EN TREMASTET SKONNERT

Egersunderen Alrik Nilsson, modellbygger, maler og altmuligmann, har laget en praktfull modell av Egersunds siste store seilskip, den 3-mastete skonnerten "Johan Feyer". Modellen, vel 1 meter lang, har han forært Dalane Folkemuseum, den står nå i Egersund Fayancemuseum.

Spør vi etter denne skuta «Johan Feyer» så vil vi finne at den seilte under flere navn; bl.a. «Lista» og «Urøy». Men i våre guttedagers Kvinnherad bar den sitt siste navn, et navn som enda i dag toner vemodig om stolte skip, dramatikk og forlis.

Skuta var «Jarløy», hjemmehørende i Herøysundet.

EGERSUND FAYANCEFABRIKK

Egersunds Fayancefabrikk var gjennom årene avhengig av tilførsler fra England med skip: leire, China Clay og Ball clay, og kull til brenning av steintøyet. Det var problemer med å finne passende fartøy til fraktingen. Indre havn opp til fabrikken var ikke dyp nok til større skip og åpningen i jernbanesvingbroen var smal. En var ofte inne på tanken å kjøpe et skip. I driftsberetningen for 1899-1900 står det bl.a.:

"Det viser sig at blive mer og mer vanskeligt at faa fragtet passende Skibe  til at bringe frem de Varer Fabrikken trænger. I aar har det isærdeleshed været vanskeligt og kostbart at faa passende Kullskibe. Skal man undgaa Lægtring, (hvorved selvfølgelig Kullenes Qvalitet forringes) som i Egersund er kostbart, og forsaavidt Kullene kommer i Dampskibe, saa at sige umulig, da her ikke findes Lægtere store nok til at modtage en større Ladning i den korte Tid der gives til Udlosning, saa maa der kun befragtes mindre Fartøier, hvis Dybgaaende ikke overskrider 13 Fod, hvilke, som oven anført er meget vanskelige at erholde. De forskjellige Sorter Ler er ogsaa tunge Ladninger, der fordrer gode Skibe og avskibes fra Steder, som ikke gjerne besøges. Det blir derfor vistnok nødvendigt at tænke paa Anskaffelse af et mindre Dampskib for Fabrikkens Regning."

Det ble med tanken den gangen.

INNSKRENKNINGER VED FABRIKKEN

Den første verdenskrigen førte med seg store vanskeligheter for fabrikken. Forsyningen av kull og leire stanset til tider helt. Mange av fabrikkens arbeidere sa opp jobben sin for å arbeide i "silda". Sildefisket var rikt, og prisene meget gode. Fabrikkens årsberetning for 1916-1917 sier at 

"i februar 1917 sagde ca. 250 af vore Arbeidere og Arbeidersker op for at deltage i andet, mere  lønnende Arbeide, som da bødes dem av Byens Sildespekulanter».

I 1917 og 1918 var mangelen på kull og arbeidskraft grunnen til at fabrikken gikk med sterkt innskrenket drift, ca. 100 arbeidere. Krigen sluttet, og forholdene begynte så smått å bli "normale". Mange skip var blitt senket i de 4 årene.

I årsberetningen 1919-1920 sies det:

"Arbeidsstyrken er nu ca. 3/4 af den Normale. Naar undtages kul, som i det sidste Halvaar har været vanskelig at opdrive i større Mængder ad Gangen, har  alle Raamaterialier været erholdelige, men til uroholdsmæssig høie Priser. Hvad der imidlertid hele den første Halvdel af Driftsaaret var til Hinder for at  faa hjem de nødvendige Raastoffe, var den totale Mangel paa passende Tonnage. Som Følge herav saa Direktionen ingen anden Udvei end at søge indkjøbt et for vort Behov skikket fartøi til dette Øiemed og lykkes det eftermegen Søgen at faa kjøbt 3/M Skonnert "Lista" (nu omdøbt til "Johan Feyer"), som blev over-taget de sidste Dage av Januar dette aar. Skibet er ca. 3 aar gammelt, maaler 131,7 netto reg. Ton, og laster ca. 220 Tons. Kjøbesummen var ifølge vedlagte Separat-Regnskab Kr. 95.950,- inkl. Omkostninger, og har Fartøiet iflg. Regnskabet til Dato indseilet kr. 20034,70, der foreslaaes afskrevet paa dets Kostende.»

EN 3-MASTET SKONNERT

Det kan jo synes merkelig å kjøpe et seilskip så sent som i 1920, når en allerede i 1899 vurderte å kjøpe et dampskip. Fabrikken måtte nok ta det som kunne skaffes etter krigen. "Johan Feyer" var sikkert et godt fartøy, og det ble brukt i 8 år til å hente kull og råvarer til driften. Det ble bygget på Lista i 1918 etter amerikansk modell, 3-mastet skonnert med råseil på formasten. Lengde 100,2 fot, bredde 23,9 fot, dybde 9,8 fot og lastet inntil 250 tonn.

Skipet var en meget god seiler, såvel med vinden akterlig som under kryssing. Ved et tilfelle brukte de vistnok kun et døgn fra Egersund til Leight-fjorden. Konsul Bøe syntes at det var knapt han hadde sett skipet vel avgårde - før han fikk ankomsttelegrammet.

Kaptein, de fleste årene, var Gustav Sånum fra Mandal. De to siste årene 1927-1928, ble det ført av kaptein O. Sivertsen, Egersund. Skipets regnskapsbok, som sammen med en mengde arkivsaker fra Fayancefabrikken nå er på Fayancemuseet, gir interessante opplysninger.

Enkelte år ga overskudd som ble brukt til å skrive ned verdien av fartøyet. "Johan Feyer" ble mest brukt til å hente kull, Chinaclay, feltspat og andre råvarer til fabrikkens eget bruk, men det tok også andre frakter. For eksempel viser regnskapet inntekter fra last av tangaske. Det må ha været fra tarebrenningen på Jæren og Lista. Frakt av is og av pit props, korte tømmerstokker av forskjellig lengde som ble brukt i kullgruene i England.  Når «Johan Feyer» var underveis med sin last til fabrikken var store deler av byen på benene for å se Jernbanebroen åpnet så fartøyet kunne passere inn til losseplassen ved Fayancen. I flere år tilfredsstilte fartøiet kravene fabrikken i Egersund  hadde satt til sitt innkjøpte skip.

Julen 1922 kom «Johan Feyer» eller «Feyeren» som den oftest ble kalt, dyplastet fra England og skulle til Egersund.

Da skuta kom opp under norskekysten fikk de orkanaktig snøstorm. Lillejulaften var skipet oppunder Egerø - men det var ikke mulig å komme inn.

Uværet førte skipet østover langs kysten. Sjøen var svær og hul - så det var rent som det var mørkt når de var nede i bunnen av bølgedalene. Besetningen holdt seg for det meste fastsurret på hyttetaket. Men natt til 2. Juledag fikk de kjenning av Ryvingen fyr. De fikk satt til seil og holdt kurs til kloss i fjellsiden opp under fyret på Hattholmen ved innseilingen til Mandal. Her fikk de bragt skipet til ankers på Grunnebanken.

På Saanum hadde de vært ordentlig redde. Den gamle skipper, Otto O. Saanum som hadde sin fartstid fra 1852 til 1905, hadde en periode tre av sine sønner som skippere på seilskip.

Den gamle skipper var det hele tiden å holde greie på posisjonen til de enkelte skip og hvis han syntes at en reise ble for lang, ble han kanskje mer engstelig enn han noen gang hadde vært i sin egen skippertid.

På denne tiden i 1922 var Alf styrmann med «Feieren» så de gamle i Skallen (Saanum) hadde to av sine sønner ombord - og den gamle visste så vel hvordan det var å skulle gjøre land på denne kysten med seilskip i slikt et vær.

Men så plutselig - 2. Juledag - sto Alf og Gustav i stuen og «Feyer» lå trygt til ankers på Fjorden. Gustav O. Saanum fortalte at da været hadde vært som verst - og når skipet hadde vært så dypt nede at det kunne se ut som hun aldri ville komme opp igjen - da hadde han følt det som om fars og mors bønner løftet skipet opp.

En annen reise som ble nokså dramatisk viser følgende beretning:

REISE TIL TYNE.

"Journalutdrag for sk. "Johan Feyer" av Egersund, 131 net.reg.ton. Kjenningssignal K.G.G.P. Paa reise fra Kr.sand. Skibet er vel utstyrt for reisen. Dækslasten forsvarlig surret med kjetting og wire. Reisen forløp under vekslende veirforhold til fredag 29/2 da vinden tiltok til storm av S.S.W. Ligger "til" for 2 revet storseil og stagfok.

8 - 12 form. 29/2.

Snestorm, høi sjø. Endel props vaskes overbord. Skibets     plass md. 57g7` n. br. 5g23`1.o.Gr.

4 - 8 emd. 29/2. 

Storm med svær sjø. Skibet lækker mer end vanlig.

8 - 12 emd. 

Vedvarende storm. Pumper hver time ca. 15 a 20``. 

Lørdag 1. mars 12 - 4 form.

Samme veir. Endel props overbord.

4 - 8 form.

Samme veir og vindsjøen bryter stadig over.

8 - 12 form.     

Efter avholdt skibsraad blev dækslasten kasted overbord for at bjerge skibet og den øvrige ladning.

Stormen vedvarte til mandag 3. mars.

Reisen fortsættes til man tirsdag den 11. mars ankom til Tyne.

Tyne Dock 12/3 1924.

Gustav O. Saanum, fører. Th. Bruun, styrmand. Albert Olsen, matros.

DRAMATISK FRAKTFART

En rekke dokumenter viser så at det ble holdt sjøforklaring og besiktigelse av last og skip.

"Johan Feyer" var i de årene Fayancefabrikken eide den ute for flere havarier og ble reparert, som oftest i England.

I 1922 ble den påseilt av en tysk damper, "Nordland", i tett tåke utenfor den engelske kysten. Skaden var ganske stor, alle tre mastene måtte blant annet skiftes, men damperen ble dømt til å betale for det hele. Reparasjonen foregikk i Grimsby og det ble montert nye pitchpine master av absolutt første klasse. Der var også andre uhell med skipet og en annen større reparasjon ble senere gjort i Blyth.

Under reparasjonen i 1922 hadde Saanum vært i tvil om han skulle benytte denne anledningen til å rigge skipet med saling og høye stenger for å føre faste gaf-topseil. Han hadde tidligere ført et lite skonnertskip i Newfoundlandsfarten og han visste at «Johan Feyer» var såvidt stiv at den godt kunne tåle både høye gaftopseil- og forsåvidt gjerne noen square-topseil på fortoppen.

Men for Nordsjøfart - og med 5 manns besetning - er det nok sannsynlig at den rigg skipet hadde var den beste. Med fokkmasten plassert temmelig langt fremme, og med høye undermaster fikk man tre temmelig store gaffelseil. Forseilene besto av stafokk, indre og ytre klyver og jager. På fokkmasten hadde man breifokkrå, og breifokken, som sattes og toks inn fra dekk - var til god nytte under akterlig vind. Skuta hadde også løse toppseil som ble ført på alle tre topper når det var ønskelig. Gaffelseilene hadde vanlige revseisninger, men var også utstyrt for å kunne sviktes - d.v.s. at halsen haltes nesten opp under kloa og revseisninger sattes inn på skrå nedover til den øverste løiert på seilets agterlik.

Skroget var bygget av furu, men stønnerne var av eik. Skrogfasongen var pen, med godt spring. Skipet hadde klipperbaug og var utstyrt med agterspeil omtrent som vanlig var for de amerikansk bygde skutene. Skipet hadde ikke halvdekk - bortsett fra en åpen forhøyning helt agter - hvor man stod og styrte. Kahytten med ruffen i forkant sto på dekket agtenfor mesanmasten. Skansekledningen var forholdsvis lav og der var ikke finkenett.

En stor utgiftspost i driften av skipet var assuranse. Flere år etter krigen var der minefare, og det måtte tegnes krigsforsikring.

En fast utgiftspost var buksering, sleping inn og ut av havner. En rekke havner ble anløpet: Tyne, Teignmouth, Grimsby, Blyth, Granton, Glasgow, St. Malo, i Norge: Stavanger, Mandal, Kr.sand, Brevik, Tønsberg. Regnskapsboken viser navn på mange av mannskapet.

MANNSKAP I «FEYER»-PERIODEN

Kapteiner:

Gustav O. Saanum Ole Sivertsen

Styrmenn:

Thorleif Bruun, Martin Tørressen Saanum, Daniel Hana, H. Salvesen, Bjarne Hansen Malmø, samt skipperens yngre bror, Alf O. Saanum.

Kokker:

Ole Edvardsen  Edv. Jensen Høgsaas

Matroser/lettmatr.:   

Gundersen Liland L. Østebrød Johannesen H. Olsen Herman Ellertsen Ludvigsen Trygve Rodvelt Albert Olsen Bernt Klippenberg Bernt Hestnes  Jacob Grastveit Johan Lædre Karsten Olsen Amund Tønnesen Syvert Syvertsen Ferdinand Salvesen

Mesteparten av mannskapet var eger-eigersundere og det skal vistnok ennå leve besetningsmedlemmer som sto ombord i denne perioden da man ikke hadde motor men kun seilene å hjelpe seg med.

Etter 8 års seilas på Nordsjøen for Fayancen begynte driften å bli ulønnsom og i 1927 bestemmer fabrikkens direksjon seg for å selge "Johan Feyer", da  "Fartøiets drift med de nugjeldende Fragter er aldeles ulønsom."Det ble vanskelig å finne kjøper

Da beslutningen om å selge skipet var fattet tilbød konsul Bøe at han kunne gå med privat dersom skipper Saanum ville kjøpe skipet - men Gustava O. Saanum hadde sett så mange fine seilskip gå til opphugging - så han bestemte seg for å søke skipperstillingen på et dampskip. Han seilte senere nokså uavbrutt inntil han gikk i land fra m/t «Høeg Eagle» mot slutten av 1952. Da hadde han hatt 50 år til sjøss, og de siste 20 årene hadde han ombord på noen av Norges dengang største skip - og vel kan det hende at perioden ombord på «Feyeren» var noen av den lykkeligste.

KAPTEIN FRA MANDAL.

Kapteinen de fleste årene, var Gustav Saanum fra Mandal, som trivdes særlig godt ombord i dette skipet. Han hadde vært skipper på flere seilskip tidligere. Han hadde vært fører av skipet fra 1919 da den seilte under navnet «Lista» og senere i mage år under navnet «Johan Feyer», og han seilte den frem til høsten 1926. Saanum fikk et ekstra godt forhold til skuta «Johan Feyer" - kanskje grunnen også var at der var et vennlig forhold mellom reder og skipper. Dette gode forholdet fortsatte etter at «Feyeren» var solgt og Saanum mønstret av. Gustav O. Saanum hadde orden i sine papirer og man kan enda lese korrespondanse mellom reder og skipper gjennom mange, mange år ombord i forskjellige skip. Denne korrespondansen befinner seg i dag sønnen, kapt. Oddvar Saanums, eie. Men Saanum så tydelig at seilskipenes tid var forbi og i 1927 mønstret han av skonnerten "Johan Feyer" og fikk hyre som fører av et dampskip. Rederiet i Egersund ville gjerne beholde Saanum og tilbød han skipet for en billig penge. Fraktene var imidlertid på et bunnivå på denne tiden så Saanum valgte dampskipet som sikkert var riktig. Det ble mer og mer vanskelig å få til overskudd med seilasen av skonnerten og i 1928 ble den solgt til Farsund og Egersunds siste større seilskip gikk ut av Tollregisteret for byen. En epoke tok slutt også her.

ppppp

TILBAKE TIL LISTA

På Lista hadde de savnet skipet som noen få år hadde vært stedets stolthet og Einar Syvertsen sammen med Abraham Maberg kjøpte skonnerten for kr. 9.000,- i april 1928. Skipet ble registrert i Farsund under navnet «Urøy» og satte den i fart med laster som var på markedet,.

Det ble montert inn en forholdsvis stor motor men likevel var fraktmarkedet så dårlig både på Nordsjøen og langs kysten at eierne etter en to års periode solgte motorseileren til Bergen der Lars Lie ble skipets nye eier.

ppppp

REDEREN PETTER MEYER OG «JARLØY»

Dette eierforholdet ble heller ikke av lang varighet da Lars Lie etter at han hadde prøvt det som var mulig i fraktfart og fiske ikke fikk et tilfredsstillende driftsoverskudd en gang mellom 1930 og 1934 solgte fartøiet til Petter Meyer fra Herøysundet i Kvinnherad. Skipet var da eid av et partsrederi med skipsføreren Meyer som korresponderende reder.

Petter Meyer moderniserte fartøiet. Han tok bort den ene masten, bygget bro og større luker med moderne vinsj. Navnet ble nok en gang forandret. Skipet ble hetende M/S «Jarløy» og Petter Meyer kunne etter ombyggingen tilby et fullt moderne fraktefartøi på markedet der det på denne tiden etter så mange dårlige år var mange små, umoderne og tildels gamle dårlige skuter som seilte langs kysten. I 1951 opplyste Meyer selv at «Jarløy» ble bygget om i 1932 og 1949. Den siste ombyggingen skjedde ved Gravdal skipsbyggeri på Sunde i Sunnhordland. I 1942 ble det satt inn ny maskin i skipet; en Union motor på 120 HK. På full fart og med full last gjorde «Jarløy» ca. 6 ½ mil.

Meyer opplyste at drektigheten til skipet var på 151 brutto og 95 netto reg. tonn, med en lasteevne på 230-240 tonn.

Petter Meyer hadde vært sjømann hele sitt liv og arbeidet seg frem til skipper på båter som seilte på alle hav.

Storskipperen Petter Meyer fikk i motsetning til så mange andre dypvannsseilere, seilasen med sin «Jarløy» til å bære seg med seilas langs kysten og til land rundt Nordsjø-bassenget.

Islandsfiske var heller ikke ukjent for Meyer eller «Jarløy» og under de store sildefiskeriene var alltid M/S «Jarløy» å se, dypt lastet med fersk sild til sildoljefabrikkene.

Etter at skipet hadde vært hjemmehørende i Herøysundet i 20 år var M/S «Jarløy» underveis med 3000 hl fersk sild løst i rummet fra Måløy til fabrikkene lenger sør.

Under en av snøstormene vinteren 1954 på vei inn Hjeltefjorden fikk skipet slagside, tok inn vann og kantret. Disse årene med godt sildefiske seilte fartøiene nærmest i kø lang seilleia og et av disse fraktfartøiene berget mannskapet på «Jarløy» mens skuta gikk til bunns.

M/S «Jarløy» ble 36 år gammel og mange var det gjennom disse årene som sto ombord som mannskap.

Petter Meyer dannet et A/S og kjøpte et stålskip på 229 br.tonn som gikk i frakt langs kysten i mange år.

Meyer var også med og startet Fraktefartøienes Rederiforening og Kystskipsassuransen i Bergen. Begge disse foreningene er virksomme i dag.

(Dette er en artikkel i Dalane Tidende av onsdag 13. april 1988 skrevet av Vilhelm Feyling.)

(I Lindesnes for 29.07. 1988 er det sakset mye fra artikkelen ovenfor og i tillegg er det tatt inn litt nytt. Det som er nytt anføres herunder.)

SISTE REIS FOR «JARLØY».

I åttetiden om kvelden tirsdag 29. Januar 1952 gikk «Jarløy» fra Fosnavåg lastet med 2.740 hl. sild med kurs for Stavanger. Silda var lastet i rommet som løssild. Lukene var godt skalket og dekket med presenning. Skuta var godt lastet, fribordet midtskips var på 9 tommer. Da de gikk fra Fosnavåg var de 6 mann ombord inkl. skipper og det var lettskyet, pent vær med en sydlig bris. Reisen sydover gikk bra men utover på onsdag den 30. Gikk der en del snøbyger langs kysten. I 17-tiden var de kommet sør til Hjeltefjorden og hadde passert Ribnestangen lykt da det satte inn med tett snødrev. Det ble slått sakte fart i maskinen - og av og til med stopp. Det var så tett at de også måtte bruke skipsfløyta.

Rundt kl. 1830 lettet snøværet litt og de fant da at de var kommet litt for langt i østlig retning og kursen ble justert. Litt før klokken 1900 ble skipperen avløst på broen av styrmannen.  På dette tidspunktet var der meget god sikt og der var ingen utkikk forut på skuta. Styrmannen var alene på broen og han måtte slippe rattet for å gå inn i bestikken men normalt tok det bare et kort øyeblikk.Like etter mistet styrmannen Jona lykt og han gikk inn i bestikken for å orientere seg på draftet. Da han like etter kom ut på broen befant skipet seg i rød sektor  på Jona lykt og i det kursen skulle endres støtte skipet på grunn. Det hadde vært god sikt før og under grunnstøtingen og vinden var syd til øst bris - men det må ha vært en temmelig sterk strøm - noe som senere ble bekreftet av «Westray».

Det ble straks slått stopp i maskinen. Og like etter kom skipperen på dekk og konstaterte at Jarløy hadde støtt med styrbord side på Mefjordbåen. «Jarløy» ble ikke stående på båen men drev forbi.

Det var ikke noe brutalt sammenstøt mellom skip og båe; fra maskinisten som var i maskinrommet ble det senere rapportert at «------da der var gått (med full fart) i 10-15 minutter merket han at skipet berørte grunnen og like etter kom der signal stopp i maskintelegrafen.»

Skipet tok straks inn mye vann og ekstra lensepumpe ble montert samtidig som en mann betjente dekkspumpen. Det var likevel ikke mulig å holde skipet lens. Vannet steg så hurtig at maskinen stoppet etter ca. 10 minutter på grunn av høy vannstand i maskinrommet. Det ble skutt opp 8 signallys og lettbåt ble satt på vannet. «Jarløy» drev nå for vind og strøm i nord-østlig retning. Vannet i skuta steg fortsatt og livbåten ble satt på vannet og mannskapet fikk ordre om å ta alle sine effekter med i båtene. Mens dette pågikk ble det flere ganger blusset etter hjelp fra både nord- og sydgående båter - uten resultat.

Straks før kl. 2200 kom «Westray» av Bergen sydover og den oppfanget signallysene som ble skutt opp fra «Jarløy». Maskinrommet var på dette tidspunktet fullt av vann og dedt var fare for at skipet kunne synke hvert øyeblikk. Livbåten og lettbåten ble rodd over mot «Westray» som nå var kommet opp under «Jarløy». Mannskapets effekter ble tatt ombord.

Mens dette pågikk kom et mindre fartøy opp på siden av «Jarløy» og dette skipet ble anmodet om å ta sleper ombord for å forsøke å taue «Jarløy» inn på grunt vann. Skipper, styrmann og matros fikk festet sleper mellom fartøyene. Like etter at slepingen startet brakk imidlertid sleperen. Man fikk festet ny sleper men idet slepingen skulle starte gikk «Jarløy»s baug under og skipet ble stående rett opp ned i sjøen. Sleperen ble kappet og fartøyet gikk opp på siden av «Westray» og ble liggende der til «Jarløy» sank like etter. Klokken var da 2300.

Grunnen til at «Jarløy» kom ut av hvit sektor fra Jona lykt må antas å være den nord-ostgående strømmen som ble konstatert mens skipet lå og drev.

Begge «Jarløy»s båter ble tatt ombord i «Westray» som fortsatte til Skoltegrunnskaien i Bergen hvor båter, effekter og mannskap ble satt i land kl. 0630 torsdag den 31. Januar 1952.

Mannskap under denne siste seilasen var:

Skipsfører: Peter Nikolai Meyer, 55 år, fra Herøysundet. Han hadde da ført «Jarløy» i 22 år. Han hadde hatt skipsførersertifikat fra 1921.

Styrmann: Magnus Alfred Kolbeinsen Økland, 41 år gammel, fra Våge på Tysnes. Han hadde hatt kystskippersertifikat av 1. Klasse fra 1938 og hadde fra 1945 stått ombord som styrmann på «Jarløy». Han hadde også i perioder ført skipet. Han hadde ingen eierinteresser i skipet.

Maskinist: Oskar Bertin Ekerhovd, 43 år gammel, fisker og maskinist, fra Ekerhovd i Fjell. Han hadde ikke maskinistsertifikat men ved grunnstøtningen hadde han stått ombord som maskinist i 6 måneder.

Maskinassistent: Tanderup, hjemmehørende i Lønøy.

Det var dessuten en matros samt ytterligere ett besetningsmedlem ombord ved grunnstøtningen.

11:05:46 PM