Caesarean

Av Peter Fallon

They were clouds come down to ground to yean,
clouds from which clouds of breathing broke.
We went out, night and day, again and again,
to check or correct. One was clearheaded.
She hadn’t the fire to make that kind of smoke.

She stood humpbacked, worn out.
We knew she could no longer carry.
One slim chance. No time to doubt
that we would learn what to do by doing.
We did not hesitate or hurry.

This would take its own time. We lay
her down and gently pulled wool from her sides.
We were clearing the way.
We went for towels, soap, beestings, and the gun.
Her lambs could swim in rough tides

of her death. We shot her to save some drib
from loss, save her pain. She opened like a bloom
beneath the red script of the scalpel’s nib
and we found twins, abandoned, perfectly
formed in the warm nest of her womb.

Premature. Too young to live. We had thought
of everything but this, what could not be guessed.
That she was ready and they were not.
They lay like kindlings dazed by daylight,
the tips of their tongues, their front feet pressed

to dive as one into the waters
of the world. We knelt close to hear a heart,
heard our own and thought it one of theirs. Daughters
of death, they’d never know their gifts,
the everyday miracles of which they were part.

They were part instead of that sacrifice
of the whole. James shrugged a smile.
The lambs pulsed once or twice,
and died. We had done what we could. Now there
were other things to do. We said nothing for a while. 

 

Peter Fallon er født i Tyskland i 1951, men han flyttet til Irland som 7-åring og har siden vært bosatt der. Han har gitt ut eller vært redaktør for mer enn 300 bøker om poesi, drama m.v. 

 

 

5:50:57 AM    

Calling

There, don’t you hear it too?

Something is calling, although

The day is blank and gray.

The eye fastened on nothing,

The ear undistracted

And we with nothing to say.

But still that sense of calling,

Of something seeking attention

Beyond our consciousness.

That voice in voiceless things

When they cease to be themselves,

Losing their choice and purpose.

Joining the indiscriminate

Otherness which surrounds us

At our own times of withdrawal.

It is then that the world calls us

As if to reinterpret

Or to reconfigure.

Whose is this voice? A god’s?

Surely not. It seems

To be the voice of duty

That speaks of origins

And of relationships

Between things grown apart.

And I remember the muezzin

Singing every morning

Raptly, as if for himself.

Singing in the dark hour

At a distance, over all,

And yet outside our door.

His practised lilt spoke more

Of the puzzles of night than of

The determinations of morning.

As though the light had still

To be charmed into being

And each day a reward.

The voice is much like his,

A commanding meditation

Rising form the blankness.

Of a sleeping senselessness,

Thoughtful, improbable,

But stirring us to beauty.

And like his, the voice

Links us for a while

In its reiterations

Then ends abruptly, as if

Distracted by something else

Of no great importance.   

                                                                          John Fuller.

11:14:04 PM    

SEA-WIND

by: Stéphane Mallarmé (1842-1898)

HE flesh is sad, alas! and all the books are read.

Flight, only flight! I feel that birds are wild to tread

The floor of unknown foam, and to attain the skies!

Nought, neither ancient gardens mirrored in the eyes,

Shall hold this heart that bathes in waters its delight,

O nights! nor yet my waking lamp, whose lonely light

Shadows the vacant paper, whiteness profits best,

Nor the young wife who rocks her baby on her breast.

I will depart! O steamer, swaying rope and spar,

Lift anchor for exotic lands that lie afar!

A weariness, outworn by cruel hopes, still clings

To the last farewell handkerchief's last beckonings!

And are not these, the masts inviting storms, not these

That an awakening wind bends over wrecking seas,

Lost, not a sail, a sail, a flowering isle, ere long?

But, O my heart, hear thou, hear thou, the sailors' song!

Og så tar den engelske (han er forresten oppvokst i Belfast) samtidspoeten Tom Paulin fatt i Mallarmés dikt og gir sin versjon av det. Da ser det slik ut:

Sea Wind

(Mallarmé)

It's a sad creature I'm afraid the body

all the classics - every book that stands steady

on my shelves I've read them through but only

to make this wish - oh to walk to the edge of the sea

and watch stints skittering along the tideline

then scattering up and beyond into the sky!

not a thing - not the gardens of mouldy chateaux

wet and glaucous in her eyes - 

not a thing no one will stop me I've got to go

down to the wild sea - i tell you not nights

crossing blank pages under my desklamp

- not that desert wild or the sigh

of a dumpy girl breastfeeding her child

will stop me booking a berth on some tramp

steamer heaving its rust toward the tropics

- I'll wave my snotrag from the deck sick

of stroking my own boredom - by the saltstained smokestack

let me dream of wind and wrecks!

Tom Paulin er født i Leeds i 1949, men oppvokst i Belfast. Han er utdannet fra universitetet i Hull. Han underviste i engelsk ved universitetet i Nottingham fra 72 til 89 og har vært gjesteforeleser ved en rekke univesitet. Han er også kjent fra radio- og TV-program. Mye av hans ungdomspoesi gjenspeilte den politiske situasjonen i Nord-Irland. Med denne poesien har han vunnet en rekke priser. Men han forlot denne ungdomsstilen midt på 1980-tallet. Fra nå av konsentrerte han seg mer om frie assosiasjoner, naturen og det å fange det vesentlige ved tingene gjennom frie vers.  Kanskje eksperimenterte han også med ord og ordkonstruksjoner. Forbindelsen mellom den tidlige og senere Paulin er vel at han alltid er opptatt av orden og uorden. Orden var dominerende i hans tidlige poesi mens "uorden" dominerer den senere Paulin. Han skriver dikt om bagen sin at den "has to be tamed or strapped' otherwise it has no form nor pattern".

10:15:02 PM    

Einar Solstad (1893-1918), stillfarende og spinkel trøndersk poet.

Einar Solstad var journalist, i flere år arbeidet han i ”Innherreds-Posten”, men han var nok innom flere aviser. Han er omtalt i litteraturhistorien til Bull og Houm, men såvidt jeg kan se er han ikke funnet  verdig til presentasjon i senere litteraturverk. Det er litt synd for han hadde i den ene diktsamlingen han rakk å gi ut før han døde flere glimrende dikt. Et av dem som sterkest har gitt meg noe skal jeg gjengi nedenfor.

Han døde i spanskesyken i 1918, da hadde han fått utgitt ”Digte” i 1915. Etter han var død kom riktignok ”Haven. Nye Digte” i 1918. Men Bull/Houm gir ikke den så mye ære:

”Meget i den siste boken tyder på at Einar Solstad allerede hadde brukt opp de   fleste av ressursene han rådet over, livsfølelsen er svakere her enn i debutsamlingen, og det virker som om han var klar over det selv.”

Men det er likevel en forunderlig mild og ren tone i enkelte av diktene. Det er svale og vare stemninger uttrykt i melodiøse vers. Minnet om sommernattens bleke lys og blomsterduft lever i mange av dem. ”Julinatt” er et av hans sentrale dikt, det er et dikt som har fulgt meg i mange år. Det har en utrolig var stemning som er fremkalt av et drømmesyn mot barndommens halvdunkle bilde.

Det er en stemning som jeg kjenner fra min egen barndom, dette med slåmaskinene som knitrer og slår i natten. Innherred flatlandsbygder var nok trøndernes kornkammer og sikkert ble det slått gress med slåmaskiner. Det var best å slå med dugg i graset, grytidlig på morgenen, eller som i dette Julinatt-diktet, om natten før det ble stupmørkt. Men i Trøndelag var julinatten lys, så der kunne en slå hele natten.

Her kommer stemningen fra min barndom tilbake til meg med full styrke:

JULINATT

Jeg ligger og hører i natten

at slåmaskinerne slaar, -

slik var ogsaa sommerens nætter

engang i min barndoms aar.

Jeg føler hvad det bevirker

av fjern og vemodig fryd

at ute i natten knirker

den sommerlig kjendte lyd.

Jeg har ikke ro til at sove,

men ligger og tænker litt

paa lek mellom lange hesjer

og piker i blaat ov hvitt, -

unge og brune arme

favnet det døde græs,

og op over vognenes karme

vokste det høie læss.

Slik har jeg en del at huske

en vaakende nattehvil,

om barndom og bleke tider,

blomster og visne smil.

Som falmede vægportrætter

med spindelvæv og med støv

husker jeg brune sletter

bak trærnes mørke løv.

Senere kom de stille

aftner i maanens skjær,

den runde, blodige maane

gled mellom havens trær, -

ja, i de varme nætter

stod i et lønlig gys

raslende silouetter

foran det røde lys.

Og mænd og smidige kvinder

gled i det sene skin, -

inde fra løvets mørke

fornam jeg de sagte trin,

menneskers mørke konturer

som langsomt gled forbi,

blev levende sagnfigurer

I barnlig fantasi. –

Hviskende aftenskygger

steg ind i et eventyr

fra slitte, gulnede bøker

om blomster og fabeldyr, -

og blidt gjennem haven førte

den lunkne, natlige vind

ord, som jeg ikke hørte

og duft av blomstrende lind.

*

Jeg ligger og hører i natten

at slaamaskinerne slaar

og tænker på gamle nætter

og lek i min barndoms gaard.

Det er som at skride tilbake

hen over hellig jord,

og høre en sang av sake,

sorgløse barneord!

11:02:09 PM    

Far - og hestane hans

Eldrid Lunden (1940-)  er kanskje en av de viktigste lyrikere vi har i Norge. Hennes innflytelse på den yngre generasjonen av lyrikkskribenter er ganske enestående. Hennes stil er ofte observerende og ganske konkrete i forhold til sitt tema. Når jeg leser et dikt som ----far og hestane hans ----- så er det nett det jeg minnes og ser ganske klart for meg -- far, hjemme i Bringedal, og hestane hans:

Tenker på far og hestane hans. Hestane som likesom var berre hestane til far.

Og mor som aldri blei riktig kjend med hestane våre. Som gav dei høy

utan å gå opp i båsen. Som aldri tok dei ut. Eller leidde på bås. Eller henta på beitet.

Som alltid ropa at vi måtte vere forsiktige når vi henta, sela eller køyrde.

Og far som gav opp litt av særstillinga etter kvart som vi voks til. Når du hentar

hesten, skal du gå roleg mot han rett frammanifrå, sa far. Det kunne vere vanskeleg

nok så oppteken som hesten var av beitinga si. Heile tida snudde han

seg bitte lite grann slik at du kom skeivt.

Det aller vanskelegaste var når han omsider stoppa opp. Ikkje at han slutta

å beite. Langt i frå. Men han skotta på deg i det du forsiktig kom nærmare. Med eit

alldeles merkeleg uttrykk i ansiktet.

7:51:20 PM    

Kveldens dikt er av Johann Grip - han har kalt det noe så enkelt som "At jeg skal få snakke med deg".

At jeg skal få snakke med deg,
se deg igjen,
mens brisen beveger bjørkene
og skyene driver litt raskere forbi
utenfor huset

At du og jeg igjen skal gå inn
i skogen, snart på eventyr
til vi kommer dit lysningen
hviler knekket av siste storm

At jeg skal stå og du sette deg ned
mens jeg undrer hva det er du ikke vet
om jorden nå,
mens du gynger, gynger av sted

på grener av vårsollys

 

På adressen nedenfor kan du lese litt mer om Johann Grip. Han er født i Sverige i 1964. Han debutertes om lyriker så sent som i 2003 med samlingen "Enkle dikt".

http://www.nrk.no/litteratur/bokanmeldelser/2751167.html

12:11:51 AM    

I kveld tar jeg med et dikt av ham som vistnok var kommet på en feil klode.

HJÆLP MIG

Hjælp mig, du dagens syngende stråle

ordet at finde, ordet, som skabte,

hjælp mig, du nattens favnende blå

dybden at grunde, livshavets dybde.

Hjælp mig, du elskende menneskeøye

at stige på sjæle til sjælenes ophav.

Hjælp mig, du dagens syngende stråle,

sangen at finde, livssangen, jordhymnen,

hjælp mig, du nattens moderskjød-blådyb,

tanken at finde, ordet som skabte os.

Hjælp mig, du elskende menneskeøye,

på sjælen at stige til sjælenes ophav.

8:49:50 PM