veien er overraskende god og det er mulig å holde god fart på veier som ikke på noen måte er preget av turister. Det er faktisk ganske fredelig på veien. Oppe i høyden er det bare natur å se. Her er ingen bebyggelse.

Vi kommer ned til fjorden ved ……, et idyllisk og fredelig lite sted som vi ikke har anledning til å bruke tid på. Vi nærmer oss Myre og fra et nes like sør for tettstedet stopper vi ved en rasteplass og går ned til sjøen for å spise litt. Det ligger et lite anlegg for Biomar like ved. Det ser ut som det en forsøksstasjon med noen fiskemærer ute i sjøen. Vi ser det blå flagget til Biomar inne i Myre og regner med at hovedanlegget deres ligger der.

Vi sitter i sjøkanten like ved det som en gang har vært en liten sjøbod. Den har nylig brent ned. Det ligger bare noen forkullede rester etter en del gulvplanker igjen, noe jernskrap og en stor haug med noen forkullede rester som ser ut til å ha vær ei not eller en stabel med fiskegarn.

Myre ligger på et flatt eid og er et av de mest kjente fiskeværene i Vesterålen. Vi kjører i gjennom tettbebyggelsen og regner med at vi har litt tid på tilbaketuren.

Nyksund ytst ute i Vesterålen

Vi tar av til Nyksund som ligger helt ute på nordspissen av øya ca 10 km. fra Myre.

Asfalten tar slutt leke etter Myre sentrum og den smale grusveien overtar. Det er nå ganske snau kyst. landstripen innenfor gir ikke plasse til særlig jordbruk og det er få hus som klorer seg fast langs sjøkanten. Vi kjører forbi fiskehjeller, tomme, men vi antar at disse er i bruk i sesongen – alt av tørrfisk er vel ikke maskintørket?

Like før Nyksund kommer vi forbi en smal landstripe der det står en del hus. Noen uthus og jordlapper rundt disse antyder at det vel en gang har vært litt husdyrhold her nord som støtte til fiskearbeidet. Vi ser en bod ved veien som antyder at her selges det suvenirer og vi stopper.

Det er ikke et liv å se – men plutselig dukker det en gammel mann opp fra et av nabohusene. Han forteller at det er han som driver stedet og at vi må være med inn for å se hva han har av rariteter. Og rariteter er det. Inne i hytta er det et syndig rot av alt mulig, hulter til bulter. Her er vanlig turist-gimmik men også noe som han kaller antikviteter. gammelt husgeråd fra stedet, gamle møbler, aviser og gamle bilder. Han har tydelig handlet med russerne i Murmansk for de gamle varene fra pomorhandelen finens her med de typisk rosemalte langskaftede skeiene og ikke minst russerkonene. Og selvsagt lykkefuglen, i mange størrelser, som vi kjenner igjen fra russerfangenes museum i Saltdal. S kjøper en av dem.

Han har fått laget en del små øsekar nede på Vestlandet et sted. Selv har han tegnet motiver på dem og skrevet kjente strofer fra Peter Dass. Jeg kjøper et av disse. Da vi går får vi et lite ark der han har skrevet ned stikkord fra Nyksunds historie.

Vi får den gamle til å fortelle litt om stedet. Nyksund er et unikt sted sier han med et helt unikt bygningsmiljø. Det er vel verdt et besøk, men der er ikke fastboende nå nevner han. Vi spør han om stedet Stø som ligger på andre siden av neset og kanskje lenger ut mot fyret ute i havet. Ingen ting å bry seg med sier han, og vi forstår at Nyksund er stedet å besøke.

Han forteller at på denne landstripen vi nett har kjørt forbi er der ingen fastboende lenger. Mange har satt eiendommene sine i stand men de brukes bare som sommersteder. De fleste bor i Myre. Han forteller om sin kontakt med russerne og om de varene han selger i boden sin. Han forteller at han reiser rundt alle steder og kjøper inn ting. Vi nevner lykkefuglen og fangene i Saltdal. Han sier at han drev med minerydding rett etter krigen og hadde vært rundt hele lande sammen med sin kommando. Da vi nevner Rogaland sier han at jo han har vært i Rogaland – på Åkrasanden. To mennesker ble drept der like etter krigen da de gikk på en mine. Hans kommando ble satt til å gjennomsøke hele Åkrasanden men det ble ikke funnet flere. Han skal forresten snart reise sydpå nå—han skal til Skien og delta på norgesmesterskapet i bridge.

Det kommer flere mennesker inn i hytta hans og da den knapt kan huse mer enn 6-8 stykker oppi akt virvaret av gjenstander og varer så må vi avslutte handelen og praten. Men før vi går forteller han at han var den siste læreren i Nyksund. Han hadde vært der i 10 år. Han forteller at han er født i Flakstad i Lofoten. Han er ellers meget kritisk til prispress og prisnivå i Lofoten, fortsetter det slik mener han så vil bransjen prise seg helt ut av markedet og de vil ikke få turister dit. Han skriver navnet sitt bak på øsekaret vi kjøper: Arne Schønningsen. En gammel gubbe som tydelig har opplevt meget i sitt liv.

Nyksunds historie

Nyksund har fra gammel tid vært kjent som ett av Vesterålens største fiskevær p.g.a. kort vei til gode fiskeplasser utenfor.

Fiskeværet fikk molo i 1878 som ga betydelig bedring i havneforholdene, fastlandsforbindelsen kom i 1959/60. Antallet fiskere har variert etter tilgang på fisk og markeder. Største antall fiskere var i året 1894, med 750 stykker.

Den fastboende befolkning i Nyksund har variert opp gjennom årene. I 1945 var det ca. 180 personer. Omtrent 10 % av disse drev fiske, resten var beskjeftiget med fiskemottak, butikk etc.

Fisk som ble ilandført i Nyksund var: torsk, hyse, sei, kveite, lange og brosme. Fisken ble eksportert til Spania, Portugal, Tyskland, England, Italia, Sovjet samt Afrika.

Aktiviteten i Nyksund ble sterkt redusert da større og mer moderne fiskebåter ble tatt i bruk. Fiskerne kunne bo hjemme og likevel nå fiskeplassene på relativt kort tid. Mange fastboende startet i 50-årene med pelsdyravl da fisket stagnerte i Nyksund, men på grunn av dårlige tider for denne næringen opphørte pelsdyrdrifta, og Nyksund ble avfolket i 1979.

Dette er Arne Schønningsens lille beretning om Nyksund.

Fra den lille souvenirhytta ser vi ut til Nyksund som vel må være et av de mest dramatiske fiskeværene på hele kysten når det gjelder beliggenhet og bygningsmiljø. Da vi nærmer oss ser vi at en av de store bryggene ligger i ruiner mens andre hus langs kaiene er nyoppusset. Stedet består av et smalt sund mellom en liten øy og fastlandet. Det nordlige løpet er stengt igjen med en moloaktig mur, det gjør at det dannes en smal bukt med innløp fra syd og i ly fra stormen og storhavet i nord. Der er kaier og sjøhus på begge siden av det smale sundet og oppe i knausene på fastlandssiden ligger flere småhus. Like ved siden av sjøbodruinen er der et skilt med kafe – og det ser faktisk ut til at der er etablert en kafe i dette gamle huset. Dette er på øysiden av havna og vi går over moloen og frem til kafeen. Inne i kafeen snakkes det tysk og det sitter et par menn der med merker på sjøblusene sine ”Hval-safari”. Vi har forstått at dette er et relativt nytt reiselivstilbud her oppe, vi har sett det flere steder allerede og det skal være spesielt for Vesterålen. Det dreier seg om den fredete spermasettkvalen som finnes på et spesielt område der hvor kontinentalsokkelen gjør en sving inn mot land. Store blekkspruter på 1000 til 1500 m dyp er mat for kvalene. I spesialbygde hvalsafaribåter som bl.a. går ut her fra Nyksund kan turistene få se dette flotte dyret.

Der er utstilt en del gamle gjenstander i kafeen – tydelig gamle ting fra arbeidslivet i det gamle været. Menyen er heller sparsom: Leskedrikker, kaffi og kaker. Det er ingen hektisk aktivitet her – alt går for seg i bedagelig tempo. Vi ser oss om i lokalet og går utenfor. Her ligger en gammel stokk med tydelige brennmerker. Det kan tyde på at det har vært storbrann på brygga en gang. Den sammenraste brygga, med kai og sjøhus, ser dramatisk ut. Den ligger helt innerst i sundet dvs. ved innløpet, og det er ingen tegn til at noen gjør noe med det – enn si driver noe restaureringsarbeid på den.

Vi ser over til fastlandssiden og her har det vær utført vedlikehold langs de fleste sjøhusene langs bryggene. Vi ser skilter med vertshus, overnatting, kafe osv. Det er tydelig at det er lagt opp til sommertrafikk og turisme, og hva ellers skulle en kunne gjøre på en slik plass? Skal det være noe som helst håp om inntekter må det vel komme fra turisme.

Vi går over moloen til fastlandssiden og kikker oss rundt mellom sjøhusene. Der er en del turister som sitter rundt de få bordene langs bryggene. Det høres ut som de fleste er tyskere. Inne på kafeen forteller den unge jenta at hun har bare småmat, brus og kaffe. Han som driver vertshuset, der vi sannsynligvis kan få kjøpt varm mat, han er et besøk hos bakeren, så der er stengt i øyeblikket. Utenfor et av husene er der et skilt med galleri, men også dette er stengt.

Mange av husene som ligger i fjellskråningen bak bryggene er i dårlig stand. Der går en vei opp i høyden, opp mot et lite kapell. Vi går opp den og opp til kapellet og frem på en lien knaus med utsikt over havna. Som sagt, det må være et av de mest dramatiske stedene på hele kysten.

I et lite hus ved siden av kapellet driver noen og maler hus og på en knaus like bortenfor sitter ei gammel dame og ser utover Nyksund. Hun minner om noen som sitter i tanker om noe som var en gang for lenge siden og som hun må ha vært en del av.

Vi går bort til henne, og etter noen korte god dag og fint vær er hun i gang å fortelle om Nyksund den gang og nå. Hun forteller entusiastisk og levende om det gamle Nyksund, etablert fordi det var viktig den gang med den tids båter å være nær fiskebankene. Hele skråningen der vi nå befinner oss var full av rorbuene, disse sesonghusene som fiskerne bodde i i fiskesesongen. Det meste av dette er borte nå. endringen kom med de store båtene, da var det ikke nødvendig lenger å være så nær fiskeplassene. Hun peker bort på et stort hus like ved og sier at dette huset bygget far hennes og her vokste hun opp sammen med en stor søskenflokk. Hun peker på den oppbygde hagen og nevner at der lekte de og hadde en herlig oppvekst. Det er bygget opp en kraftig steinmur på ene siden, inni denne er det fylt opp med jord slik at det på toppen er danne en plan gressflate, det må være Nyksunds eneste plen. Men nå er huset solgt ut av familien. Hun har kjøpt et lite hus like over gaten som hun benytter så ofte som mulig. Dette holder hun på å pusse opp sammen med datteren og datterdatteren. Og til og med hun som studerer i London syns det er herlig å komme hit ut til Nyksund. Og dette barnebarnet kommer bort til oss og setter seg i graset; ei ung og vakker jente med en nesten latino-teint i hud og hårfarge. Vi spør forsiktig om den gamle damen kanskje har vært lærer, hun ler og bekrefter at jo det har hun vært i 43 år. Vi forteller om en annen lærer vi traff og hun sier kort at Arne Schønningsen har nok ikke så mye positivt å si om Nyksund – det var da ikke vårt inntrykk mener vi.

Hun forteller at Nyksund har en huseierforening som da fungerer som et slags vel. De har greid å ta vare på kirken og her skal det være gudstjeneste om 14 dager. Her er det også bryllup. Barnebarnet til han som i sin tid bygget kirken er nett blitt gift i den. Men sier hun – skolen klarte vi ikke å berge. Det huset er revet. Hun forteller at det er ikke så mange fastboende her. Det kom en trønder her og slo seg ned oppe på haugen her, hun peker opp på haugen bak kirken. Han reiste plutselig av gårde og etter en tid kom an tilbake med ei filippinsk kone. Disse to var de eneste som bodde her gjennom den siste vinteren. Stakkars det mennesket sier hun – og mener vel dette filippinske mennesket. Flere av husene i veien opp til kirken er i meget dårlig forfatning og hun nevner at eierne bor inne i Sortland og viser liten interesse for å holde dem i stand. Trist og sørgelig.

Hun forteller om den store nedraste bryggen. Den skal ligge slik. Den skal gi stedet et strøk av det naturlige forfallet som skjer slike steder, og selvsagt være et dramatisk innslag i dagens bilde av Nyksund. Hun forteller om utlendingene som holder til her store deler av året. Tyskerne som driver kafeen og en hollender som også oppholder seg her.

Hun forteller entusiastisk om Ole Bernhard Kaalhus som kom her og satte i stand flere hus. Han begynte med vertshus og overnattingssted og har lagt ned et stort arbeid for stedet. Han er egentlig fra Bødø, men har bodd lenge i Stavanger, sier hun. V i nevner at vi kjenner Kaalhus og har truffet han i Stavanger. (Vi skjønner at hen er vertshuseieren som var på besøk hos bakeren da vi var innom vertshuset hans.)

Hun blir ivrig og mener at vi absolutt må vente på han og treffe han.

Vi har brukt lang tid i Nyksund og vi belager oss på å gå. På veien ned bakken møter vi også den gamle damens datter. Hun forteller at hun er billedkunstner og bor i Bergen. Hun kommer opp hit så ofte hun har anledning. Da vi forteller at vi kommer fra Stavanger forteller hun at hun ofte har hatt utstillinger på Hå gamle prestegård.

I det vi kjører bort fra Nyksund stopper vi og tar noen bilder. Vi kan enda skimte den gamle damen som sitter i graset og ser ned i havna i Nyksund og tenker på barndommens rike.

Vi forlater dette dramatiske og sjarmerende stedet som ved begynnelsen av 1900-tallet var det nest største fiskeværet i Vesterålen og der det i dag er to fastboende mennesker, en trønder - og hans filipinske kone. Fraflyttingen skjedde nok som en prosess i løpet av 1960-årene. Kanskje er Nyksund selve symbolet på strukturendringene i de nordnorske kystfiskesamfunnene. Samtidig med nedgangen i Nyksund skjedde det en oppblomstring av tettstedet Myre som i dag er en av landets største fiskerihavner.

Nyksund:

Vi skaffer oss litt mer informasjon om Nyksund og Valborg Gamlesæter i Sommeravisa. Her har Valborg selv gitt en liten orientgering om stedet.

I artikkelen tar hun utgangspunkt i et brev som byggmester og fiskekjøper Martin Holmvik fra Nyksund skrev til sin bror 7. februar 1894.

”Her i Nyksund er nå samlet Folk av alle sorter, så her får man det hvad man ønsker. Luckow driver Restauration, og så danser de der hver Søndsgsaften, når Johan Danielsen prediker – han ror nemlig ikke Fisket”.

I dag, er det stille og rolig i Nyksund, stedet er på vei inn i den stille årstiden igjen etter en ganske travel turistsesong.

For fremmede som kommer til Nyksund, kan stedet slik det nå ser ut, med mye forfall, virke trist og nedslående.

”Slik er det ikke for meg som er født og oppvokst her!. Jeg ser det slik det engang var –med liv og røre overalt. Den gang var det båter i havna, og folk overalt – på kaiene og i buene, i butikkene sier Valborg.

Jeg kan lukke øynene og se alt dette for mitt indre øye, og høre lydene fra motorene og hammerslagene fra smia til min far. Det var et fint sted for barn å vokse opp. Og dem som gjorde det i Nyksund – værhardt, uten vegforbindelse, og så fiskernes innsats i kamp med naturelementene for å skaffe utkomme til seg og sine, må uvilkårlig beundre denne yrkesfgruppen.

Her oppe i skråningen hvor Valborg sitter og minnes tilbake ser vi over mot Ungsmaløya kan vi se det som er igjen av Holmviks fiskebruk, stedet som tyskeren Karl Heinz Nickel nå har kjøpt og innredet av overnattingsrom, kafe og restaurant.

På vei opp i Nordvika kommer vi forbi en steinmur – som ikke er en steinmur men en bakerovn!! Vi ser åpningen med en jernbjelke over, men forfallet er merkbart også her. Valborg forteller at her sto det tre etasjers store bakeriet til Ole Olsen Blokhus fra Stord. Han kom som ung mann nordover for å gjøre siviltjeneste som baker på handelsstedet Sunderøen i Øksnes Vestbygd. Der traff han den unge, vakre Oline, datter av Anna på Vinje, som ble hans hustru og mor til en stor barneflokk. Denne bakerovnen er alt som er igjen av dette huset. Det sto i flere år til nedfalls og de tyske ungdommene gjorde en kjempejobb da de rev det og ryddet tomten.

”Det blei ingen reise til Ofoten, jeg har været hos Bager Olsen (Blokhus) hersteds da han nu holder paa at omdanne sit Hus her i Nordvigen til Bageri med kaffehus i kjelderen: Han har nemlig veiet opp hele Huset 2 alen ….” sier byggmester Holmvik i brev av 8. sept. 1900.

Bye-folket som i dag bor i Myre er etterkommere etter Blokhus-folket i Nyksund.

Skoleklasser fra Myre kommer innom i Nyksund for å få kjennskap til den gamle kystkulturen. Valborg er god omviser og forteller. Og kanskje legger hun da inn litt fra gamle sagn her utefra om sjørøveren i Delpen eller Huldra i Vestervika, og kanskje peker hun ut mot Nordleia, der den svarte hunden, som skapte slik frykt blant de overtroiske, reiste seg i inngangen til ei hule, som kommer til øyne ved fjære sjø. Guttene som så dette beistet reise seg opp, ble så redde at de sprang treskoene av seg for å komme seg i trygghet. Bestefar Ole, som hørte hva de hadde sett sa da at ”Ja, vi får hør´nokka!” Og de fikk de.!

I Nyksund går vi innom Nyksund Brygge som reklamerer med Overnatting, Kafe, Suvenirer. Det er lite folk i kafeen men de tre gutta fra Whale Tours A/S er innom for å få seg en kopp kaffe og ei pannekake. De stiller i stilige svarte kjeledresser med en lystig logo-hval på brystlomma. På den andre siden av sundet ser vi over til de staselige bygningen i Nyksund Vertsbrygger. Her er der også kafe, restaurant og bar. Her er uteservering og overnatting i Vertsbrygga, With-gården og Posthuset. Her kan det også arrangeres tilstelninger for grupper og større selskaper.

Vesterålen

Vi valgte å bruke litt tid i Vesterålen. Distriktet er ikke så markert i turistbildet som for eksempel Lofoten men vi hadde lyst til å få med oss de mest kjente stedene for de figurerer ofte i nyhetsbildet – spesielt på områder som har med fisk og fiskeforedling å gjøre. Og slik er det nok også fisk og Vesterålen hører nøye sammen og Opplevelse Vesterålen er nesten totalt dominert av fisk, skalldyr og kvalfangst. Det er opplagt en vesentlig del av kulturen og identiteten i dette distriktet. Det har vært slik og uten tvil er det slik i dag at fisken er selve livsnerven i det vesterålske samfunnet. Alle steder langs fjorder og sund vi kjører ser vi større og små fiskebåter, fiskeforedlingsbedrifter og fiskeoppdrettsanlegg. Alle naustene og småbåtene vi ser viser at lokalbefolkningen enda har en sterk tilknytning til havet og fisket. Det finnes faktisk fire bedrifter i Vesterålen som tar mot og foredler kjøtt fra vågekval. Denne fangsten utgjør et viktig supplement til kystfiskeriene i Vesterålen og i Lofoten. Her i Vesterålen har vi også en rekke fiskeoppdrettsanlegg i sjøen. Oppdrett av laks og sjørøye er tydelig vis blitt en viktig næringsvei her oppe.

Vi tar en liten rundtur i Myre på tilbakeveien. Et samfunn som tydelig har blomstret opp på relativt kort tid. Hus og anlegg ser relativt nye ut. Kirken er også ny og den troner som et landemerke i dobbelt forstand på et høydedrag over tettbebyggelsen.

Ned i havne har Biomar A/S sitt hovedanlegg.

Vi kjører tilbake mot Sortland vi skal nå Melbu før det lider alt for langt mot kveld for å ta ferje over til

Men før det har vi tenkt å ta en liten stopp i Storkmarknes

Vi studerer fiskehjellene på tilbaketuren fra Nyksund. Vi passerer flere av disse og undres over at ikke teknikken har gjort også disse umoderne, men det ser faktisk ikke slik ut. Det ser ut til at denne eldgamle konserveringsmetoden fortsatt er i bruk. Metoden er jo enkel og den fungerer vel like godt i dag som i vikingtiden. Fisk som henges på hjell eller hesjer for tørking kalles tørrfisk, boknafisk eller hjellosing. Den ferske fisken sløyes, hodet kappes av den og fisken henges opp utendørs to og to. Den blir utsatt for frisk sjøluft og blek vintersol, og det uten at en eneste flue får gjort noe skade. Etter tre/fire uker er fisken inntørket og klar for servering. Etter oppbløting i saltvann spises den med hvit saus, gulerøtter, poteter og gjerne litt bacon til.

Tørrfisken kan nok henge lenger, henger den så lenge at den blir steintørr kan den bli lutefisk.

Men vi ser også stadig en annen behandlingsmåte av fisk her nord. Det er klippfisken – den henger som ”veggdekorasjon” på naust, vedskjul og låvevegger. Den henger gjerne godt inn under takutstikket godt i ly for de fuktigste vindretningene. Risken blir råskåret og da henger den sammen i ryggen og utbrettet får den den karakterisktiske trekantformen.

Fisken legges i grovsalt. saltet får rikelig med tid til å tørre ut fiskekjøttet, fra 1 til 3 uker. deretter spennes fisken ut og spikres opp på veggen for endelig tørking. Hjemme på Vestlandet ble fisken lagt ut på berget og tørket der. Derav navnet klippfisk. Men her nord brukes altså husveggene som tørkeplass. Fisken blir gjerne hengende til den skal brukes. Da tas den ned, vannes ut og serveres som bacalao. Ordet er spansk og betyr ganske enkelt ”torsk”. Bacalao har sin helt spesielle plass i spansk matkultur, men den brukes også i Norge. Da vi sener kommer til Nusfjord og skal bestille en skikkelig god fiskemiddag, blir vi bl.a. tilbudt ”Norges beste bacalao”.

Vi kjører langs Hadselfjorden og passerer Gryting.

Storkmarknes

Vi ser skilt med Storkmarknes lufthavn på og like før brua som fører over til øya Hadsel og Storkmarknes ligger der ei veikro. Den ser ny ut og vi blir enige om å ta sjangsen på en fiskemiddag. Det skulle vi da ikke ha gjort.

Det er mulig at det de kaller restauranten og som åpner kl 1800 vill være i stand til å servere noe bedre. Restauranten er rett og slett en stor fiskebåt som er satt på land. Der er bygget en bygg inntil denne skuta som vel inneholder kjøkken og en del av restauranten. Vi tar en tur rundt og kikker på det hele fra utsiden – men lar være å gå inn. På området er det også lagt til rette med en stor plaskedam for unger. Her er det liv og røre.

Vi forlater stedet og kjører over brua som tar oss rett inn i Storkmarknes havneområde. Det første vi ser er det gamle hurigruteskipet Finnmarken som er satt på lang og som skal danne en del av Hurtigrutemusset. ”Finnmarken” skal være verdens største museumsgjenstand og ble satt på land sommeren 1999. Det var vel kanskje naturlig at dette minnesmerket befinner seg her – på Richard Withs plass - for Hurtigruten ble vel født her på Storkmarknes i 1893. Man kan jo lure på hvordan 2000 tonn stål kan ha blitt satt på land. Det ser ut til at skipet er blitt påmontert et stålunderstell før den ved hjelp av kraner er slippsatt sideveis på en stor engangsslipp. Etter at skipet er kommet på plass har en tydeligvis foretatt gjenfylling i sjøen rundt skuta. Like ved ligger Hurtigrutens hus – et kombibygg av museum/hotell, konferansesenter og forretninger. Bygget sto også ferdig i fjor sommer. Hele anlegget ser meget bra ut. Men vi får dessverre bare anledning til å se det fra utsiden da det er blitt kveld også her nord.

Melbu

Vi kjører videre for å ta ferja fra Melbu. Noen kilometer fra ferjeleiet skjønner vi at det nærmer seg ferjeavgang for bilene bak oss begynner å bli nokså aggressive i kjøringen. Vi rasker derfor på og kommer inn på ferjekaien da innkjøringen allerede er i gang. Vi er den nest siste bilen som kommer med, det er så vidt ferjeporten kan lukkes bak oss. Vi skal over Hadselfjorden til Fiskebøl.

Det har gått litt fort unna inn til Melbu så vi har ikke fått så mye med oss fra omgivelsene. Men da ting roer seg og vi er kommet om bord på ferja får vi tid til å se opp og inne ved kaine ser vi nordlandsjekta ”Brødrene”, faktisk den eneste i sitt slag. Denne jekta er en nøyaktig rekonstruksjon av en annen ”Brødrene” som holdt til i Hadsel på slutten av 1800-tallet. Den nye jekta går turer med turister inn Trollfjorden bl.a. En gang må det ha vært mellom 400 og 600 av disse jektene i drift på en gang. De var bygget for å ta last – mye last. Med sin brede og litt butte fremtoning kan den minne litt om en hollands tresko. Jektene fraktet tørrfisk sørover, mens mel, klær og andre handelsvarer ble lastet inn for turen nordover. På 1800-tallet hadde nær sagt hver bygd på nordlandskysten si jekt – ingen er altså tatt vare på. Det er merkelig at en skutetype som har betydd så mye for kystbefolkningen – ikke bare her nord, men også for Bergen med omland ikke skal holdes mer i ære.

Fra tidlig middelalder har nordlandsjektene trafikkert norskekysten. De fraktet bl.a. tørrfisk fra Nord-Norge til Bergen. Den siste seilende og ekte nordlandsjekta forliste i 1939. Dermed var den sagaen slutt – nesten.

Stiftelsen ”Nordlandsjekta Brødrene” klarte å samle midler til å bygge den første nordlandsjekta på 120 år. Den ble bygd ved Saltdalsverftet i Saltdal i 1995. Hun har allerede fått status som verneverdig fartøy. Lengden er 21,7 m, bredden 8,3 m og den har en 30 m høy mast. Jekta er en kopi av jekta ”Brødrene” av Solum/Melbu. Originalen gikk i Bergensfart med fisk og fiskeprodukter i bytte med livsnødvendigheter, utstyr og redskaper m.v.. Den var et klinkerbygget fartøy fra midten av forrige århundre. I 1936 ble ”Brødrene” kjøpt av Nordlandsmuseet, Bødø, men havarerte i 1939 da hun var under restaurering. Den nyejekta ligger i Melbu i Vesterålen og er sertifisert for passajertrafikk med sikte på chartrreiser spesielt i Lofoten- og Vesterålen-området eller langs kysten. Hun er ellers til disposisjon for opplevelsesreiser, kurser, seminarer, forsknings- og leirskoleoppdrag, seilende utstillinger m.v. Om sommeren blir det en god del turisstrafikk, og da særlig til Trollfjorden. Det hender også at den leies til turer i forbindelse med bursdager, slektstreff og brylluper.

Selv om det er litt hustrig vind er mange ute på dekket. Det ser ut for at utlendingene vil ha med seg de fleste naturmotiver her oppe fra.

Vi har hatt en fin opplevelse i Vesterålen og ser at turistene ikke er så fulltallige her, prisene virker faktisk litt lavere og bildet er ikke fullt så turistifisert i dette distriktet. Alt virker noe mer autentisk – og det passer oss glimrende.

Veikromaten. Veikroen ved Storkmarknes.

I lys av Gladmatfestivalen i Stavanger som går av stabelen i slutten av denne uken og som skal være en folkefest, god spise, og kanskje litt matdebatt kan det være fristende å antyde litt om Veikromat. Vi har hørt det før: Veikromat er ikke noe som kan serveres mennesker. Det er mangel på respekt å tilby slikt.

Til det svarer Erik Ovesen i Norges turistråd at det godt kan være slik at maten på norske veikroer ikke er god nok, men vi prøver heller ikke å fremstille oss som en gourmetnasjon. Norge har aldri tatt sikte på å bli en gourmetnasjon.

Det var ”eine grausame Salbe” og ikke særlig egnet til å inngi respekt for holdningene i et såpass sentralt organ. Kanskje noen i Turistrådet burde tenke seg om en smule. Hvis dette er holdningen så er det på tide at noen finner seg noe annet å bedrive tiden med. Dersom noen ansvarlige enten i Turistrådet eller andre steder virkelig mener at maten på veikroene er god nok –da må vedkommende snarest finne seg en ny jobb. Den maten som serveres er i hovedsak pølser, kylling, gryterett og pommes frites som drypper av fett, det er pizza og kinamat. Samtidig som Eksportrrådet strever med store budsjetter for å markedsføre norske råvarer og norsk mat og vi stiller med i alle fall to kokkeverdensmestere, så skal altså Turistrådet forderve folks ganer med en veikromat som er så dårlig at det nesten er sjarmerende. Og når en, som i Storkmarknes, forsøker seg på en norsk rett som fiskegrateng så er den så slett tillaget og servert uappetittlig og iskald så det vanskelig kan tenkes verre.

Vi må kunne få til å servere norsk mat, laget etter gamle norske oppskrifter, og maten må tilberedes med omhu og i kjærlighet. Vi må kunne forvente et minimum av kunnskap av dem som handler inn matens råvarer, tilbereder den og serverer den. Inntil dette er brakt i orden er veikromaten tatt av vårt spisekart. Vi anbefaler alle å sky veikroene. Det er mulig at den franske oppfatning av at ekte mat betyr hjemmelaget mat er riktig, men på en sommerlig tur i det nordnorske landskap er ikke det lett å få til. Men uansett er det riktig at noe går tapt i den industrielle hurtigmatkulturen: Naturen taper, smaksorganene taper og samværet rundt bordet lider. Men hva mener festivalledelsen i Stavanger med glad mat?

Kanskje er glad-mat mat som er fylt med bondens, fiskerens og kokkens kjærlighet – og som nytes sammen med mennesker man er glad i.

Å spise er en måte å bli felles på, skrev den tyske sosiologen George Simmels i 1910. Under et slikt syn har behandlingen av råvarene på den ofte lange veien fram til kokkens kniver og kar stor betydning for matgleden.

Vi kjører i land i Fiskebøl – kun et sted med en ferjekai. Det er knapt hus å se her – men som så mange ferjeleier er det nok lagt slik at trafikken går med mest mulig regularitet og på kortest tid over den nokså værharde Hadselfjorden. Da har det ingen betydning at det er noen form for bebyggelse på stedet. Dette fjordstykket i Vesterålen er snart den eneste fjordkryssingen på hele turen vår der vi må stige om bord i ei ferje – og ikke minst – kjøre i en nokså hastende ferjekø for å rekke et eller annet i Svolvær 35 km lenger nord. (Sjekk).

Nusfjord

Selv om det er kveld vil vi gjerne ta det litt med ro når vi nå nærmer oss Lofoten så vi gjør noen stopp for å slippe de travle køkjørerne forbi. Vi kommer kjører forbi små gårdsbruk – og rorbuanlegg og ser plutselig skiltet til Nusfjord. Vi fikk tips før vi reiste hjemmefra at når vi kom forbi det ”nusselige” stedt Nusfjord så måtte vi gjøre en stopp der og se oss rundt. Agnethe hadde nemlig anbefalt oss å dra innom Nusfjord i Flakstad kommune når vi kom ut i Lofoten. Vi tar av fra hovedveien når skiltet til Nusfjord dukker opp. Veien snor seg inn mellom dramatiske fjell og vi parkerer litt ovenfor bebyggelsen i dette ajarmerende fiskeværet. Stedet ligger meget idyllisk til med en godt vernet havn. Nusfjord er kjent for sin særegne arkitektur i gammel lokal stil og det har stått på vernelisten siden 1975. Stedet ligger nydelig til for de som er interessert i havfiske, dykking eller fjellturer. Vi spaserer veien ned mot havna og det første som møter oss er et skilt som forteller oss at her er der en sølvsmed, kanskje ikke det vi mest hadde ventet oss. ”Krismar sølvsmie” står det over døra. Litt lenger nede finner vi ”Oriana Kro Inn”, det er kanskje ikke navn som helt står i stil med den gamle arkitekturen på stedet. Vi føler oss mer hjemme når vi finner ”Nusfjord Landhandel” i den praktfulle gamle bygningen nede ved kaien.

Vi tar dermed denne avstikkeren og kommer ned til et lite fiskevær som ligger meget idyllisk til mellom knausene ut mot Vestfjorden. Innløpet er godt beskyttet og ligger sørvestvendt. Det er et naturlig innløp og innenfor vider løpet seg ut til ei lita havn med kaier, brygger og hus på begge sider. Vi finner oss en liten parkeringsplass litt ovenfor havna og går ned i selve havna. Vi kommer forbi ei sølvsmie med det fremmedartede navnet …… Nede ved kaien ligger en nederlandsk seilskonnert med en god del mennesker om bord. Det ser ut som et familetokt der fire fem familier deltar. Innover i bunnen av bukta ligger rorbuene. Mennesker med en slags østnorsk dialekt er nett kommet inn fra sjøen og driver og sløyer dagens fangst hovedsakelig av torsk og sei. Det ser og høres ut som om det er mye utlendinger her. Vi får med oss noen bilder fra innerst i havna i det sene kveldslyset. Fjella som tårner seg opp rundt havna tar en god del av lyset her inne.

På kaien er det dekket et langbord – det er mannskapet (som kanskje er hele gjengen) på den nederlandske skuta som skal fores. Maten komme fra en liten kafe like overfor kaien. Vi stikker hodet inn i denne restauranten og ser at det er ikke mange sitteplasser her. Tre – fire bord med seks – åtte stoler rundt hvert. Det er plass til oss så vi slår oss ned og spør om de fikk det så travelt med alle utlendingene ned på kaien at de ikke har tid til andre men damen som styrer ståket sier at vi bare må slå oss ned. det er tydelig et gammelt kjellerlokale i et sjøhus som er gjort om til restaurant. Steinveggene er sikkert 1 ½ m tykke, det er laget til noen så vinduer med stålrammer og –sprosser – type gammelt fjøs – og kledt under taket med grov panel. Møblene er kraftige og grove og passer inn i dette lokalet. Selve kjøkkenet er i hjørnet av lokalt og er kun skilt fra spiseavdelingen med skranker, vi ser derfor alt som foregår av tilberedning.

Vi få menyen som består av bare fiskeretter. Den litt ferme damen som bringer oss menyen anbefaler bacalao ”vi lager Norges beste” sier hun med stor frimodighet. Vi har likevel lyst til å smake noe annet som vi heller ikke har spist før – torsketunger, så det blir bestilt.

Bacalao – en norsk rett med tørrfisk (torsk). Hva består så den av. Vi får kokkens beskrivelse av ingredidensene i en rett for 4 personer. 750 g klippfisk/tørr fisk (torsk).

1 kg poteter

3 middels store løk

3 fed hvitløk (dette er likevel noe som kan sløyfes)

2 poser tomatpurè

1 flaske olivenolje

salt og pepper.

Når man skal tilberede dette legges klippfisken i vann 1 døgn. Vannet bør skiftes flere ganger. ½ flaske av olivenoljen varmes i en gryte. Fisken, poteter, løk og hvitløk legges lagvis i gryten. Resten av oljen helles over. Det hele kokes 1 ½ time.

Retten serveres med akevitt og øl.

Torsk er etter kanskje blitt den nye motematen. Våre kokekunstens verdensmestere vil hevde at torsk er et av de beste råstoffer som finnes. Både i Norge og ute i Europa er dette i ferd med å bli den nye motematen. Lofotskreien er blitt så populær i Europa at franskmennene til og med har laget et nytt fransk ord: Le Skrei. Mens kuling og snøfokk herjer utendørs i Lofoten under Lofotfisket koser kokkene seg på kjøkkenet og broderer de beste retter som lages kan av torsk. Torsk er sunt, torsk er godt – torsk er korrekt mat. Vi skal ikke bidra så mye til debatten om hva som skal drikkes til torsk. Men mesterkokkene provoserer med at ”det beste som kan drikkes til torsk er øl og akevitt”. Vinmonopolet dannet i sin tid skole ved sin oppfordring ”rødvin til torsk”, og vi har selvsagt den store gruppen som drikker hvitvin til fisk – og dermed også til torsk. Sterke grupper med sterke meninger. Men kanskje er det slik at torsk det er ikke bare fiskekjøtt – det er som regel også lever og rogn. Det er disse ingrediensene dissenterne mener ikke passer sammen med vin. Så kanskje en skal prøve kokkenes anbefaling en gang.

Så la oss hive oss på ekte skreimølje til 4 personer:

2 kg skrei i skiver

500 g rogn

500 g lever

1 kg mandelpoteter

500 g gulerøtter

Rens skreiskivene fri for blodrand og det sorte bukskinnet.

Legg fisken i rennende vann i to-tre timer før fisken trekkes i rikelig med sydende vann tilsatt 1 ss eddik pr.

l vann og ½ dl salt også pr. l. La fisken trekke i vannet i ca. 5 min., eller til den så vidt slipper ryggbenet.

Server umiddelbart på store varme tallerkener. Husk at gjestene skal vente på fisken og ikke omvendt.

Kokt rogn:

Salt og pepre rognen godt og pakk den inn i tett plastfilm og matpapir.

Damp rognen på rist i ca. 30 min. før den skjæres i pene skiver.

Kokt lever:

Kokevann:

1 l vann

3 ss hakket løk

3 laurbærblad

2 ts hel hvit pepper

3 ss eddik

1 ss sukker

Ved nabobordet er det nok bacalao som bestilles. En bestemor med to kraftige døtre – de ser temmelig like ut alle tre – og alle tre med en dialekt nordfra og de to døtrene med ektemenn som snakker en østlandsk dialekt og som ser ut til å mistrives en smule –hele selskapet skal ha bacalao. Ungene skal ha is.

Vi bivåner at torsketungene blir ristet i store stålgryter og retten blir servert med grønnsaksalat og poteter. Etter alle solemerker å dømme skal dette være en delikatesse her nord – det er en stor inntektskilde for guttungene om vinteren å skjære torsketunger. Vi spiser med god appetitt men er vel enige om at tungene kanskje etter våre ganer skulle vært sprøstekte. De er langt fra det – de føles som om de kommer rett fra torskekjeften.

Vi går tilbake til bilen og kjører tilbake til hovedveien og kjører videre til Svolvær.

Like øst for oss har vi nå Raftsundet denne smale og dramatiske fjorden hvor hurtigruteleia går. Inn fra fjordlandskapet ved Raftsundet strekker seg nordover Trollfjorden, en usedvanlig vill fjordarm, hvor hurtigruta knapt har styringsrom. Trollfjordslaget.

I mars 1890 var der styggkaldt i Lofoten. Men enda verre var det at utsiktene for et meget dårlig år for Lofotfisket dette året holdt på å bli en realitet. Uker i trekk hadde det vært svart hav og utsiktene fremover var meget dårlige.

”Har du tenkt å sitte på den breie ræva di og vente på at de et i seg hele lasta? Vi skal være på plass når morgenen gryr, så la oss komme av sted!”

Nå var det bare å få stengt munningen av fjorden med garnene før hvalen nådde bunnen av fjorden og snudde hele stimen på full fart ut fjorden igjen.

Den nye dampbåten ”Heimdal” fra Harstad var først på plassen. Skipet steamet inn snudde rundt og la seg på tvers der fjorden var smalest. Ut med garnene. Alt ute. Silda, torsken, og hvalene var innestengt. Her skulle det bli litt av et eventyr.

Kort tid etter kom de minste båtene til fjorden, bare for å forstå at ”Heimdal” hadde erklart eierskap til hele det innelåste fjordområdet. De fikk også beskjed om at det skulle bli mulig å fange fisk for andre – for en viss godtgjørelse.

”Hva er dette for noe? Aldri hørt slik før, dra til helvete!”

Det var ingen mulighet for fiskerne som etter hvert ankom Trollfjorden til å unngå disse betingelsene. Der ble rop og skrik. Der var banning og sverging. Der ble en god del knuffing og småkamå da de mindre båtene prøvde å sette sine garn og ro inn. På dampskipet rettet de steam-slanger mot fiskerne. Disse kom med trusler om å tilkalle politi og oppsynet. En av fiskerne svinget en åre etter en av mannskapet på ”Heimdal”. Han jumpet om bord i dampbåten og grep fatt i steam-slangen og snudde den rundt.

Fiskerne ble vinnere. De tok seg inn i den indre del av fjorden, og det ble et glimrende fiske resten av dagen.

Folkene på dampbåten fisket også. Der var fortsatt en del roping og banning, og fortsatt var der knuffing og småkamp. Men for det meste var de opptatt med fisket. I et tilfelle satte dampbåten sine garn over garnene til en fisker, og hele vasen sank. Solide tau ble festet til garnvasen i et forsøk på å løfte den. Den store dampbåten halte og dro, og da den veldige fiskemengden brøt vannflaten, ”var det som om hele fjorden var i bevegelse”.

Sent den natte gikk utslitte fiskere til sengs på stranda inne i bunnen av fjorden, de veltet sine båter med bunnen i været som ly for vær og vind. Det var fremdeles under frysepunktet. Om natta fikk en av fiskerne lungebetendelse, senere døde han. Slaget i Trollfjorden hadde kostet en bra mann livet.

Forlydener om den opphetede situasjonen i Trollfjorden nådde de parlamentariske korridorer i hovedstaden. Et år senere vedtok stortinget de første reguleringer for fisket i Lofoten – i århundrer de største torskefiskeriene i verden.

Mange år senere var det mann som hørte historien om Trollfjordslaget. Han skrev om hendelsen og kalte boken ”Den siste viking”. Mannen var Johan Bojer.

I dag minnes dette slaget med et opptog av rundt 100 nordlandsbåter som begynnelsen til Kystfestivalen i Kabelvåg.

Svolvær

Det er fortsatt fint og lyst når vi ankommer byen. Vi kjører sakte gjennom gatene og ser på natur og bebyggelse. Vi kommer ned i havna og stopper utenfor Havna Hotell. Vi går inn og den eldre mannen i skranken – iført et eller annet kjøkkenforkle - er for ivrig opptatt med å se i sine store protokoller til å se opp. Vi blir stående ved skranken og vente på at det skal behage ham å vie oss noen smule oppmerksomhet. Allerede før han gløtter opp har han tapt to overnattingsgjester. En får en mistanke om at hit kommer turistene likevel – det er ikke nødvendig å vise særlig mye imøtekommenhet.

På vår forespørsel sier han at han skal ha 1000 kr. natta for et dobbeltrom. Vi nikker tankefullt, sier takk for oss og går.

Like bortenfor ligger Havly, Indremisjonens hotell. Her blir vi mottatt av ei hyggelig og blid jente som tilbyr oss rom for 800 kr.

Vi tar inn her.

Etter å ha stelt oss litt tar vi en spasertur på byen. Da vi kommer ned på hurtigrutekaia er hurtigruta i ferd med å klappe til kai. Det er mange mennesker møtt opp for e kikke på båten. Så snart landgangen er lagt ut strømmer turistene fra borde og setter kursen bort mot torget som ligger like ved. Selv om klokken er over 2100 er de fleste handlebodene på torget bemannet og vi aner nok at de har ventet på hurtigruta og turistene. Skipet ligger her vel en time – så i det smule hastverk som oppstår kan det vel hende at noen av turistene foretar noen raske beslutninger. Vi spaserer videre opp gaten og stikker innom et billedgalleri. Også her strømmer turistene inn – det ser nærmest ut som hurtigrutepassasjerene har fått informasjon om hvor de skal gå. Også i en bokhandel litt lenger oppe i gaten kryr det av hurtigrutepassasjerer. Vi betrakter stort sett det hele og undres over hva denne timen i Svolvær vil bibringe denne horde av tilårskomne utenlandske turister.

Vi går videre langs kaien og registrerer at en båt kommer inn fra Vestfjorden med havfiskene japanere. Vi kan ikke se at de har fått så mye fisk – men flott utstyr og det riktige antrekket for en havfisketur det har de i alle fall. Litt lenger borte ligger sight-seeing- båtene som tilbyr to- og tre-timers turer langs Lofotveggen. En av båtene går inn til Trollfjorden. Avgang er kl. 1100 neste formiddag.

På en tange borte ved brua ligger et stort område tett bebygget med rorbuer – vi antar at dette er de rorbuene som nylig ble presentert i TV og som vel slet litt med å fylle alle gjestesengene. Standarden i dette rorbuanlegget var visstnok meget høy.

Vi kikker opp på fjelltoppen Svolværgeita som fra denne vinkelen ikke ser så imponerende ut, men vi kan skimte de to horna.

Fjellet bakenfor som kanskje er Fløyfjellet der en ung sveitsisk gutt falt utfor og mistet livet dagen før, ser både vilt og forrevet ut. Vi kan godt skjønne at ukjente kan ha problemer med å ta seg fram her.

Hurtigruteturistene har forsvunnet fra gatebildet og skipet legger fra kai. Vi antar at de alle har kommet seg om bord. Livet i byen roer seg så snart båten har lagt fra, damene på torget pakker ned bodene sine, butikkene stenger og gatelivet belager seg på natt.

Det er en svare sjau av måker i byen. De er faktisk ganske nærgående og måkeskrikene høres gjennom hele natten. Det er ikke fritt for at måkenes nærvær er ganske synlig nær sagt over alt. Svolvær gir inntrykk av å være en by som på denne årstiden totalt bygger sin tilværelse på turisme. Det er nesten litt for mye av det gode – men som vi ofte har sagt til oss selv på denne reisen – de må skaffe seg alternative leveveier til fisket her nord, vi kan ikke da rynke på nesa av at de velger turisme og opplevelsessenarioer, det er ikke så mange alternativer.

Prangende plakater nede ved havna gjør sitt beste for å kapre turister til opplevelsesturer som:

”Fisherman for a Day” deep sea fishing trips on a genuine Lofoten vessel.

Sea Safari trips to theMaelstroem in search of seals, eagles, and perhaps whales.

Boat trips round the Lofoten Headland.

De fleste turene ser ut til å starte kl. 1000 neste morgen. Vi blir enige om at vi ikke har tid til en dag på sjøen.

På veien tilbake til hotellet går vi forbi krigshistorisk Museum, som reklamerer med at de har Norges største samling av uniformer og effekter fra siste krig. Vi blir enige om å la museum være museum denne gangen. Vi tar kveld.

Commandoraidene mot Lofoten står klart i historiens minnebok fra siste krig. Det første skjedde 4. mars 1941 mot Svolvær, Henningsvær, Stamsund og Brettenes. Frivillige ble med til England for å slutte seg til de norske styrkene, og tyskerne tok strenge reprisalier mot lokalbefolkningen.

Det andre raidet var i des. 1941 mot Reine. Det var i virkeligheten en storstilt landgangsoperasjon. Allierte styrker skulle bite seg fast i Lofoten for å forstyrre trafikken til Narvik og Murmansk.

Angrepet på Pearl Harbor medførte imidllertid at 25 fartøyer returnerte etter 48 timer.

Onsdag 25. juli.

Svolvær-Kabelvåg-Vågan-Kalle-Rørvik-Henningsvær-Eggum-Borge-Leknes-Vikten-Ramberg-Reine-Sørvågen-Å.

Stille og tyst allevegne. Jeg ligger utover kvelden og ser ut av vinduet. En fe´glans hvilte på denne tid over mark og skog, solen var gåt under og farvet horisonten med et fett, rødt lys som stod stille som olje. Himlen var overalt åpen og ren, jeg stirret ind i dette klare hav og det var som om jeg lå ansikt til ansikt med verdens bund, og som om mit hjærte klappet inderlig imod dene bare bund og var hjemme der. Gud vet, tænkte jeg ved mig selv, hvorfor horisonten klær sig i lilla og guld i kveld, om det ikke er en fest oppe i verden, en fest i stor stil, med musikk fra stjernerne og båtfart nedover floden.

Fra Pan. Kap IV.

Svolvær

Frokosten neste morgen er av den mer beskjedne sorten. Pålegget består av noen tuber kaviar, en del ostevarianter, litt syltetøy og en del silderetter. Det er en litt småkjedelig oppdekning som vi nok har sett mange ganger før på slike hotell.

Utenfor skriker måkene til oss i solskinnet og inviterer nærmest til kamp. Vi går bort på turistinformasjonen og ser over brosjyrene som er lagt ut. Det går nok mye på fiske og båtturer på fjorden. Vi spaserer langs de samme bryggene som vi gikk langs kvelden før og det har alt begynt å samle seg folk ved de forskjellige båtene. Et tysk team driver og filmer livet på havna og spesielt der hvor sight-seeingbåtene ligger.

Vi går videre langs kaien og kommer bort til rorbuanlegget Anker Brygge. Vi ser innom i resepsjonen og får inntrykk av at det er meget god standard på dette anlegget. Anker brygge kalles anlegget og på forespørsel om de har apet navnet fra et sted lenger sørpå svarer innehaveren at det har de ikke. De gamle bygningene som lå her huset Anker Batterier. Dette navnet hang i stort skilt på veggen. Det eneste den nye eieren gjorde da rorbuanlegget var etablert var å forandre ”batterier” til ”brygge”.

Vi ser av avisene at der skjedde en dødsulykke i Svolvær i går. En 19 år gammel sveitsisk gutt ble funnet død under en skrent ved Svolværgeita. Gutten forsøkte å ta seg opp på Fløyfjellet via ei rute på baksiden av Svolværgeita. Det er nok slik at enkelte sommerturister forsøker seg på slike livsfarlige fjellturer. Røde Kors i Svolvær forteller at de tidligere har hentet ned skrekkslagne turister som har gått seg fast i fjellet. Vi forstår det slik at der ikke finnes kart over løyper i fjellet og at Turlaget motsetter seg merking av løyper i terrenget, de store rødmalte ”T”-ene på steiner og fjellpartier er så lite naturvennlig merking at det vil de ikke vite noe av. Turlaget vil ha varder av stein langs løypene, og at de gamle ferdigtråkkede ferdselsårene blir tatt i bruk som turstier. Vi blir anbefalt å ta kontakt med kjentfolk dersom vi vil gå en tur i fjellet. Men fjelltur er ikke med i våre planer.

Vi kikker på livet i havna og ser at turbåtene går ut. Dermed forsvinner mange av turistene og det blir relativt rolig der nede. Oppe i byen er der imidlertid full virksomhet i gatene. Vi tar noen runder med bil og kikker oss rundt, kjører forbi kirken, ser litt på den store brua og får et glimt av Svolværgeita fra en annen vinkel. Vi handler litt mat og kjører vider nordover i retning Kabelvåg.

Kabelvåg

Blått, rent hav, kneisende Lofot-alper, sjarker og trålere, innbarkede fiskere med saftige replikker, herlig fersk norsk fisk som krøller seg i stekepanna, struttende av gode proteiner og riktige næringsstoffer. Dette er bildet vi sitter med på netthinna.

Når vi kjører forbi de tomme fiskehjellene aner vi i skyggen av denne hær av måker som regjerer bl.a. i Svolvær at bildet neppe er så rosenrødt. Vi aner måker som skiter på tørrfisken der den henger på de så pittoreske men akk så uhygiensiske hjellene. Vi skimter rottetenner i fileten, tarmbakterier og humusstoffer i vannet, kaianlegg og mottak med romantisk og tradisjonsrikt skjær over seg men som i realiteten er gammeldagse og uhygieniske og som medfører urenslige arbeidsforhold.

I EU-systemet nytter ikke dette og vi ser da også de nye fiskemottakene der skinnende nye anlegg demonstrere at der er både vilje og evne her nord til å bidra til at norsk fisk skal fremstå som det ypperste av råstoff. Norge har kvalitetsforskrifter for fisk og fiskevarer og her finnes et eget kapittel;

Kap. 13 Særlige vilkår for tørrfisk.

13.1. Tørrfisk kan bare tilvirkes av torsk, hyse, sei, lange, blålange eller brosme.

13.4. Hesjer skal ha så stort spenn at fisken henger klar av hverandre og ikke blir tilsølt av drypp fra annen fisk. Avstanden fra fiskens nakke til bakken skal ikke være mindre enn 1 meter. Hjeller/hesjer skal være reist over tørr grunn i god avstand fra trafikk, røykutslipp eller annen utluftning eller forurensningskilde. Hjeller/hesjer må ikke impregneres eller gis annen behandling som kan overføre skadelig stoffer til fisken.

På slutten av 1800-tallet var Kabelvåg uten tvil ”Lofotens hovedstad”. Byen var også en av de kjente markedsplassene langs kysten. Dette markedet hadde tradisjoner langt tilbake i tiden. Men Kabelvågmarkedet gikk etter hvert over til å bære preg av forlystelse. Hit kom folk for å kjøpe, se , underholde eller bli underholdt. Det siste markedet ble holdt i 1939. Med motoriseringen av kystflåten gikk det også tilbake med Kabelvåg. Havna var for dårlig og Svolvær overtok nesten all båttrafikk og dermed også all veksten. Det har brent mye i Kabelvåg men gammel trehusbebyggelse er likevel et varemerke for byen. Nå i dag fremstår Kabelvåg først og fremst som et skole- og kultursenter.

Vågan

Vi drar videre til Sørvågen som ligger bare 1 km. vest for Kabelvåg. Her er det etablert et virkelig kultur- og turistsenter. Det første som møter oss like ved parkeringsplassen er Lofotmuseet som er et regionmuseum for Lofoten. Like bortenfor ligger Galleri Espolin hvor storparten av Kaare Espolin Johnsons bilder er utstilt. Samlingen er en gave fra kunstneren til Vågan kommune. Ned mot sjøen ligger Lofotakvariet og her ligger også turist- og rorbuanlegget Nyvågar. Alt dette er med på å gjøre Storvågan til et unikt område i Lofoten.

Fra januar til april har fiskere ”alltid” vært på plass i Lofoten. Kong Øystein bygde rorbuer i Lofoten ca år 1120. Da hadde ganske sikkert dette fisket pågått lenge og kongens hensikt var åpenbart å øke mengden av tilreisende fiskere for på den måten å øke fangsttmengden. Det gav kongen større inntekter og mer kontroll på rikdommen som ble brakt til lands. Lofotfisket har dermed en tusenårig tradisjon å ta vare på. Dagens fiskere gjør det samme som forfedrene gjorde; de fanger velsmakende skrei som er proppfull av feit lever og næringsrik rogn. Fisken, handelsvaren, er den samme, tørkemetoden er den samme, men for øvrig har fangstmetoder, produksjon og omsetning endret seg mye. Det har vært mye uro omkring Lofotfisket opp gjennom hundreårene. Nye fangstmetoder, som line. førte til opptøyer reguleringer og forbud. Det samme skjedde med garnfisket. Men fra slutten av 1700-tallet var begge deler tillatt brukt. Men forholdene i fiskeværene var konstant urolige med mye fremmedfolk, få regler og bekymringsfull stor omsetning av brennevin og luksusvarer.

”Lofotloven” av 1816 tok sikte på å rydde opp i forholdene. Men den var vel i realiteten for streng – den var ikke tilpasset realitetene – det uberegnelige fisket. Midt på 1850-tallet ble den strenge reguleringen opphevet og grunnprinsippet fra nå av v ar: Fritt hav, fritt fiske. Og nok en gang taklet man ikke denne friheten – og nok en gang ble det mye uro og krangel.

Råfiskloven av 1938 sammen med omfattende motorisering av arbeidet førte til betydelig bedring for fiskerne.

I dag er Lofothavet inndelt i line-, garn- og snurrevadfelt og disse fiskerbestemte feltene opprettholdes strengt. Likevel kan det nok hende at der også i dag oppstår uro og ufred mellom de forskjellige brukstypene. Mange fiskere kritiserer nok snurrevaden og hevder at den er verre for fiskeressursene enn nota som rensket havet på 50-tallet – før den ble forbudt.

På slutten av 1980-tallet var der krise i mange lokalsamfunn i Lofoten etter at Lofotfisket hadde vært svært dårlig i flere år. Fra 1995 var der igjen flere fiskere med på fisket og fangstene ble fra da av akseptable samlet sett. Men fisken sto langt ute og de små sjarkfiskerne fikk elendige fangster. Det var de store garn- og snurrevadbåtene som tok fangstene.

Lofotfisket er kultur og håndverk i en sterk, lang og stolt tradisjon. Lofotfisket er konkurranse og team-arbeid. det er lange arbeidsdager og utslitte kropper. Det er timer på den friskeste, farligste og vakreste arbeidsplass. Det er glede over det store varpet og sorg over tap, svart hav og kampen om ressursene.

Og så går de da og venter – hver eneste år i januar – på fisken og fiskerne. Uansett yrke eller arbeidsplass – i Lofoten er alle opptatt av vinterfisket; Hvordan det går. Denne totalt mannsdominerte virksomheten som følges med argusøyne av interesserte koner, møbelselgere, lærere og ligningssjefer. Alle vet de at det er dette verdens største torskefiskeri som er grunnlaget for bosetningen i øygruppen.

Kalle

Rørvik

Henningsvær

Eggum

Eggum er en ganske spesiell lokalitet. Her har man en bred hvit sandstrand ut mot havet, innenfor ligger et bredt belte av strandeng der gårdene og bebyggelsen ligger, innerst hever landet seg nærmest loddrett opp til høyt fjell. Det blåser kaldt her ute så vi blir sittende i bilen og beundre dette særegne landskapet. Dette er stedet for havørn og det skal være vanlig her nede fra bebyggelsen å se den sveve over fjelltoppene innenfor. Golfstrømmen gir så mange fordeler til Norskekysten. Den bidrar bl.a. til at fuglebestanden i Lofoten er uhyre rik og variert. Vi er ikke de store fuglekjennerne men er i stand til å identifisere en del arter: Lom, stormsvale, svartbak, sildemåke, havterne, havsule, stormåke og ender.

Eggum er stedet i Lofoten der du kan se solen gå i havet.

Borge

Leknes

Vikten

Ramberg

Reine i Lofoten

I kveldingen er vi i Reine i Lofoten. Like etter at vi har passert Reine kommer vi til et tunnellinnslag. Det ser ut til at tunnellen er stengt for vi ser at der foregår rensk og sikringsarbeid i og ovenfor tunnellen. Vi kjører langs veien på utsiden men finner at den er sperret lenger fremme slik at trafikken nok er ment å gå gjennom tunnellen likevel. det er betydelige rassikringsarbeider som foregår på denne strekningen mellom Reinehalsen og Moskenesvågen. Tunnellen ser ut til å hete Seljeliatunnelen. Over innslaget er det satt opp en kraftig snøsperre av stål og netting. Når en ser på de glatte fjellsidene ovenfor så skjønner en at det kan det være behov for når snøfonnene danner seg oppe i fjellsidene.

Å i Lofoten

Lofoten tørrfiskmuseum i Å i Lofoten tar for seg tradisjonen og kulturen i Lofoten. Museet er sitt eneste slag i verden. Museet gir innsikt i fremstillingen av det eldste norske eksportproduktet, tørrfisken. Vi kjenner til at det ble brukt i handel med utlandet så tidlig som rundt år 800. Museet viser også hvordan et tradisjonelt fiskemottak ble drevet. Også her er man inne på multimediavisning av hele prosessen fra fisking, landing, behandling, sortering og vraking og henging. Det skal i alt finnes 16 sorteringskategorier av tørrfisk.

Vi får vite at rundt 16 mill kr torsk er hengt på hjeller hvert år i Lofoten. Dette proteinrike produktet som er redusert med 80 % av sin vekt når den er ferdig tørket. Det er en delikatesse som ikke frister oss noe særlig – vi lar derfor ”snacksen” som er plassert strategisk ved informasjonsdisken ligge når vi går ut.

Vi kjører helt ut til Å om kvelden og finner fram til Å-Hamna Rorbuer litt sent på kvelden. Den unge damen i skranken forteller oss at dessverre – vi er litt sene. Alle rorbuene deres er opptatt. De har 18 rorbuer som nylig er restaurerte, de er over 100 år gamle. Men hun kan tilby oss et helt hus – det ligger i Sørvågen 3 km øst for Å. Vi drar litt på det men hun forsikrer at standarden er god og at vi kan få det for 850 kr. Hun tegner et lite kart for oss og forklarer at det ligger like ved siden av ”kråkeslottet” der firmaet har sine kontorer og der en del av vertskapet bor. Vi takker ja og kjører tilbake til Sørvågen og huset ved kråkeslottet.

Å ligger ved enden av Lofotveien og det bor ca 150 mennesker i dette lille fiskeværet. Vi forstår at Tørrfiskmuseet tilhører Å-Hamna Rorbuer. Vi ser oss litt rundt og oppdager at rorbuene i Å er restaurert i tradisjonell rorbustil, fundamentert på peler i sjøen eller i rekker like innenfor sjøkanten. Alle rorbuene er malt røde – enkelte er friske opp med hvite lister og vindusfag.

Torsdag 26. juli.

Sørvågen-Vestfjorden-Bodø-Rønvikfjellet-Bodø-Oslo-Stavanger.

----for en sommer det var her nord! Allerede hadde oldenborrene ophørt å flyve og menneskene blev mig mer og mer uforklarlige skjønt solen belyste dem nat og dag. Hva så deres blå øine efter og hvad tænkte de bak sine sælsomme pander? ---

Fra Pan. Kap. XVI

Sørvågen

Ferje over Vestfjorden til Bodø.

På ferja mellom Å og Bodø forteller våre tyske venner som for 11te gang tilbringer sommeren i Norge at noe av det herligste med Norge er den friske luften. Fru Bayern demonstrere med å snuse i seg havluften i lange drag. Hun ønsker ikke å høre om Chernobyl og radioaktivt nedfall. Vi lurer på hva de utenlandske reisehåndbøkene forteller om Norge til disse våre utenlandske gjester. Mange av dem har nok kikket litt i den internasjonale reisehåndboken ”Lonely Planet” før de valgte reisemål. Her kan de finne en ti på topp og en ti på bunn liste for Norge.

Ifølge boka er ren luft og rent vann høydepunkter for de fleste som besøker Norge. Det samme er vennlige nordmenn og vill natur ifølge forfatteren. Blant ti på topp er de norske fjordene, kobbergruvene på Røros, Bergen som by. Lofoten og Svalbard hører også med på listen.

Det negative er ølprisene, kaffeprisene, parkeringsavgifter – og bilfergene som slipper av trailere og bobiler før de raskere bilene. Som eksempel trekkes fram Bognes – Skarberget i Nordland.

Og noe som vi har reagert på flere steder i Nordland nemlig det at utsikten er borte fra de norske veiene. Det vokser ugjennomsiktig skog og kratt langs alle veier – en ser snart ingen ting når en kjører langs pittoreske fjorder. Og der det ikke er kratt og skog der dukker veien inn i en tunnel – som om det var grunnfjellets mørke tarmsystem vi var interessert i.

Moskenesstrømmen:

Dette er maelstrømmen vest for Lofoten. Den er kjent og fryktet gjennom tusener av år. Første gang den er beskrevet er for 2000 år siden av den greske historikeren Pytheas. Senere har berømte forfattere som Edgar Allen Poe og Jules Verne skrevet om den. Vi finner den også anmerket på utallige sjøkart som er påført av skrekkingydende illustrasjoner og advarsler. Dette havstykket havstykket som nærmest koker av fisk, har dannet basis for bosetningen i i dette området i tusener av år.

Værøy og Røst

Værøy og Røst – vi nevner dem som regel i samme åndedrag – er utpostene i Lofoten. Begge har fuglefjell, begge har sjøfugl i kommunevåpenet, begge har rorbuer. Men egentlig er de ganske ulike. Røstlandet er flatt og myrlendt mens du på Værøy alltid har et vilt fjell i ryggen, og alltid en kritthvit sandstrand i nærheten. Her ute hekker alker og lomvi, er det så mye som ei lita rift i fjellet – så finner fuglene plass til reir – og er det ikke plass så legger de egg likevel. Disse fugleartene er så smarte at de legger egg som ikke ruller. Lundefuglen derimot har et langt mer anstrengende liv. Det er dødt hav og den bruker enormt med krefter på å skaffe seg mat – denne Værøys nasjonalfugl.

Vi hadde planer om å besøke disse øyene – disse små samfunn som er Lofoten skåret inn til kjernen – og som alle nordmenn burde besøkt en gang i livet! Knapt noe annet sted ser du klarere hvor avhengig kystfolket er av fisket, hvor avhengig de er av ”korsjen hain e” i dag, sjøen. Og tøft kunne det være hvis de rotet seg borti Moskenesstrømmen, nord for Værøy – en av verdens hardeste malstrømmer. Vistnok var det her Jules Verne lot kaptein Nemo og ”Nautilus” forsvinne. Fra Røst når du også den aller ytterste utposten – Skomvær fyr – en grønn og frodig øy. Det var her tegneren Theodor Kittelsen bodde i slutten av 1880-årene, det satte visst dype spor i ham.

To italienske par i motorsylkkeldrakter sitter ved siden av oss på dekket på ferja mellom Sørvågen og Bodø. De er åpenbart ikke kjenninger fra før men utveksler tydeligvis erfaringer fra sin Norgesreise. De fotograferer naturen, og da kapteinen et stykke ute i Vestfjorden at nå passerer vi en gruppe prustende kvaler så fotograferer de entusiastisk det flotte synet av kvalgruppen som leker seg i vannskorpen. Ute i vest ser vi de markerte konturene av Værøy og Røst. Vi undres på om de kjenner til at en landsmann av dem var her allerede i 1432. Venezianeren Pietro Querini dro med skipet sitt fullastet med vin, krydder, tøyer og andre kostbare varer fra Kreta med kurs nordover mot Flandern. Skuta kom imidlertid ut i storm i Atlanteren og forliste. etter en lang og hard reise strandet en av livbåtene med 11 overlevende i januar 1432 på ei naken ubebodd øy. Det skulle vise seg at de var kommet til en av de ytterste øyene i Lofoten. Etter et par uker ble de funnet av fiskere fra Røst. Fiskerfamiliene gav dem pleie og omsorg og presten på stedet fungerte som tolk. I mai dro nordlendingene sørover mot Bergen med tørrfisk, og italienerne ble med. Politiske omstendigheter gjorde at de reiste fra Trondheim mot Sverige og Vadstena og derfra hjem via London.

Adelsmannen Pietro Querini, som var leder for ekspedisjonen, skrev en beretning om denne dramatiske og eventyrlige reisen. Det skal vistnok også finnes en beretning som to av mannskapet skrev.

Særlig i Querinis beretning er det fortalt om livet på Røst. For en del kan denne beretningen si oss noe om daglig liv på kysten på den tiden.

Han forteller at det bodde 120 mennesker på øya, og til påske var det 72 som mottok nattverden og bekjente seg som fromme og troende katolikker.

De hadde ikke annet enn fisk å spise, for i dette fjerne strøket var det ikke mulig å dyrke noe. I juni, juli og august, er det alltid dag sier han, solen går da aldri ned, og i vintgermånedene er det nesten alltid natt, og de har bestandig lys fra månen.

I løpet av året fisker de endeløse mengder fisk, og bare av to slag. Den ene, som det er mest av, ja umåtelige mengder, kalles stokkfisk (dvs. torsk), den andre er flyndre, men av en vidunderlig størrelse. Stokkfisken tørkes for sol og vind uten salt, og fordi det er fisk med lite fet væske, blir den hard som ved. Når de vil spise den, banker de den med baksiden av en øks, som gjør den trådaktig lik sener, deretter tilføres smør og krydder for å gi den smak. Det er en handelsvare av uvurderlig betydning på Tysklands hav forteller Querini.

Han forteller hvordan flyndren blir behandlet, om handelsmenn fra hele Nordsjøområdet som kommer til Bergen for å handle fisken fra Røst – og alt dreier seg om byttehandel sier han for de verken har eller bruker noen slags mynt.

Han forteller om mennene på øya som er de mest plettfrie mennesker, som har et vakkert utseende, og det samme har jo kvinnene deres. De er så troskyldige at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på. Og dette er lett å se forteller han for i samme rom der mann og hustru og barn lå og sov, der bodde også italienerne, og i deres påsyn kledde de seg nakne når de skulle gå til sengs. Hver torsdag pleide de å ta badstu, og da kledde de av seg i huset, og gikk fullstendig nakne til badstuen som lå et steinkast borte, der blandet de seg med mennene. Men sier han – de er som jeg før har sagt fromme kristne som på helligdager aldri unnlater å gå til messe.

Han forteller litt om religiøs praksis, om skikker ved begravelse og om påkledning.

Deres boliger er runde og laget av tre sier han. De har bare en lysåpning midt oppe under takhvelvningen. Om vinteren er det så uutholdelig kaldt at de dekker åpningen med veldige fiskeskinn, som er tilberedt slik at de slipper igjennom mye lys. De bruker tykke ullklær fra Lofoten og andre steder, skinn bruker de lite eller ingen ting av . For å venne barna til kulden og gjøre dem i stand til å tåle den bedre, tar de sine nyfødte når de er fire dager gamle og legger dem nakne under gluggen, fjerner fiskeskinnet og lar snøen falle på dem. De barna som overlever barndommen, er så herdet og vant til kulden at de som voksne bryr seg lite eller ingenting om den. Og tenk da på oss – som var dårlig kledt og slett ikke var vant til denne kulden, hadde det. Med Guds hjelp holdt vi ut alt.

Han forteller om våren og villgjessene, om eggsanking og eggeomeletter. Det hel var eventyrlig sier Querini – og det ville ta lang tid å fortelle om alt når han en gang kom hjem fra denne reisen.

Han sier at i hele den tiden de var på Pøst ble de behandlet vennlig og etter beste evne. I to måneder spiste vi uhorvelige mengder av maten deres, forteller han. Det vil si smør, fisk og av og til kjøtt. Det var som om vi aldri kunne få nok, og hadde det ikke vært for at denne maten var så lett fordøyelig, hadde vi spist oss til døde.

I mai reiste de sørover langs kysten og han forteller også fra turen nedover langs kysten.

Om våre italienske motorsykkelvenner er like begeistret for nordmenn og maten deres er ikke godt å si – men så har de nok heller ikke vært på Røst.

Bodø

Fra turisthytta på Rønvikfjellet har vi nydelig utsikt mot Værøy, Lofoten og Landego i nordvest, og vi kan se inn til handelsstedet Kjerringøy i nordøst.

&&&&&

Jeg har skrevet dette for å korte tiden. Det fornøiet mig å huske tilbake på den sommer i Nordland da jeg mangen gang talte timerne, men tiden allikevel fløi. Alt er forandret. dagene vil ikke længer gå -------

Fra Pan. Kap XXXIII

Sat, 07 Feb 2004 11:25:06 GMT

To pluss to behøver ikke føre til splittelse.

Når et ektepar er på reise sammen med et annet par, så kan der lett oppstå problemer dersom en ikke tar små forholdsregler.

Det kommer en tid i det ekteskapelige liv da det synest å være en god ide å reise på ferie sammen med et annet par. Vanligvis inntreffer ikke dette så tidlig som ved bryllupsreisen, når bruden og brudgommen fortsatt utforsker den uendelighet av under som denne ens elskede synes å huse. (Tante Britta tok med psykologen sin på bryllupsreisen, men omstendighetene var ekstraordinære - det var hennes femte ekteskap). Slike flere-par reiser har en tendens til å finne sted etter 5 til 10 års ekteskapelig hopehav, når undringen er redusert til hva mon tro som blir servert til middag.

Nå må på ingen måte ønsket om å ta med et annet ektepar på ferie bli oppfattet som en anklage mot ekteskapet i seg selv; men heller, se det slik at det representerer det uunngåelige, om det er aldri så kaldslig - det er realitetenes triump over det evige, om det er aldri så hjerteskjærende - et spørsmålstegn ved den romantiske myten. Vi må alle bli voksne en dag.

Ektepar elsker selskap. Hvem har ikke observert eller vært en del av paret som spiser middag sammen på en restaurant i absolutt taushet? Men har noen noen gang sett to par som ved samme bord sitte i total taushet fra forrett til desserten?

Det å reise sammen med et annet par ligner på en måte det å være gift med dem, så av den grunn er det viktig å velge reisefølge med omhu. Det å like dem, det er selvsagt fundamentalt, men det er ikke nok! De to må like hverandre. Jeg og kona var en gang på seilferie nede ved de greske øyene sammen med et ektepar fra Rogaland som, og det var ukjent for oss, ikke likte hverandre. Dette ble ganske klart på dag tre, da vi lå ankret opp ved øya Delos. Henrik, som alltid drev med litt spillopper, smurte seg inn med lav-fett salatdressing over hele kroppen i stedet for solbadolje. Dette førte til at kona, Anita, kalte han "absolutt avskyelig". (De små bestanddelene av dressingingredienser som hang fast i brysthårene hans var ikke nett appetittvekkende). Til gjengjeld satte Henrik seg ombord i livbåten og drev avgårde og Aita låste seg inne på det eneste toalettrommet ombord på den 32 fot store båten. Jeg tok Henriks parti og kona tok Anitas. En uke senere søkte Henrik og Anita om skilsmisse. Vi var nesten neste-par ut.

Men likevel kan du ikke være sikker på at dere vil kunne nyte en ferie sammen selv om dere liker dem og de liker hverandre. Noen irriterende ferievaner kan vanskelig klarlegges på forhånd, uansett hvor hardt en anstrenger seg. "er det slik at du absolutt må fortelle meg dine drømmer hver morning ved frokostbordet mens jeg skjærer visdomsjekslene helt inn i tannkjøttet", er ikke av den type spørsmål du stiller din kommende reisepartner. Og hvordan kunne du vite at hun tok med seg dobbelt så mye bagasje til Madrid som det hun sa hun skulle ta med, eller at han bestiller hos servitøren på flytende spansk??

På den annen side finnes en rekke temaer og områder som kan klarlegges på forhånd, og det er grunnen til at kloke reise-par forhandler eventuelle ekteskapsakter eller separasjonsavtaler før de engasjerer seg i felles reiseeventyr.

Forutsett nå at dere er enige om reisemål, da er nest punkt å starte på oppholdsarrangement. Det er lurt å fastslå om dine fremtidige reisepartnere er av den oppfatning at i ferietiden skal en være spandabel og romslig, eller om ferien skal være billig, uten at en behøver å konfrontere pengespørsmålet direkte.

Det er nå en gang slik at det er lenge side jeg og kona fant det morsomt å dele et toalett nederst i gangen, selv med nære venner. Vi har vanskeligheter nok med å dele et mellom oss to. Å ta feil med hensyn til å komme til en felles forståelse på et så viktig punkt som et 5-stjernes slott i motsetning til et 0-stjerners mongolsk nomadetelt må tas som et tegn på absolutt inkompatibilitet.

Etter som en blir eldre, så vil litt komfort bety ganske mye. I Norge så liker vi å ta en skikkelig dusj, ikke en av de slangeaktige med hode som du strever med å skyve rundt på kroppen din og som knekker mellom fingrene dine og sender en varm stråle i knehasene på meg mens jeg står og barberer meg. Personlig liker jeg en leselampe som er i stand til å fokusere høyere oppe enn navlen og som ikke er boltet til nattbordet.

Som i ekteskapet, er ofte separasjon, nøkkelen til lykke, siden reisestil ofte varierer fra par til par. Dette er ikke noe problem dersom du kjenner til disse små forskjellene på forhånd og kan lage fornuftige tilpasninger i programmet.

Der er hundrevis av greske ruiner langs den tyrkiske kysten mellom Istanbul og Izmir, mange av dem på fjelltopper. Vår kjære Marie måtte besøke dem alle på sine topper, til og med Troya, som selv hennes reiseguide beskrev som "noen vage antydninger av steinhauger". Jeg og kona, på den annen side, er ganske tilfreds med å plukke ut det mest nødvendige: ett teater, et Afrodite-tempel, ett Apollo-tempel, et gymnasium og to agoraer -- og deretter ta en rolig spasertur på en mark full av popler og deretter sitte ned og dele en flaske vin.

Noen mennesker liker å se forskjellige land. Noen foretrekker å ete dem. De som skal ha med seg alt som er å se - har en tendens til å droppe lunch, skippe dolmas, eggplant og baklava noe som for et annet par, som oss, nesten er en begrunnelse for hele reisen. Så derfor var vi fullstendig åpne med hensyn til våre ønsker og vaner, vår slappe interesse for kulturelle minnesmerker og evenement og vår han til å spise en god lunch i fred og ro ved et bord på samme måte som Marie og ektemannen Knut var det med hensyn til sine behov for bokstavelig talt å løfte hver stein, mens de tok seg en banan ”on the run”.

På grunn av vår felles åpenhet var vi i stand til på forhånd å avtale et hopehav under reisen som var tilpasset oss alle. Vi leide to biler, delte oss på dagsturer og fant sammen igjen til en felles middag om kvelden.

Museumsbesøk er ofte et kinkig punkt, og her er en kort separasjon en fornuftig løsning.

”Pleier du å leie hodetelefoner?” er ofte en brukbar innledning for å skille en seriøs kunstelsker fra en som kikker litt på van Goghs bilder og deretter strener mot museums-shoppen for å kjøpe ”Stjernenatt” i post-tube.

Reiser du med et annet ektepar så kan selve antallet både være en fordel og en ulempe. Du har to mennesker til å spasere og snakke med, to til som kan være med å betale drosjeregningen, og en person til som er interessert i å shoppe.

På den annen side er der to mennesker til å vente på i hotell-lobbyen og to mennesker til som skal klage på søvnmangel, dårlig service, masete tempo osv. Og nå som dere er fire er det også dobbelt så sannsynlig at noen vil miste lommebok, pass, fotoapparat eller glemme den nødvendige dagsmedisinen igjen på hotellet. Men, det er bare halvparten så sannsynlig at noen vil skjelle deg ut og kalle deg med ukvemsord – det andre paret er jo der og følger med!

Så derfor – når to ektepar reiser sammen på denne måten, så vil de forsøke å ta frem det beste av seg i en slags bryllupsreise-manér. Det blir en slags vennskapelig konkurranse for å kåre det beste ekteskap, og alle er på en måte vinnere.

Vi var i Spania i 10dager og regnet høljet ned i en evig strøm uansett hvor vi dro. Vi var der med Karen og Bjarne og hadde vi da vært alene er jeg redd humøret hadde sunket temmelig raskt gjennom alle fire stadier av Elisabeth Kubler-Ross´ sorgnivåer: fornekting, sinne, forhandling og depresjon. – uten i det hele tatt å nærme oss stadiet aksept. Men nå gjorde den alkymistiske samrøre av fire mennesker oss til en gruppe ”Singin´ in the Rain”. Etter åtte dager med sammenhengende regn, stormet vi om formiddagen inn på en restaurant for å unnslippe en kraftig regnstorm av det slaget som vrenger enhver paraply. Etter lunsj hadde elendigheten avtatt til jevnt silregn, noe som fikk Karen til å bemerke, ”Er ikke vi heldige?” Hadde jeg vært gift med henne og hadde vi reist oss to alene ville jeg gått fra konseptene etter en slik kommentar. Som det nå var våget ingen å slenge med leppa til henne.

Ved et annet tilfelle ble en faretruende kommentar vendt til noe humørfylt. Vi satt og spiste lunch på Ramblas i Barcelona og kona oppfattet noe hun mente var et uvennlig tonefall i stemmen min. ”Uvennlig?, jeg er slett ikke uvennlig”, påsto jeg. ”Det er ikke hva du sier, det er tonen din”, sier hun. ”Tone?? Hva slags tone?” sier jeg og snur seg mot Bjarne for å få støtte. ”Jeg tar ikke med tang en gang i den der”, sier han, og vi fikk oss en latter alle sammen.

Fri, 30 Jan 2004 21:38:07 GMT

Knabentur

Dagene 6. – 7. september 2003.

Fanny Burney skrev en gang først på 1800-tallet at det å reiser det innebar å ødelegge all lykke! For hva vits var det i å kikke på en bygning her eller der – etter å ha sett Italia.

Det er som å høre Robert Stevenson i ”A Song of the Road”:

”There´s nothing under Heaven so blue

That´s fairly worth the travelling to.”

Men vi kan jo heller velge å lytte til Descartes som alt på 1600-tallet hadde funnet ut at det å reise det var nesten som å snakke med mennesker fra andre århundrer. For - dette med å reise i vårt eget land, det innebærer i grunnen at vi reiser i oss selv, gjennom kulturen som har formet oss og fremdeles driver formgivning. Gjennom en slik reise er vi et speil som reflekterer bilder fra den ytre verden, et glass som slipper gjennom lys og skygge, en følsom plate som underveis har registrert inntrykk, stemmer, det ubestemmelige bruset fra folket som levde her før oss.

Kanskje har du hørt en gang at lykken skal ha så mange ansikter. Reisen er muligens ett av dem. Så dermed får du begynne på denne ferden da. Eller heller - begynne på nytt. Ingen reise er jo den endelige.

Nåvel, men så er det kanskje ingen ”reise” i den forstand turnemnda i Madlamark menighet inviterer til når de i oppslaget sitt i juni 2003 ber om påmelding til ”Fjelltur til Knaben – dagene 6.-7. September”.

Men kanskje er det foran dette oppslaget du plutselig husker verset om din aldring du møysommelig og metaforisk for noen kvelder siden kalte Årstid:

Årstid

Jeg fryktet vinteren.

En dag var det kommet

et gult blad på mitt tre.

Fra stolen min

så jeg lenge på det.

Jeg hentet den lille saken

og klippet bladet av.

Som dagene gikk arbeidet jeg

stadig lengre tid med saksen.

Til sist tok jeg natten til hjelp,

og lyste gjennom kronen med lykt.

Til slutt sto jeg under treets

svarte og nakne greiner –

mens trærne omkring meg

flammet i rødt og gult.

Er det slik du er blitt?

Men kanskje er det foran dette oppslaget at stemmene fra et annet århundre dukker opp fra minnets halvmørke og minner deg om Knaben. Det var noe med Knaben! En folkeskolelærer muligens - som fortalte om et verdifullt mineral, eneste drivverdige gruve i Europa, brukt i stållegering, i tysk våpenindustri – kanoner og revolvere, i verktøyfremstilling, bombet under krigen – en krig som den gang ikke var mange årene bakenfor.

Mystiske og spennende Knaben – mange år senere forsterkes følelsen av dramatikk og romantikk ved navnet Knaben når ei eldre, ugift dame fra Mandal ved avslutningen av livet sitt tar fram et gammelt album og viser deg. Hun dveler ved noen fotografier – uten navn og årstall. Det små fotografier av bygninger, steinmurer og steintrapper, en gruppe unge damer samlet på ei steintrapp, det ser ut som de er i kokkeklær, en ung mann i hvit skjorte, kanskje er han søndagskledt ”Det er fra gruvene på Knaben”, sier hun sakte. ”Jeg ble tvangssendt dit av tyskerne i 1942, jeg var ugift og måtte bare forlate butikkjobben i Mandal og reise”. Litt nølende forteller hun om arbeidet i kjøkkenbrakka, om de andre norske som arbeidet der. Om en ingeniør, nordfra, ja – han i den hvite skjorten, han var med meg hjem en gang også forresten. Men så – flyalarm, bombing, vi måtte rømme fra alt, kjøkkenet og spisebrakka ble truffet, jeg mistet gulluret mitt, konfirmasjonsgaven, fikk aldri noen av de andre sakene mine igjen heller. Vi måtte bare rømme fra alt. Klarte omsider å komme meg ned til Kvinesdal og derfra skyss hjem til Mandal. Jeg kom aldri tilbake til Knaben – og jeg så aldri noen av de andre igjen, - heller ikke han som var med meg hjem den gangen!”

Stemmene fra fortiden har tatt styringen og de sørger for at du melder deg på turen, - med ledsager. Vedkommende blir ikke åpenbart glad. Men det er jo enda så lenge til – og en kan jo alltid melde forfall. Så går sommeren og ubehagelig fort er det kun uken igjen til avreise. Det blir for flaut å melde seg av. Telefon kommer fra turnemnda, kan du kjøre – ja, og så ta med ….. Bordet fanger, nytter ikke, du får bare stå på og håpe det beste. De er jo så gamle disse turfolkene at du må da vel kunne henge med der – uttaler du. Men i ditt stille sinn stiger bekymringen – du mister jo pusten bare du går trappen til loftet, hva slags galskap er det du har gitt deg ut på. Trim og trening er begreper du kun kjenner gjennom omtale. Uroen stiger.

De siste dagene blir det handlet utstyr. Det er år siden du har vært sammen med ledsager på noen fjelltur. Utstyret er antikvarisk og delvis helt fraværende. Din ledsager handler fjellsko, bukse og jakke, ser litt fjong ut i grunnen.

Du har selv brukbare fjellsko – det får holde. Fredagen før avreise – panikk. Klærne holder ikke mål. Det er meldt mye nedbør, du har ikke brukbart skifte. Ytterklærne blir gjennombløte første dagen – du må ha et skifte! Madlatorvet og Sporty blir redningen.

Avreise er bestemt fra parkeringsplassen ved kirken lørdag morgen 0830. Mat til første dag medbringes. Klær, utstyr og mat pakkes og gjøres klar fredagskvelden. Kanskje du til nostalgiens pris tar en titt i gamle lærebøker. Hva var det nå den gamle læreren fortalte den gangen om Knaben? Er du heldig å finne det så vil der stå:

Norge har betydelige forekomster av molybdénglans på Knabeheia i Fjotland, og Knaben Molybdængruber, som er Europas største produsent av molybdénglans, produserte før den annen verdenskrig opptil 735 tonn av dette mineral. Molybdén brukes bl.a. som legeringsmiddel i forskjellige ståltyper, og produksjonen fra Knaben var derfor av den aller største betydning for tyskerne under den annen verdenskrig. Dette resulterte i at det ble drevet rovdrift, og for å hindre produksjonen ble Knaben gruve- og flotasjonsanlegg bombet to ganger. Anleggene ble bygd opp igjen og delvis plassert under jorda, men da oppfaringen under krigen lå langt etter, er produksjonen foreløpig vesentlig mindre enn før – i 1953 225 tonn.

Litt lenger oppe i skolesystemet skulle du lære noe om mineraler. Da fikk du høre om den store gruppen sulfider, som besto av en forbindelse mellom et metall og svovel. Du lærte at de mest kjente innen gruppen var svovelkis, kopperkis og magnetkis, og kanskje fikk du med deg at molybdénglans også tilhørte denne gruppen. Det ble beskrevet som et gråhvitt grafittlignende mineral.

Du har hørt om de store slaggfyllingene på Knaben. Estetisk er det kanskje ikke så vakkert tenker du, men hva med miljøeffektene av metallet? Kan det lekke metall fra de store slagghaugene ut i vannårene? Kan det være skadelig?

Du kontakter Bellona som opplyser at molybden må regnes som en mindre viktig forurenser. De gir også en grundig innføring i dagens bruk av molybden. Til stållegering, det tar unna 80 % av verdensproduksjonen. Særlig til militære formål, romfart, luftfart og til bilindustrien brukes molybdenlegeringer. Det brukes også i verktøy da molybdenstålet blir svært hardt. Det brukes også til varmebeskyttelse og gjengefett.Det kan også brukes til fargstoff og det er viktig bestandel av jordsmonn og tilsettes derfor som næringsstoff i enkelte gjødseltyper og som fôrtilskudd til enkelte husdyr.

Molybden er egentlig et livsnødvendig metall, som trenges for å regulere nivå og omsetning av kobber og kobber i kroppen.

Du blir beroliget. Bellona har erklært molybden som et lite giftig metall, og en ubetydelig forurenser.

Kanskje en skulle vurdere hyttetomt ved slagghaugene likevel?

Du kommer deg etter hvert til sengs – men hele natten tumler du med drømmer omkring et ”militær-strategisk” metall, i hovedsak utvunnet i USA, brukt i kanonløp i IRAK, brukt i varmeskjold i raketter, rakettidéene til Werner von Braun der Knabenmolybenet var en viktig bestanddel.

De forespeilte ”store vannmengdene” har enda ikke vist seg når du møter ved kirken lørdag morgen kl 0830 sammen med ledsager og to passasjerer. 6 privatbiler fylles opp. Deltagerne er 8 ektepar og 5 enkeltpersoner – 21 stykker altså. Du hører om 5 avbud – og registrerer hvem turgruppen består av.

Etter rask opptelling og kort orientering tar en plass bak rattet og kjører i retning Helleland. Beskjeden er klar fra lederen ”Følg meg”. Det er lite trafikk på veiene og det går raskt unna. Kortesjen tar riksvei 9 opp Gyadalen til Tonstad. Etter en kort stans bærer det videre langs Sirdalsvatnet og etter ca. to og en halv time er en ved veikrysset på Kvinlog. Her tar fylkesvei 465 av til Knaben. Det er ca 20 km inn til Knaben gård, og ytterligere 10 km til veislutt ved Knaben gruver. Du har ikke vært på disse traktene før og registrer at det bærer stadig oppover. Terrenget tar karakter av høghei og fjellandsskap. Veien snor seg langs elva innover og noe forundret registrerer du at det drives aktivt jordbruk på sandslettene i dalbunnen oppover.

Når du kommer til den meget smale stålbrua over elva oppe ved gården Risnes, skjønner du hvorfor veiskiltet nede ved Netland viste et annet veivalg til Knaben.

Etter at Knaben gård er passert begynner terrenget å anta karakter av fjellandskap, men fortsatt er det skogkledt lier nede ved veien. Du begynner å se litt nærmere på landskap og terreng rundt deg. Du stopper bilen og går ut et øyeblikk. Du aner bruset fra fjellene og skråningene omkring, vannet som strømmer nedover og renner i veigrøftene på jakt etter en bekk som kan fange det opp, den lille sideelven som åpner seg for det, elven som tar det i sin favn og fører det videre, mot havet.

Der er anleggsmaskiner langs veien. Arbeid med nye veisystemer pågår. Et skilt forklarer at den nye veien fører inn til et nytt hyttefelt under etablering. Et skilt ved veien lenger fremme forkynner at her ligger ”Storstova”, her kan du spise god middag. I farten registrere du den nye store bygningen som ligger like ved veien og med skitrekk som nærmeste nabo.

Et nytt skilt erklærer at nå kommer du til ”Løgeheia Hyttegrend”. Og nå ser du de store sandflatene like nedenfor, slaggsand fra gruvedriften. Og i bak veisvingen like forran deg ligger ”spøkelsesbyen” Knaben. Litt oppe i høyden ser du 4 store bygninger, de minner om store flerfamiliehus. Like bak dem tårner store gruvebygninger i mur og betong.

Selve gruvebyen ligger i terrenget lenger nede. Ikke mye minner om ”spøkelsesby”. Du kjører forbi en større bygning med flagg i fasaden og festkledte mennesker utenfor (senere forstår du at her var det en større gebursdagsfeiring). Du passerer Knaben leirskole, og langs hele veien er der rimelig velstelte bygninger der folk arbeider med oppussing og utbedring. Det kan minne om livet i en hvilken som helst liten norsk småby et lørdag formiddag. Ikke så mye trafikk kanskje, men bilene står der nå.

Du kommer frem til parkeringsplassen der de andre alt er kommet. Du går litt støl ut av bilen. Fjelluften svaler ansiktet ditt, det kjennes som om luften er presset gjennom en sil så finmasket at den har fanget opp det minste fjon. Den er så ren at lungene forundrer seg.

Turgruppen skal ha tilhold på klubbhuset til Knaben idrettslag. Det er en godt istandsatt bygning. Skiltet utenfor forteller at dette er Knabens eldste bygning. Den var mannskapsforlegning på Knaben I. Flyttet hit i 1917 og ble brukt til bolig for gruvearbeider. I en periode bodde det flere eldre ungkarer her og den fikk da navnet ”Gamlehjemmet”. Og – du har jo selvsagt lov til å resonnere litt omkring dette navnet i forhold til den gruppen som nå tar seg inn i bygningen, larmer opp i 2. etasje og ganske støyende deler seg inn i grupper på 4- og 6-mannsrom. Selv havner du på 6-mannsrom sammen med ledsager og venner du kjenner fra andre reiseeventyr.

Utpakking, iføring av turtøy, matøkt nede i peisestuen – og dermed er en relativt raskt klar for lørdagens fjelltur. Tursekk med litt lett tøy, mat og drikke gjøres klar. Så må du bare henge deg på gjengen som nå toger langs veien. Turstien tar av nede ved festlokalet. Skiltet forkynner at stien fører inn til Knaberøysa, ruta er 8,5 km lang.

Løgeheia ligger på høyre side av veien, toppen strekker seg opp mot 800 m. Langs veien ligger hyttefeltet Løgeheia.

Knabetjønna ligger på 590 moh. Begge sider av veien er store flate vidder dekket av lys sand, slagg.

Det er bro over sandmassene.

Veien er oppført med murer av naturstein, den er steinet og gruset. Ooverflaten er preget av vannmengdene som har gått løs på topplaget. Noen steder er det nylagd grus, andre steder er veien gress og mosevokst, og den er brutt av kryssende bekker.

Finndalsvatnet 760 m. Platedammen i enden er sprengt bort halvedelen. Vannstanden er senket 20-25 m.

Kartet viser at veien går ut i og rett over vatnet, men in natura går vi her tørrskodd over.

Inn mot Holevoilan, 830, går vi. Vi tar en liten pause i bakkehelningen for vi kommer på toppen av skardet. Spiser litt. Noen forteller at i juni i år var det en som gikk seg vill her inne. På vei fra Knaben til Ljosland. Han gikk seg vill, brakk beinet, og måtte åle seg fram etter hendene i ca. 4 km. Han hadde da vært ute i 3 døgn og var godt solbrent, "oppspist" av mygg, men ellers i god form.

Andre har hørt om to sørlendinger i 50-årene som også kom på villstrå langs denne løypa. De hadde imidlertid kontakt med politiet på mobiltelefon og gjorde avtale om å ta seg inn i ei hytte. De hadde blitt liggende der inntil den grauttjukke tåka lettet og de kunne bli hentet ned til bygdar. Så - fjellet skal en ikke spøke med.

Vi løfter på legemet igjen og fortsetter langs løypa. Vi er nå kommet nesten inn til Knaperøysa som ligger i sråningen til høyre lenger framme. Tåken begynner å sige innpå, det surner betydelig med været så vi velger å snu. Før vi snur møter vi 6-8 gutter som kommer fra Ljosland Turisthytte. De ser slitne ut.

Litt inn til venstre fra stien ligger Roma gruve.

Nordsiden av Knabetjønn. Følger stien. Veien slynger seg oppover rindene. Også her er den steinsatt. Her er litt bær, blåbær og tyttebær, krekling og blokkebær. Men - dagen er på vei inn i skumringen. Det er tid å ta seg ned mot nattelosjiet.

Regnet grovt i natt. Legger etter samlingsstunden. Det begynner å regne så snart vi er kommet ut. Går forbi saueskiljingen. Letter etter hvert og vi kan gå i skjorteermer. Frisk vind oppe i høydene og inn mot Stutedalen.

Går i skråningen over Sandtjønn og ser restene av gruveanlegg inn i enden av vatnet. Veien deler seg og vi tar den østre. Den andre fører inn til Kvina gruver. Vi går på de grovhugde steinene. Alle disse steinene, jorden, himmelen der oppe, vinden som kommer i brå kast, et pust av alle de ord som er sagt, av alle sukk, de første som de siste, bruset fra gruvebekkene, det som har båret gruvefolket her oppe.

Gjennom hele natten suser det av stritt, strømmende regn. Nattestemningen fører deg inn i en døs der du hører steinene i de gamle ruinene opp langs gruveveien snakke sammen. Du finner det rimelig at de må vente med samtalen til ingen kan høre dem, og at det da må foregå lange samtaler mellom dem, om hvem som slet her, ble skadet her, hvem som gikk her og lengtet ned til dalen, og hvem som gråt bitterlfig over jenta han mistet.

Om litt kommer vi inn på de flate flyene der Knnaben I ligger på ca 900 m. Her tar stien av og nedover den bratte lien til Litleknaben.Vi fortsetter noen 100 m til Knaben I. Flatt terreng. Spiser ved ruinene av et hus.

Stillheten er total. Ikke en sjel er å se. ett av to: enten har verden gått under, eller den skal til å begynne. Denne porten på gløtt, stillheten, det øde stedet, om du ikke benytter anledningen, må du da være gal eller på ville veier.

Du tenker på dem som slet her oppe, var det slik at de flyktet hit opp fra denne verdens bekymringer? Men - verdens bekymringer ville vel ha sørget for å oppsøke dem.

Går sørover og får en litt bratt nedstigning til gruveområdet ved Roma. Her kommer vi inn på veien fra i går.

Det er en egen skjønnhet over dette landskapet, dette gamle gruvelandskapet. Heslig?? Jeg er ikke så sikker på det.

Over den brede dalen svever en skimrende tåkedis som får solen til i sitre i en indre glans. Sola og de slette fjellsidene gir hele landskapet en sølvfarge. Høye, nakne fjell som glitrer i solen som et, arnested for urgamle dikt og ulver.

En gammel skinnegang, en rusten komfyr i landskapet tar deg plutselig tilbake til tiden før og etter 1. Verdenskrig med den reneste Klondykestemning her inne i heiene etter molybden. Landskapet og karaktertrekkene minner oss om alle dem som satset sine penger på gruvedrift, og alle dem som la hele sin livsgjerning på dette alteret her inne. Det gir innblikk i en del av norsk industrihistorie.

Men – det gir også tydelige bevis på tysk krigsaktivitet. Ikke bare tysk aktivitet. Også engelsk. Du har hørt om kartsamlingen på Riksarkivet som med sine samlinger av kart og tegninger kaster lys over så mange sider av norsk bergverkshistorie. Du har kanskje hørt om gruvekartene fra Knaben som ble brukt av engelske krigsflyvere og kommandosoldater under krigen. Kanskje er det bare Kongsberg Sølvverk som har mer kartmateriale enn Knaben. Disse kartene var vesentlige under de omfattende bombetoktene mot molybdengruvene. Edvard Bull skrev at: "Det som ble levert derfra, var praktisk talt uerstattelig som legeringsstoff til bestemte typer stål". Det ble viktig for engelskmennene å få stoppet gruveanleggene. To stor flyraid midt under krigen ødela vitale maskindeler og resulterte i at tyskerne la mest mulig av oppredningsprosessen under dagen.

Samtidig er det en flott naturopplevelse.

Terrenget er lett å gå i. Turen kan gjennomføres av alle med god kondisjon og gode skor.

Det blåser ofte her inne på vidda, underlaget er vått. Det er absolutt behov for vind- og vanntett tøy.

(Men det var ikke slutt med dette - fortsettelse følger.)

Du ønsker ikke å glemme det du har sett - men vet at andre minner uvegerlig vil komme og legge seg over disse, viske dem ut; den triste skjebnen til alle som er ute og reiser.

Så vet du selvsagt at noen linjer med ord ikke er en strøm av bilder, lys, lyder, at vinden ikke kan blåse mellom dem, at det ikke kan regne over dem, og at det for eksempel er umulig å vente at det skal vokse fram en blomst inne i o-en i ordet blomst. Etter som landskapet er så vakkert, får du tillate deg et hjertesukk. Du har nettopp kjent lukten av vått løv og kan ikke finne ordet som skulle beskrive denne lukten, dette løvet og dette vannet. Hvordan skulle ett eneste ord kunne uttrykke alt dette; når du ikke får det til med mange?

Tue, 20 Jan 2004 16:55:59 GMT

Har du et budskap,

så send et telegram! Muligens var det et godt råd Stéphane Mallarmés en gang gav til forfatteren som ville ha en rettledning om hvordan han skulle etablere seg som forfatter. Webloggene har gjort et slikt paradoks bortimot umulig - men flommen av "budskap" via webloggene gir øyeblikkelige assosiasjoner til Mallarmés telegram. Slike assosiasjoner er neppe populære i blog-miljøet - og vi må vel innrømmet at de forløsende ord om at "litteratur er politikk" for lenge siden har størknet i sitt eget oppkast. Men uansett hva vi måtte meddele så må en resignere med Pil Dahlerup og sukke at "Det er banalt at sige det, men ikke desto mindre er det sandt, at det er en forfatters første oppgave at kunne skrive".