EN TREMASTET SKONNERT

Egersunderen Alrik Nilsson, modellbygger, maler og altmuligmann, har laget en praktfull modell av Egersunds siste store seilskip, den 3-mastete skonnerten "Johan Feyer". Modellen, vel 1 meter lang, har han forært Dalane Folkemuseum, den står nå i Egersund Fayancemuseum.

Spør vi etter denne skuta «Johan Feyer» så vil vi finne at den seilte under flere navn; bl.a. «Lista» og «Urøy». Men i våre guttedagers Kvinnherad bar den sitt siste navn, et navn som enda i dag toner vemodig om stolte skip, dramatikk og forlis.

Skuta var «Jarløy», hjemmehørende i Herøysundet.

EGERSUND FAYANCEFABRIKK

Egersunds Fayancefabrikk var gjennom årene avhengig av tilførsler fra England med skip: leire, China Clay og Ball clay, og kull til brenning av steintøyet. Det var problemer med å finne passende fartøy til fraktingen. Indre havn opp til fabrikken var ikke dyp nok til større skip og åpningen i jernbanesvingbroen var smal. En var ofte inne på tanken å kjøpe et skip. I driftsberetningen for 1899-1900 står det bl.a.:

"Det viser sig at blive mer og mer vanskeligt at faa fragtet passende Skibe  til at bringe frem de Varer Fabrikken trænger. I aar har det isærdeleshed været vanskeligt og kostbart at faa passende Kullskibe. Skal man undgaa Lægtring, (hvorved selvfølgelig Kullenes Qvalitet forringes) som i Egersund er kostbart, og forsaavidt Kullene kommer i Dampskibe, saa at sige umulig, da her ikke findes Lægtere store nok til at modtage en større Ladning i den korte Tid der gives til Udlosning, saa maa der kun befragtes mindre Fartøier, hvis Dybgaaende ikke overskrider 13 Fod, hvilke, som oven anført er meget vanskelige at erholde. De forskjellige Sorter Ler er ogsaa tunge Ladninger, der fordrer gode Skibe og avskibes fra Steder, som ikke gjerne besøges. Det blir derfor vistnok nødvendigt at tænke paa Anskaffelse af et mindre Dampskib for Fabrikkens Regning."

Det ble med tanken den gangen.

INNSKRENKNINGER VED FABRIKKEN

Den første verdenskrigen førte med seg store vanskeligheter for fabrikken. Forsyningen av kull og leire stanset til tider helt. Mange av fabrikkens arbeidere sa opp jobben sin for å arbeide i "silda". Sildefisket var rikt, og prisene meget gode. Fabrikkens årsberetning for 1916-1917 sier at 

"i februar 1917 sagde ca. 250 af vore Arbeidere og Arbeidersker op for at deltage i andet, mere  lønnende Arbeide, som da bødes dem av Byens Sildespekulanter».

I 1917 og 1918 var mangelen på kull og arbeidskraft grunnen til at fabrikken gikk med sterkt innskrenket drift, ca. 100 arbeidere. Krigen sluttet, og forholdene begynte så smått å bli "normale". Mange skip var blitt senket i de 4 årene.

I årsberetningen 1919-1920 sies det:

"Arbeidsstyrken er nu ca. 3/4 af den Normale. Naar undtages kul, som i det sidste Halvaar har været vanskelig at opdrive i større Mængder ad Gangen, har  alle Raamaterialier været erholdelige, men til uroholdsmæssig høie Priser. Hvad der imidlertid hele den første Halvdel af Driftsaaret var til Hinder for at  faa hjem de nødvendige Raastoffe, var den totale Mangel paa passende Tonnage. Som Følge herav saa Direktionen ingen anden Udvei end at søge indkjøbt et for vort Behov skikket fartøi til dette Øiemed og lykkes det eftermegen Søgen at faa kjøbt 3/M Skonnert "Lista" (nu omdøbt til "Johan Feyer"), som blev over-taget de sidste Dage av Januar dette aar. Skibet er ca. 3 aar gammelt, maaler 131,7 netto reg. Ton, og laster ca. 220 Tons. Kjøbesummen var ifølge vedlagte Separat-Regnskab Kr. 95.950,- inkl. Omkostninger, og har Fartøiet iflg. Regnskabet til Dato indseilet kr. 20034,70, der foreslaaes afskrevet paa dets Kostende.»

EN 3-MASTET SKONNERT

Det kan jo synes merkelig å kjøpe et seilskip så sent som i 1920, når en allerede i 1899 vurderte å kjøpe et dampskip. Fabrikken måtte nok ta det som kunne skaffes etter krigen. "Johan Feyer" var sikkert et godt fartøy, og det ble brukt i 8 år til å hente kull og råvarer til driften. Det ble bygget på Lista i 1918 etter amerikansk modell, 3-mastet skonnert med råseil på formasten. Lengde 100,2 fot, bredde 23,9 fot, dybde 9,8 fot og lastet inntil 250 tonn.

Skipet var en meget god seiler, såvel med vinden akterlig som under kryssing. Ved et tilfelle brukte de vistnok kun et døgn fra Egersund til Leight-fjorden. Konsul Bøe syntes at det var knapt han hadde sett skipet vel avgårde - før han fikk ankomsttelegrammet.

Kaptein, de fleste årene, var Gustav Sånum fra Mandal. De to siste årene 1927-1928, ble det ført av kaptein O. Sivertsen, Egersund. Skipets regnskapsbok, som sammen med en mengde arkivsaker fra Fayancefabrikken nå er på Fayancemuseet, gir interessante opplysninger.

Enkelte år ga overskudd som ble brukt til å skrive ned verdien av fartøyet. "Johan Feyer" ble mest brukt til å hente kull, Chinaclay, feltspat og andre råvarer til fabrikkens eget bruk, men det tok også andre frakter. For eksempel viser regnskapet inntekter fra last av tangaske. Det må ha været fra tarebrenningen på Jæren og Lista. Frakt av is og av pit props, korte tømmerstokker av forskjellig lengde som ble brukt i kullgruene i England.  Når «Johan Feyer» var underveis med sin last til fabrikken var store deler av byen på benene for å se Jernbanebroen åpnet så fartøyet kunne passere inn til losseplassen ved Fayancen. I flere år tilfredsstilte fartøiet kravene fabrikken i Egersund  hadde satt til sitt innkjøpte skip.

Julen 1922 kom «Johan Feyer» eller «Feyeren» som den oftest ble kalt, dyplastet fra England og skulle til Egersund.

Da skuta kom opp under norskekysten fikk de orkanaktig snøstorm. Lillejulaften var skipet oppunder Egerø - men det var ikke mulig å komme inn.

Uværet førte skipet østover langs kysten. Sjøen var svær og hul - så det var rent som det var mørkt når de var nede i bunnen av bølgedalene. Besetningen holdt seg for det meste fastsurret på hyttetaket. Men natt til 2. Juledag fikk de kjenning av Ryvingen fyr. De fikk satt til seil og holdt kurs til kloss i fjellsiden opp under fyret på Hattholmen ved innseilingen til Mandal. Her fikk de bragt skipet til ankers på Grunnebanken.

På Saanum hadde de vært ordentlig redde. Den gamle skipper, Otto O. Saanum som hadde sin fartstid fra 1852 til 1905, hadde en periode tre av sine sønner som skippere på seilskip.

Den gamle skipper var det hele tiden å holde greie på posisjonen til de enkelte skip og hvis han syntes at en reise ble for lang, ble han kanskje mer engstelig enn han noen gang hadde vært i sin egen skippertid.

På denne tiden i 1922 var Alf styrmann med «Feieren» så de gamle i Skallen (Saanum) hadde to av sine sønner ombord - og den gamle visste så vel hvordan det var å skulle gjøre land på denne kysten med seilskip i slikt et vær.

Men så plutselig - 2. Juledag - sto Alf og Gustav i stuen og «Feyer» lå trygt til ankers på Fjorden. Gustav O. Saanum fortalte at da været hadde vært som verst - og når skipet hadde vært så dypt nede at det kunne se ut som hun aldri ville komme opp igjen - da hadde han følt det som om fars og mors bønner løftet skipet opp.

En annen reise som ble nokså dramatisk viser følgende beretning:

REISE TIL TYNE.

"Journalutdrag for sk. "Johan Feyer" av Egersund, 131 net.reg.ton. Kjenningssignal K.G.G.P. Paa reise fra Kr.sand. Skibet er vel utstyrt for reisen. Dækslasten forsvarlig surret med kjetting og wire. Reisen forløp under vekslende veirforhold til fredag 29/2 da vinden tiltok til storm av S.S.W. Ligger "til" for 2 revet storseil og stagfok.

8 - 12 form. 29/2.

Snestorm, høi sjø. Endel props vaskes overbord. Skibets     plass md. 57g7` n. br. 5g23`1.o.Gr.

4 - 8 emd. 29/2. 

Storm med svær sjø. Skibet lækker mer end vanlig.

8 - 12 emd. 

Vedvarende storm. Pumper hver time ca. 15 a 20``. 

Lørdag 1. mars 12 - 4 form.

Samme veir. Endel props overbord.

4 - 8 form.

Samme veir og vindsjøen bryter stadig over.

8 - 12 form.     

Efter avholdt skibsraad blev dækslasten kasted overbord for at bjerge skibet og den øvrige ladning.

Stormen vedvarte til mandag 3. mars.

Reisen fortsættes til man tirsdag den 11. mars ankom til Tyne.

Tyne Dock 12/3 1924.

Gustav O. Saanum, fører. Th. Bruun, styrmand. Albert Olsen, matros.

DRAMATISK FRAKTFART

En rekke dokumenter viser så at det ble holdt sjøforklaring og besiktigelse av last og skip.

"Johan Feyer" var i de årene Fayancefabrikken eide den ute for flere havarier og ble reparert, som oftest i England.

I 1922 ble den påseilt av en tysk damper, "Nordland", i tett tåke utenfor den engelske kysten. Skaden var ganske stor, alle tre mastene måtte blant annet skiftes, men damperen ble dømt til å betale for det hele. Reparasjonen foregikk i Grimsby og det ble montert nye pitchpine master av absolutt første klasse. Der var også andre uhell med skipet og en annen større reparasjon ble senere gjort i Blyth.

Under reparasjonen i 1922 hadde Saanum vært i tvil om han skulle benytte denne anledningen til å rigge skipet med saling og høye stenger for å føre faste gaf-topseil. Han hadde tidligere ført et lite skonnertskip i Newfoundlandsfarten og han visste at «Johan Feyer» var såvidt stiv at den godt kunne tåle både høye gaftopseil- og forsåvidt gjerne noen square-topseil på fortoppen.

Men for Nordsjøfart - og med 5 manns besetning - er det nok sannsynlig at den rigg skipet hadde var den beste. Med fokkmasten plassert temmelig langt fremme, og med høye undermaster fikk man tre temmelig store gaffelseil. Forseilene besto av stafokk, indre og ytre klyver og jager. På fokkmasten hadde man breifokkrå, og breifokken, som sattes og toks inn fra dekk - var til god nytte under akterlig vind. Skuta hadde også løse toppseil som ble ført på alle tre topper når det var ønskelig. Gaffelseilene hadde vanlige revseisninger, men var også utstyrt for å kunne sviktes - d.v.s. at halsen haltes nesten opp under kloa og revseisninger sattes inn på skrå nedover til den øverste løiert på seilets agterlik.

Skroget var bygget av furu, men stønnerne var av eik. Skrogfasongen var pen, med godt spring. Skipet hadde klipperbaug og var utstyrt med agterspeil omtrent som vanlig var for de amerikansk bygde skutene. Skipet hadde ikke halvdekk - bortsett fra en åpen forhøyning helt agter - hvor man stod og styrte. Kahytten med ruffen i forkant sto på dekket agtenfor mesanmasten. Skansekledningen var forholdsvis lav og der var ikke finkenett.

En stor utgiftspost i driften av skipet var assuranse. Flere år etter krigen var der minefare, og det måtte tegnes krigsforsikring.

En fast utgiftspost var buksering, sleping inn og ut av havner. En rekke havner ble anløpet: Tyne, Teignmouth, Grimsby, Blyth, Granton, Glasgow, St. Malo, i Norge: Stavanger, Mandal, Kr.sand, Brevik, Tønsberg. Regnskapsboken viser navn på mange av mannskapet.

MANNSKAP I «FEYER»-PERIODEN

Kapteiner:

Gustav O. Saanum Ole Sivertsen

Styrmenn:

Thorleif Bruun, Martin Tørressen Saanum, Daniel Hana, H. Salvesen, Bjarne Hansen Malmø, samt skipperens yngre bror, Alf O. Saanum.

Kokker:

Ole Edvardsen  Edv. Jensen Høgsaas

Matroser/lettmatr.:   

Gundersen Liland L. Østebrød Johannesen H. Olsen Herman Ellertsen Ludvigsen Trygve Rodvelt Albert Olsen Bernt Klippenberg Bernt Hestnes  Jacob Grastveit Johan Lædre Karsten Olsen Amund Tønnesen Syvert Syvertsen Ferdinand Salvesen

Mesteparten av mannskapet var eger-eigersundere og det skal vistnok ennå leve besetningsmedlemmer som sto ombord i denne perioden da man ikke hadde motor men kun seilene å hjelpe seg med.

Etter 8 års seilas på Nordsjøen for Fayancen begynte driften å bli ulønnsom og i 1927 bestemmer fabrikkens direksjon seg for å selge "Johan Feyer", da  "Fartøiets drift med de nugjeldende Fragter er aldeles ulønsom."Det ble vanskelig å finne kjøper

Da beslutningen om å selge skipet var fattet tilbød konsul Bøe at han kunne gå med privat dersom skipper Saanum ville kjøpe skipet - men Gustava O. Saanum hadde sett så mange fine seilskip gå til opphugging - så han bestemte seg for å søke skipperstillingen på et dampskip. Han seilte senere nokså uavbrutt inntil han gikk i land fra m/t «Høeg Eagle» mot slutten av 1952. Da hadde han hatt 50 år til sjøss, og de siste 20 årene hadde han ombord på noen av Norges dengang største skip - og vel kan det hende at perioden ombord på «Feyeren» var noen av den lykkeligste.

KAPTEIN FRA MANDAL.

Kapteinen de fleste årene, var Gustav Saanum fra Mandal, som trivdes særlig godt ombord i dette skipet. Han hadde vært skipper på flere seilskip tidligere. Han hadde vært fører av skipet fra 1919 da den seilte under navnet «Lista» og senere i mage år under navnet «Johan Feyer», og han seilte den frem til høsten 1926. Saanum fikk et ekstra godt forhold til skuta «Johan Feyer" - kanskje grunnen også var at der var et vennlig forhold mellom reder og skipper. Dette gode forholdet fortsatte etter at «Feyeren» var solgt og Saanum mønstret av. Gustav O. Saanum hadde orden i sine papirer og man kan enda lese korrespondanse mellom reder og skipper gjennom mange, mange år ombord i forskjellige skip. Denne korrespondansen befinner seg i dag sønnen, kapt. Oddvar Saanums, eie. Men Saanum så tydelig at seilskipenes tid var forbi og i 1927 mønstret han av skonnerten "Johan Feyer" og fikk hyre som fører av et dampskip. Rederiet i Egersund ville gjerne beholde Saanum og tilbød han skipet for en billig penge. Fraktene var imidlertid på et bunnivå på denne tiden så Saanum valgte dampskipet som sikkert var riktig. Det ble mer og mer vanskelig å få til overskudd med seilasen av skonnerten og i 1928 ble den solgt til Farsund og Egersunds siste større seilskip gikk ut av Tollregisteret for byen. En epoke tok slutt også her.

ppppp

TILBAKE TIL LISTA

På Lista hadde de savnet skipet som noen få år hadde vært stedets stolthet og Einar Syvertsen sammen med Abraham Maberg kjøpte skonnerten for kr. 9.000,- i april 1928. Skipet ble registrert i Farsund under navnet «Urøy» og satte den i fart med laster som var på markedet,.

Det ble montert inn en forholdsvis stor motor men likevel var fraktmarkedet så dårlig både på Nordsjøen og langs kysten at eierne etter en to års periode solgte motorseileren til Bergen der Lars Lie ble skipets nye eier.

ppppp

REDEREN PETTER MEYER OG «JARLØY»

Dette eierforholdet ble heller ikke av lang varighet da Lars Lie etter at han hadde prøvt det som var mulig i fraktfart og fiske ikke fikk et tilfredsstillende driftsoverskudd en gang mellom 1930 og 1934 solgte fartøiet til Petter Meyer fra Herøysundet i Kvinnherad. Skipet var da eid av et partsrederi med skipsføreren Meyer som korresponderende reder.

Petter Meyer moderniserte fartøiet. Han tok bort den ene masten, bygget bro og større luker med moderne vinsj. Navnet ble nok en gang forandret. Skipet ble hetende M/S «Jarløy» og Petter Meyer kunne etter ombyggingen tilby et fullt moderne fraktefartøi på markedet der det på denne tiden etter så mange dårlige år var mange små, umoderne og tildels gamle dårlige skuter som seilte langs kysten. I 1951 opplyste Meyer selv at «Jarløy» ble bygget om i 1932 og 1949. Den siste ombyggingen skjedde ved Gravdal skipsbyggeri på Sunde i Sunnhordland. I 1942 ble det satt inn ny maskin i skipet; en Union motor på 120 HK. På full fart og med full last gjorde «Jarløy» ca. 6 ½ mil.

Meyer opplyste at drektigheten til skipet var på 151 brutto og 95 netto reg. tonn, med en lasteevne på 230-240 tonn.

Petter Meyer hadde vært sjømann hele sitt liv og arbeidet seg frem til skipper på båter som seilte på alle hav.

Storskipperen Petter Meyer fikk i motsetning til så mange andre dypvannsseilere, seilasen med sin «Jarløy» til å bære seg med seilas langs kysten og til land rundt Nordsjø-bassenget.

Islandsfiske var heller ikke ukjent for Meyer eller «Jarløy» og under de store sildefiskeriene var alltid M/S «Jarløy» å se, dypt lastet med fersk sild til sildoljefabrikkene.

Etter at skipet hadde vært hjemmehørende i Herøysundet i 20 år var M/S «Jarløy» underveis med 3000 hl fersk sild løst i rummet fra Måløy til fabrikkene lenger sør.

Under en av snøstormene vinteren 1954 på vei inn Hjeltefjorden fikk skipet slagside, tok inn vann og kantret. Disse årene med godt sildefiske seilte fartøiene nærmest i kø lang seilleia og et av disse fraktfartøiene berget mannskapet på «Jarløy» mens skuta gikk til bunns.

M/S «Jarløy» ble 36 år gammel og mange var det gjennom disse årene som sto ombord som mannskap.

Petter Meyer dannet et A/S og kjøpte et stålskip på 229 br.tonn som gikk i frakt langs kysten i mange år.

Meyer var også med og startet Fraktefartøienes Rederiforening og Kystskipsassuransen i Bergen. Begge disse foreningene er virksomme i dag.

(Dette er en artikkel i Dalane Tidende av onsdag 13. april 1988 skrevet av Vilhelm Feyling.)

(I Lindesnes for 29.07. 1988 er det sakset mye fra artikkelen ovenfor og i tillegg er det tatt inn litt nytt. Det som er nytt anføres herunder.)

SISTE REIS FOR «JARLØY».

I åttetiden om kvelden tirsdag 29. Januar 1952 gikk «Jarløy» fra Fosnavåg lastet med 2.740 hl. sild med kurs for Stavanger. Silda var lastet i rommet som løssild. Lukene var godt skalket og dekket med presenning. Skuta var godt lastet, fribordet midtskips var på 9 tommer. Da de gikk fra Fosnavåg var de 6 mann ombord inkl. skipper og det var lettskyet, pent vær med en sydlig bris. Reisen sydover gikk bra men utover på onsdag den 30. Gikk der en del snøbyger langs kysten. I 17-tiden var de kommet sør til Hjeltefjorden og hadde passert Ribnestangen lykt da det satte inn med tett snødrev. Det ble slått sakte fart i maskinen - og av og til med stopp. Det var så tett at de også måtte bruke skipsfløyta.

Rundt kl. 1830 lettet snøværet litt og de fant da at de var kommet litt for langt i østlig retning og kursen ble justert. Litt før klokken 1900 ble skipperen avløst på broen av styrmannen.  På dette tidspunktet var der meget god sikt og der var ingen utkikk forut på skuta. Styrmannen var alene på broen og han måtte slippe rattet for å gå inn i bestikken men normalt tok det bare et kort øyeblikk.Like etter mistet styrmannen Jona lykt og han gikk inn i bestikken for å orientere seg på draftet. Da han like etter kom ut på broen befant skipet seg i rød sektor  på Jona lykt og i det kursen skulle endres støtte skipet på grunn. Det hadde vært god sikt før og under grunnstøtingen og vinden var syd til øst bris - men det må ha vært en temmelig sterk strøm - noe som senere ble bekreftet av «Westray».

Det ble straks slått stopp i maskinen. Og like etter kom skipperen på dekk og konstaterte at Jarløy hadde støtt med styrbord side på Mefjordbåen. «Jarløy» ble ikke stående på båen men drev forbi.

Det var ikke noe brutalt sammenstøt mellom skip og båe; fra maskinisten som var i maskinrommet ble det senere rapportert at «------da der var gått (med full fart) i 10-15 minutter merket han at skipet berørte grunnen og like etter kom der signal stopp i maskintelegrafen.»

Skipet tok straks inn mye vann og ekstra lensepumpe ble montert samtidig som en mann betjente dekkspumpen. Det var likevel ikke mulig å holde skipet lens. Vannet steg så hurtig at maskinen stoppet etter ca. 10 minutter på grunn av høy vannstand i maskinrommet. Det ble skutt opp 8 signallys og lettbåt ble satt på vannet. «Jarløy» drev nå for vind og strøm i nord-østlig retning. Vannet i skuta steg fortsatt og livbåten ble satt på vannet og mannskapet fikk ordre om å ta alle sine effekter med i båtene. Mens dette pågikk ble det flere ganger blusset etter hjelp fra både nord- og sydgående båter - uten resultat.

Straks før kl. 2200 kom «Westray» av Bergen sydover og den oppfanget signallysene som ble skutt opp fra «Jarløy». Maskinrommet var på dette tidspunktet fullt av vann og dedt var fare for at skipet kunne synke hvert øyeblikk. Livbåten og lettbåten ble rodd over mot «Westray» som nå var kommet opp under «Jarløy». Mannskapets effekter ble tatt ombord.

Mens dette pågikk kom et mindre fartøy opp på siden av «Jarløy» og dette skipet ble anmodet om å ta sleper ombord for å forsøke å taue «Jarløy» inn på grunt vann. Skipper, styrmann og matros fikk festet sleper mellom fartøyene. Like etter at slepingen startet brakk imidlertid sleperen. Man fikk festet ny sleper men idet slepingen skulle starte gikk «Jarløy»s baug under og skipet ble stående rett opp ned i sjøen. Sleperen ble kappet og fartøyet gikk opp på siden av «Westray» og ble liggende der til «Jarløy» sank like etter. Klokken var da 2300.

Grunnen til at «Jarløy» kom ut av hvit sektor fra Jona lykt må antas å være den nord-ostgående strømmen som ble konstatert mens skipet lå og drev.

Begge «Jarløy»s båter ble tatt ombord i «Westray» som fortsatte til Skoltegrunnskaien i Bergen hvor båter, effekter og mannskap ble satt i land kl. 0630 torsdag den 31. Januar 1952.

Mannskap under denne siste seilasen var:

Skipsfører: Peter Nikolai Meyer, 55 år, fra Herøysundet. Han hadde da ført «Jarløy» i 22 år. Han hadde hatt skipsførersertifikat fra 1921.

Styrmann: Magnus Alfred Kolbeinsen Økland, 41 år gammel, fra Våge på Tysnes. Han hadde hatt kystskippersertifikat av 1. Klasse fra 1938 og hadde fra 1945 stått ombord som styrmann på «Jarløy». Han hadde også i perioder ført skipet. Han hadde ingen eierinteresser i skipet.

Maskinist: Oskar Bertin Ekerhovd, 43 år gammel, fisker og maskinist, fra Ekerhovd i Fjell. Han hadde ikke maskinistsertifikat men ved grunnstøtningen hadde han stått ombord som maskinist i 6 måneder.

Maskinassistent: Tanderup, hjemmehørende i Lønøy.

Det var dessuten en matros samt ytterligere ett besetningsmedlem ombord ved grunnstøtningen.

11:05:46 PM    

Jelsapresten - Gjestgiveriet Solensteen - og Obstfelderfamilien

Sogneprest Poul Knudsen i Jelsa.

Året 1800 kom der ny prestefamilie til i Jelsa i Ryfylke. Ifølge folketellingen for 1801 var det den 37 år gamle "sognepræst og forligelseskommissær" Poul Knudsen, hans kone Dorthe Margrethe Arendrup (33) og barna Hans Christian Knudsen (10), Lauritz Arendrup Knudsen (9), Birgithe Sophie Knudsen (8), Else Bolethe Knudsen (7), Carl Frederik Knudsen (5) og Hanna Christine Knudsen (2). Familien kom da fra Stod i Nord-Trøndelag.

Da den vitale "oldingen" og læreren Johannes Arneson fra Hjelmeland i Ryfylke døde i 1967, 102 år gammel lot han etter seg et lite manuskript som ble utgitt i 1985 under tittelen "Fjordbuer". Her skriver han blant annet om sogneprest Knudsen:

I 1800 kom det ny prest til Jelsa.

Det var Paul Knudsen, son åt ein prokurator i Kvitseid, fødd 1764. Han hadde ein vaksen son, som longo var både offiser og prokurator. Dessutan hadde presten ei dotter, som heitte Else Bolette, og var fødd i 1795.

I heile 37 år var han prest i Jelsa, med annekset Sand, og i 34 år var han attåt prost i Ryfylke prosti.

Mormor [Inger Johanna Bjørnsdatter Jelsa (1773 -)] tala mykje um denne "provesten", som ho sa og morbror [Lars Bjørnsson Jelsa (     )] hadde mykje hopehav med han. Lars likna på far sin, var ven og staut, ihuga bonde og fruktdyrkar, retteleg ein framstegsmann. Samstundes var han konservativ, og heldt trufast på gamal sed og vis.

------ i min ungdom skulle dei tre siste års komfirmantar "fremstille sig paa kirkegulvet til overhøring" 2-3 sundagar um sumaren.

Men Lars og mormor levde begge i ei tid, då skikkeleg ungdom sto på kyrkjegolvet til dei var i 20 års alderen.

Lars gjorde det til han var 30 år gamal.

----

Det sat sikkert ei ung prestedottr i prestestolen og både såg og høyrde.

Det var Else.

Ho beundra nok denne vene, unge mannen med alle dei blanke knappane, og ho hadde godt høve til å sjå han jamt, og svalla litt med han, for dei var næraste grannar.

Prestegarden og farsgarden til Lars låg bø i bø. Prestegarden øvst, nærast skogen, -- farsgardenn hans Lars ned til sjøen, eller til Kyrkja nede ved stranda.

Skulle prestegardsfolket dit, gjekk vegen kloss i tunet til heimen hans Lars.

Mormor sa at heile bygda var glad i Else.

Ho må ha vore larkjær, og halde seg mykje saman med bygdefolka, og svalla livalt med dei, og med Lars òg; han tykte vel, som alle dei hine, at det var hugnnaleg med ein prat med Else.

Men so kom bror hennar heim, og han såg Else sitt svermeri.

Han likte det ikkje.

Det kunne verta til kjærleik og giftarmål, trass i aldersskilnaden; men systeri skulle ikkkje verta bondekjerring.

Han talde faren til å senda henne til Bergen, der dei hadde fine vener, til dømes biskop Hagerup.

Han tenkte vel: Ute av  auga, ute av sinn; og kanskje kunne jho der nord få seg in mann etter sin stand.

Faren gjekk med på å senda Else til Bergen.

Han tenkte vel òg, ho hadde godt av å koma litt ut.

Då so Else skulle reise, skreiv Lars denne songen:

Far hennar var svært glad i denne songen.

Han skrytte av han, og takka hjarteleg "sin kjære Lars", fortalde mormor meg.

Kor lenge Else vart der nord, er ikkje råd å veta; men ho kom heimatt like fal o og fri, som ho reiste.

Men då var Lars nyleg gift, eller skulle snart gifte seg.

Ja, der stod ho.

Mormor fortalde meg at provsten skulle ha trega på at han sende dottera burt.

Um det hadde vorte kjærleim og ynskje um giftarmål frå begge kantar, hadde sikkert ikkje far hennar havt imot det, so høgt han sætte "sin kjære Lars"  …………..

Johan Veka fra Suldal har fortalt at sokneprest Knudsen var motstander av Hans Nielsen Hauge og la opp til strid med haugianerne. Utover i 1830-årene gikk enda "pilegrimsferdene" til Røldal. Syke og elendige trodde fortsatt at de kunne bli friske i Røldals-kirken bare de fikk berøre krusifikset som hang i koret. Krusifikset "svettet" jonsoknatten og i denne svetten var det helsebot, mente folk. Prost Knudsen og sokneprest Edvard Vedøe i Suldal prøvde flere ganger å få slutt på disse pilegrimsferdene til Røldal. Spesielt Vedøe ville ikke vite noe av det han kalte "den rene skjære Katolisisme og Overtro". Og dette fikk de da og slutt på i 1835. Den 4. juli dette året kom prost Knudsen og sogneprest Vedøe til Røldal, de skulle holde visitas dagen etter.

Denne dagen var jonsokdagen etter den gamle kalenderen fra før 1700. Kvelden de kom til Røldal var altså "jonsokkvelden". Det var de vel neppe klar over verken prost eller prest. Men det kom de til å merke dat det led mot midnattstid. Da ble det ringt med kirkeklokkene. De bråvåknet begge to, for opp, skyndte seg til kirken og inn der.

Da fikk de se "Røldalsmessa", se Røldal kirke som den var i katolsk tid; fullsatt kirke, store vokslys på alteret, røyk og god ange fra det gamle røkelseskaret, en gammel mann oppe ved kordøren som leste fra en huspostill. To menn som tok krusifikset ned fra korveggen og stilte det opp ved alterfoten. Menn og kvinner som flokket seg om krusifikset, alle med en linklut i handa tørkende svette av krusifikset, mens den gamle offersalmen "Al den gandske Christenhed" ble sunget - og sølvpenger lagt på alteret.

Men det ble den siste "Røldalsmessa". Kirkeeierne våget ikke å arrangere messe flere ganger. De fryktet prost Knudsen - men var kanskje vel så redde Vedøe for han var truende til å "klaga te kongen".

Prost Paul Knudsen i Jelsa døde 21. februar 1837 - og nett Edvard Vedøe ble samme året tilsatt som ny sogneprest i Jelsa.  (I RÆ 1945 er der en artikkel om PK og hans slekt).

Gjestgiveriet Solensteen og folket der.

Strandstedet Hjelmelandsvågen i Ryfylke vokste fram fra først på 1800-tallet. Fra gammelt av lå det to sager ved elveosen innerst i Vågen og på garden Sæbø var det ekserserplass fra først på 1700-tallet. I forbindelse med denne ekserserplassen kom det militærpersoner til bygda og de bosatte seg nede ved sjøen. Ekserserplassen var i bruk til 1834.

Utover på 1800-tallet øket folketallet i Vågen og i 1844 kom det handel her og i 1855 fargeri. I 1849 ble det opprettet poståpneri

Alt tidlig på 1700-tallet ble det drevet gjestgiveri i Hjelmelandsvågen. Det lå nede ved sjøen og midt i Vågen. Det bar navnet Solensteen gjestgiveri. Vi kjenner ingen eier med navnet Solensteen fra denne tiden så navnet er nok konstruert av "fint folk utenfra" som det heter i bygdeboken. Tilsvarende har en navnet gjestgiveriet Blidensol inne på Jelsa..

I en oppgave som fogden satte opp i 1735 er ikke gjestgiveriet nevnt, men det må ha vært i drift på denne tiden.

De fleste gjestgiverne de første 10-årene på 1700-tallet var militære offiserer og sjefer for det ryfylkiske kompani.

Blant gjestgiverne fra denne tiden finner vi:

Carl Wilhelm von Poyda, død 1738.                  Han var kaptein og major.

Andreas Tønder.                                             Sjef for ryfylkiske kompani.

Peter Martin Frentzel.                                      Sjef for ryfylkiske kompani.

Friderich von Ely.                                            Sjef for ryfylkiske kompani.

Etter en serie med eierskifter utover på 1700-tallet fikk Ola Tolleivsson gjestgiverbevilling etter faren i 1797, 25 år gammel. Men han drev det bare til 1802. Svogeren Ingebrigt Ingebrigtsen Gimre overtok da på Solensteen. Han drev det fra 1803 til 1818.

I 1816 vurderte amtmannen de ulike gjestiveriene i Ryfylke. Hjelmelandsvågen lå "i den alfare Vej, tet ved Postvejen, huor mange Rejsende passere". Solensteen, "som fra gamle Dage have været priviligeret, ansees nyttigt og nødvendigt", mens derimot det andre gjestgiveriet i Vågen, "formenes aldeles overflødigt".

Som gjestgiver hadde en også løyve til å handle med et meget begrenset vareutvalg. Lovverket fastsatte at som gjestgiver måtte en i tillegg ha spesiell landhandlerbevilling for å kunne drive skikkelig handel. Men lov var en ting, praksis var noe annet. Ingen gjestgiver kunne leve av å hyse folk. "Man forstaaer ved Gjestgiverie i Virkeligheden det samme som Landhandlerie, og lever ingenlunde som Gjestgiver, men som Landhandler og sælger da fornæmmelig Brændeviin," mente sogneprest Thaulow i Hjelmeland i 1839.

Gjestgiveren i Hjelmelandsvågen drev nok også noe handel, dvs. på siden av det han hadde løyve til. Da biskopen var på visitas i 1840, ble det ført fram klager over at det i den senere tid hadde vært drevet "en temmelig betydelig Handel rundt om Kirchen med alle slags Ting, deels efter Gudstjenesten og tildels endog under denne".

Midt i leia i Fisterfjorden, rett utenfor Sandanger ligger Kvaløya. Her var god havn og passende å stoppe for de sjøfarende. Stedet ligger omtrent     mil fra Hjelmelandsvågen. Her var det også gjestgiverdrift fra første halvdel av 1700-tallet. Mange av gjestgiverne her het Anders Andersen. Den første var Anders fra Helgøy i Sjernarøyene og drev "Qvaløens Kroehold" fra 1766, da han kjøpte stedet, til han døde i 1797.

Anders Andersen var født i 1729 og ble i 1788 gift med Malene Larsdatter. Hun var født rundt 1754 på Østre Sedberg i Årdal.

Sammen hadde de disse barna:

a.       Anders Andersen, f. 1789. Overtok gjestgiveriet på Kvaløya i 1821.

b.       Kristine Margrethe Andersdatter, f. 1793. Gift i 1817 med Torstein Torsteinsen, Seldal i Nerstrand.

c.       Berta Andersdatter, f. 1796. Gift med Johan Godtfried Obstfelder.

Enken Malene Larsdatter Flaatene (1754 -    ) giftet seg opp igjen i 1798 med Anders Andersen (1775-1830) fra Vatland på Ombo. De stod for gjestgiverdriften på Kvaløy fra 1803 til 1818.

Far til Anders Andersen Vatland var Anders Nilsson Vatland, født ca. 1735 og gravlagt i 1803. Han ble gift i 1764 med Marta Jonsdatter, f. ca 1738 og død i 1788.

Anders ble gift 2. gang i 1789 med Johanna Henriksdatter Kalheim f. 1758 død 1791.

Anders ble gift 3. gang i 1792 med Brita Larsdatter Flåtane. Hun var da 23 år gammel og han 60.

Barn i 1. ekteskap:

a.       Jon Andersen f. 1771

b.       Anders Andersen f. 1775, gjestgiver på Kvaløya og på Solensteen

c.       Brita Andersdatter

d.       Elisabet Andersdatter f. 1780.

Barn i 2. ekteskap:

e.       Henrik Andersen f. 1791

Barn i 3. ekteskap:

f.        Marta Johanna Andersdatter f. 1795

g.       Brita Andersdatter f. 1799

Enken Brita Larsdatter ble i 1804 gift med Lars Halvarsen Vågane i Erfjord.

ooooooooo

Folketellingen i 1801 lister opp Anders Andersens familie på denne måten:

Anders Andersen         Mand        27 år Han i første hun i andet egteskab.                                                                    Huusmand med jord

Malene Larsdatter        Hans kone 47 år

Magretha Andersdatter            Deres børn 8 år

Britha Andersdatter      Deres børn 5 år

Han er i 1801 listet som husmann under indre Sandanger og er nok ikke kommet igang med gjestgiverdriften enda.

Det er dessuten feil at Margretha (Kristine Margrethe) og Britha (Berta) er hans barn. De er hans stebarn og døtre av Anders Andersen fra Helgøy som hadde drevet gjestgiveriet på Kvaaløya til han døde i 1797.

I 1818 flyttet gjestgiveren Anders Andersen Kvaløy Hjelmelandsvågen og overtok Solensteen gjestgiveri. Han kjøpte gjestgiveriet i Vågen av Ingebrigt Ingebrigtsen for 550 spd. Anders fikk grunnseddel i 1818 fra Jone Bergeson på de grunnene som huset sto på. Husene som hørte til gjestgiveriet var et våningshus, et brygge- og bakerhus, to sjøhus, brygger og naust samt et fjøs. Disse ble fraskilt i 1824.

Gjestgiveriet på Kvaløya solgte han til stesønnen Anders Andersen i 1821.

Gjestgiveren Anders Andersen og hans etterslekt ser ut til å ha vært de første som benyttet Solensteen som familienavn.

Malene Larsdatter Solensteen døde i …… og Anders giftet seg for 2. gang i 1821 med Hanna Kristine Knudsen, datter av prost Paul Knudsen i Jelsa.

Disse to hadde barna:

Tønnes Andreas f. 1822

Paul f. 1824.

I 1830, samme året som han døde, inngikk Andreas og Hanna skilsmissekontrakt i forliksrådet. De hadde vært gifte i ni år. "En vis Uoverensstemmels i Tenkemaade, i Begreb om Ektefellers Indbyrdes Forhold og de huuslige Pligter" hadde ført til "Mistillid, Kulde og Tab af gjensidig Fortrolighed".

Avtalen gikk bl.a. på at han skulle betale 50 Spd. årlig til henne og de to sønnene. Videre skulle han koste bygging av et hus til henne der hun ville bosette seg. En god del av deres innbo skulle hun overta, og 250 Spd i rede penger. Det var 150 Spd. i morsarv og 100 Spd. som hun hadde fått i bryllupsgave fra faren.

Anders Andersen Solensteen hadde kjøpte bruk nr. 3 av Steinsland i 1828. Men han døde alt i 1830. To år senere ble det solgt til brukerne. Anders bodde nemlig selv hele tiden i Vågen og hadde andre til å drive bruket for seg. Gjestgiveriet Solensteen gikk også på auksjon i 1832 og den nye eieren var  Eiliv Jacobsen Eike.

En Hans Olsen Solensteen var med og tegnet aksjer i et dampskip som skulle trafikkere byen og Hjelmeland i kommunestyret i Hjelmeland i 1854.

øøøøøøøøøøøøø

Slekten Obstfelder.

Slekten Obsfelder er av tysk adel og opprinnelig fra Thuringen eller Nieder-Sachsen. Den norske slektsgrenens stamfar er "regimentschirurg i dansk tjeneste" Johan Gottfried Obstfelder som kom fra København, via Kristiansand og til Rogaland i krigsårene 1807-14. Den norske grenen er ikke særlig tallrik, og dens mest kjente representant er nok dikteren Sigbjørn Obsfelder (1866 - 1900).

Johann Gottfried Obstfelder (1778 - 1837) var født i Oldenburg og studerte medisin i København. Han kom som korpslege til Norge i 1808 og bodde fra 1810 til 1816 i Kristiansand. Fra 1816 og til sin død i mai 1837 bodde han i Vikevågen i Hjelmeland i Ryfylke.

Han ble i 1816 gift i Jelsa med Elsa Knudsen, men hun døde alt samme året. De hadde ikke barn sammen. I 1821 ble han gift 2. gang med Berte Andersdatter Qvaløen, bondedatter fra Fister i Hjelmeland og født i 1796. Hun var datter av bonden Anders Andersen Qvaløen og kona Malene Larsdatter Flaadene.

De fikk 4 barn sammen:

1. Johan Andreas Obsfelder, skipskaptein. Født     død i 1890. Gift og bodde i Bergen.

2. Else Bolette Margrete Obsfelder. Til USA Død 1900.

3. Gottfred Emanuel Obstfelder, gift med Albertine Tommesen.

4. Herman Friedrich Obstfelder, født i Hjelmeland i april 1828. Død i Stavanger 1906.

Herman kom som ung mann i bakerlære i Stavanger. I 1851 tok han borgerskap som bakermester. Det gikk godt med forretningen en stun men etterhvert kom han i vanskeligheter og måtte gi opp. Han var imidlertid arbeidssom og tok det som bød seg for å skaffe seg utkomme.

I 1854 ble han gift med Serine Egelandsdal, og de fikk i årene fram mot 1880 hele 16 barn. det 7. av disse var dikteren Sigbjørn Obstfelder som ble født i oktober 1866. Svært mange av barna døde som småbarn.

ooooooooooo

Sigbjørn Obstfelder og faren, Herman Friedrich, valfartet i juli 1884 fra Stavanger og inn til Hjelmeland. Faren forteller om denne turen i Stavanger Aftenblad, 14.2.1903. Faren var da 56 år gammel og sønnen 18:

"Min sønn Sigbjørn var ogsaa glad i Hjelmeland. For nogle aar siden reiste vi en sommer derind. Jeg glemmer ikke, hvor henrykte vi var, begge to"  ….

Herman Friedrich Obstfelder forteller videre at faren, Johan Gottfried Obstfelder - militærlegen på Hjelmeland - var født i Gluckstadt i Holstein. Han var apotekersønn og kom tidlig til København der han studerte medisin ved universitetet. etter eksamen i 1801/02 kom han til Fredrikshald. Og så tilføyer han:

"Hvilket aar far kom til Vestlandet, ved jeg ikke bestemt. Men før atten hundrede og tyve blev han gift inde paa Jelsa med provst Knudsens datter, Else. Dette egteskab blev imidlertid af kort varighed, da Else døde tre maaneder efter bryllupet".

Går vi til prestearkivet vil vi finne at den 2. mars 1816 ble bataljonskirurg Johan Gottfried Obstfelder viet til Else Bolette Knudsen. En finner videre at Else Obstfelder døde i Jelsa den 21. september 1816. Da hadde de altså vært gift i snautt 7 måneder. Vi vet ikke hva som var årsaken til dødsfallet.

Etter det Herman Obstfelder forteller bodde ekteparet Obstfelder i Jelsa inntil fru Elsa døde. Deretter flyttet enkemannen til Hjelmelandsvågen, og Herman forteller:

"Saa flyttede far til gjestgiver Solensten paa Hjelmeland; denne Solensten var far til brødrene Tønnes og Poul Solensten, hvilken sidste døde i Bergen ved juletider ifjor [des. 1902]. Min mor - fars anden hustru - boede her hos Solensten, da hendes bedstemor - min oldemor - var Solenstens første hustru. (…)

Her blev da far og mor kjendte. Mor var et lyst hode - en i alle henseender vel udrustet kvinde"……

Vi vet at i konfirmasjonsalderen oppholdt Berthe Andersdatter Qualøen (1796-1874) seg i Bergen og lærte seg bl.a. tysk. Den tyske militærlegen Obstfelder bodde fortsatt på Solensteens pensjonat, da hun kom tilbake, og

"de to konverserede nu paa tysk - hvilket sprog min far naturligvis foretrak. Saa omkring 1822 blev de gifte" …

I kirkeboken for Hjelmeland finner vi da også at den 24. april 1822 giftet "Corpslæge Johan Godtfried Obstfelder, 42 aar" seg med "Pige Berthe Andersdatter Qvaløen, 26 aar."

Johan Godtfried Obstfelder har dermed bodd i 6 år (fra 1816 til 1822) i Solensteens pensjonat i Hjelmelandsvågen, og kanskje var det alt fra 1814. etter giftermålet i 1822 flyttet de til Vigavågen.

Ekteparets eldste datter, Else Bolette Margrethe Olsdatter Obstfelder, ble født 12. desember 1821. Hun ble hjemmedøpt og dåpen ble stadfestet i kirken 24. april 1822, samme dag som de giftet seg. Blant fadderne finner vi Madam Hanne Solensteen. Dette kan tyde på at korpslegen med kone og nyfødt barn fortsatt bodde i Solensteens pensjonat i Hjelmelandsvågen. Men nå er det da et visst "slektskapsforhold" mellom Obstfelder og Solensteen som vi skal se og dette kan være grunnen til fadderskapet.

Korpslegen døde    i 1837 og den 5. oktober 1842 flyttet enken og barna til Stavanger.

mmmmmmmmmm

Stavanger Aftenblad, lørdag 14. februar 1902.

Et Stavanger-portræt

i ramme.

Herman Friedrich Obstfelder

Obstfelder er en af dem, der har faaet meget at bære i sine dage. Økonomisk uhæld, sygdom og død har samlet sig om ham, og naar han trods alt har den kjækkeste ryg af alle dem, der er fem og syvti aar her i byen, saa vidner dette om, hvilken legemlig og aandelig kraft og hvilken energi, han har været og er i besiddelse af.

Man vilde undre sig, om man saa den veilængde, Obstfelder hver dag lægger bag sig, og man vilde undre sig, naar man saa den store taalmodighed, hvormed Obstfelder med en liden regning, der blot bringer ham nogle faa øre, gaar opigjen og opigjen - lange veie.

Men man vilde ogsaa undre sig, om man vidste, hvor megen skarphed og iagttagelsesevne denne mand bærer med sig!

Naar Obstfelder har været i et hus bare en gang, saa ved han, naar han er gaaet derfra, om han næste gang skal banke paa stuedøren, eller om han skal ringe i entreen, eller om han skal henvende sig på kjøkkenet.

Endviidere nar han ser paa regningen, hvilken stilling vedkommende har, ved han med det samme, hvilket klokkeslæt han træffer ham, om han besøges "offisielt" eller privat osv.

Ved siden af alt dette har Obstfelder sine andre interesser. Han læser meget. --"Nogle folk vil ikke læse den og den avis, fordi den har den og den politiske farve, men jeg læser alt, jeg", siger Obstfelder. Ja, næppe i noget hus i byen, for 10 - 20 aar siden, blev der læst saa meget som i Obstfelders. En kone, der var i hans tjeneste ved de tider, har fortalt mig, at lamperne brændte omkring i værelserne omtrent hele natten.

 - Jeg tænkte, at mange kunde ha interesse af at høre lidt om gamle Obstfelder og den ramme, hvori han er født og opvoxet - baade fordi han selv er en original og maaske fordi man gjerne læste lidt om den mand, hvis søn har skrevet "Korset" og "En prests dagbog".

Derfor stod jeg forleden i "Haandverkerforeningens stiftelse". Og Obstfelder var straks saa velvillig at meddele mig baade om sig selv og sine fædre.

 - Min far er født i byen Gluckstadt i Holstein. Han var søn af en apotheker, og reiste tidlig til København, hvor han studerede ved universitetet. Da han var færdig der - det var altsaa under dansketiden, jeg antar attenhundrede og en eller to - ansattes han som sanitetslæge i Fredrikshald.

Paa fæstningen der gik man hvær dag og speidede efter svenskerne. Og min far havde ikke været der længe, før de meldte sig. En klar og stille morgen, i dagbrækningen, da han skulde udenom byen paa sygebesøg, fik han øie paa svenske-hæren og maatte tilbage i galopp og melde, at nu var de lige ved byen. Nu - dette kommer ikke sagen ved.

 - Hvilket aar far kom her til Vestlandet, ved jeg ikke bestemt. Men før attenhundrede og tyve blev han gift inde paa Jelsa med provst Knudsens datter, Else. Det egteskab blev imidlertid af kort varighed, da Else døde 3 maaneder efter bryllupet.

Saa flyttede far til gjestgiver Solensten paa Hjelmeland; denne Solensten var far af brødrene Tønnes og Paul Solensten, hvilken sidste døde i Bergen ved juletider ifjor.

Min mor - fars anden hustru - boede her hos Solensten, da hendes bedstemor - min oldemor - var Solenstens første hustru.

Gjestgiveren var gnaven, og min mor fortalte, at han skjændte, for børnene fik formeget mad, uagtet det var deres bedstemor - hans første hustru - der havde bragt ham penge at kjøbe stedet for.

Her blev da far og mor kjendte. Mor var et lyst hode - en i alle henseender vel udrustet kvinde. Hun blev snart kjed af den gnave gjestgiver og reiste til Bergen, endnu før hun var konfirmeret. Der tilegnede hun sig forskjellige kundskaber. Blant andet lærte hun tysk og kom til at tale dette sprog flydende. Da hun saa havde været i Bergen nogle aar, kom hun tilbage til gjestgiveren, hvor min far fremdeles opholdt sig.

De to konverserede nu paa tysk - hvilket sprog min far naturligvis foretrak. Saa omkring 1822 blev de gifte.

Jeg skulde ha lyst til at fortælle lidt om Hjelmeland i de dage, da det var Ryfylkes aandelige og materielle sentrum, og den naturen!

Paa Hjelmeland stansede embedsmænderne jevnlig nogle dage, naar de var ude paa sine reiser. Og de usedvanlig vakre omgivelser, sammen med tjenesteforholdene lokkede dem til at bosætte sig der. Saaledes kom familien Weltzien til Næsvig, Barth og senere oberstløitnant Waizenberg til Knudsvik.

De har vel hørt om de Waizenbergske tragedier - om sønnen, der skjød sig, og datteren der giftede sig med en bonde og gjorde ham umyndig efterpaa.

Min søn Sigbjørn var ogsaa glad i Hjelmeland. For nogle aar siden reiste vi en sommer derind. Jeg glemmer ikke hvor henrykte vi var, begge to.

En gang i en barnedaab sammen med foged Schiøtz. Han fortalte mig, at i en gammel beskrivelse kaldes Hjelmeland for "Kummen". Det kommer deraf at naar en staar paa Ingvaldstadsletten eller Bjørka, og det er riktig klart veir, samles alle fjeldpartier omkring fjorden i en runde, skraanende nedover til stranden.

Det var et sjelden vakkert skue.

Jeg kom uvilkaarlig til at tænke paa naturskildringerne i sønnens deilige "Novelletter".

En mængde sagn husker jeg fra Hjelmeland. Men nu er De nok træt for længe siden af alt dette, saa gaar vi videre.

Strax far og mor var gifte, bosatte de seg ved Houskevaagen. Den er adskilt fra den saakaldte "Kapteinsgaard" ved en elv. Vi blev fire søsken - tre gutter og en pige, og jeg var den tredje af gutterne. Far døde 1833 paa gaarden Hægrestad ved Egersund. Han var paa hjemveien fra Kristiansand, hvor han havde været i "embedets medfør". Han var nemlig korpslæge for Jæderen og Dalenes korps.

Han blev begravet paa Egersunds kirkegaard.

Nu er den lyse periode af skildringen forbi. Det mærkes paa Obstfelder. Om han end har havt sine lykkeaar, er det mang og meget, der dukker op, som tynger, og han fortsætter lavt og sakte:

I 1842 flyttede mor til byen for at finde sysselsættelse for os barn. Saa blev jeg sat i bagerlære, uagtet jeg ikke havde lyst dertil. Imidlertid blev jeg ved gescheften i over firti aar - fra 1843 - 1889, i endel aar drev jeg som bager og landhandler i Jørpelandsvaagen, men flyttede i begynnelsen af 80-aarene til byen for godt.

I 1854 var jeg blitt gift med datter af kjøbmand Sigbjørn Egelandsdal.

Han standser.

 - Dere havde jo saa mange børn?

- Vi havde sexten levende, velskabte børn. Sigbjørn var den ottende i rækken. Det gik saa godt en hel tid, men det skulde vendes. Ja, det skulde vendes.

Ude paa Ladegaardsveien rant mit bageri næsten hver høst fuldt af vand, og jeg tabte en tid min gode helbred. Sygdom stødte til paa andre kanter. Det brændte for os, og jeg tabte penge paa grund af forpligtelser. Jeg maatte slutte og var fortvilelsen nær.

Dog heldigvis fik jeg min helbred og sindsro tilbage.

 - Saa er De i grunden fornøiet?

Ja, saa er jeg fornøiet, idet jeg stræber efter det, der holder mig oppe, og det er taalmodighed. Uagtet vi er fire mennesker, som skal leve, og jeg er den eneste der tjener noget, har jeg med mit lille virke faaet afbetale noget paa den gjeld, jeg i hin haarde tid paadrog mig. Og om jeg havde kunnet faa alt betalt, før jeg dør, vilde jeg takke for alle ting.

Idet han tog mig i haanden, sa han:

Jeg er glad, for De har interesse for saadant.

 - Hvorfor det?

 - Det er interessen, som holder menneskene oppe. --

Jeg tænkte paa, hvor haardt det er at staa saa alene, naar en er gammel og graa.

Men Obstfelder har dog en trofast ven. Det er den stenfyldte seildugspose, der hænger udenfor stiftelsens dør og trækker denne velvilligst igjen efter han hver aften, naar han kommer hjem, træt af dagens møie.

**********

9:16:54 PM    

Har du et budskap,

så send et telegram! Muligens var det et godt råd Stéphane Mallarmés en gang gav til forfatteren som ville ha en rettledning om hvordan han skulle etablere seg som forfatter. Webloggene har gjort et slikt paradoks bortimot umulig - men flommen av "budskap" via webloggene gir øyeblikkelige assosiasjoner til Mallarmés telegram. Slike assosiasjoner er neppe populære i blog-miljøet - og vi må vel innrømmet at de forløsende ord om at "litteratur er politikk" for lenge siden har størknet i sitt eget oppkast. Men uansett hva vi måtte meddele så må en resignere med Pil Dahlerup og sukke at "Det er banalt at sige det, men ikke desto mindre er det sandt, at det er en forfatters første oppgave at kunne skrive".

5:55:59 PM