Einar Solstad (1893-1918), stillfarende og spinkel trøndersk poet.

Einar Solstad var journalist, i flere år arbeidet han i ”Innherreds-Posten”, men han var nok innom flere aviser. Han er omtalt i litteraturhistorien til Bull og Houm, men såvidt jeg kan se er han ikke funnet  verdig til presentasjon i senere litteraturverk. Det er litt synd for han hadde i den ene diktsamlingen han rakk å gi ut før han døde flere glimrende dikt. Et av dem som sterkest har gitt meg noe skal jeg gjengi nedenfor.

Han døde i spanskesyken i 1918, da hadde han fått utgitt ”Digte” i 1915. Etter han var død kom riktignok ”Haven. Nye Digte” i 1918. Men Bull/Houm gir ikke den så mye ære:

”Meget i den siste boken tyder på at Einar Solstad allerede hadde brukt opp de   fleste av ressursene han rådet over, livsfølelsen er svakere her enn i debutsamlingen, og det virker som om han var klar over det selv.”

Men det er likevel en forunderlig mild og ren tone i enkelte av diktene. Det er svale og vare stemninger uttrykt i melodiøse vers. Minnet om sommernattens bleke lys og blomsterduft lever i mange av dem. ”Julinatt” er et av hans sentrale dikt, det er et dikt som har fulgt meg i mange år. Det har en utrolig var stemning som er fremkalt av et drømmesyn mot barndommens halvdunkle bilde.

Det er en stemning som jeg kjenner fra min egen barndom, dette med slåmaskinene som knitrer og slår i natten. Innherred flatlandsbygder var nok trøndernes kornkammer og sikkert ble det slått gress med slåmaskiner. Det var best å slå med dugg i graset, grytidlig på morgenen, eller som i dette Julinatt-diktet, om natten før det ble stupmørkt. Men i Trøndelag var julinatten lys, så der kunne en slå hele natten.

Her kommer stemningen fra min barndom tilbake til meg med full styrke:

JULINATT

Jeg ligger og hører i natten

at slåmaskinerne slaar, -

slik var ogsaa sommerens nætter

engang i min barndoms aar.

Jeg føler hvad det bevirker

av fjern og vemodig fryd

at ute i natten knirker

den sommerlig kjendte lyd.

Jeg har ikke ro til at sove,

men ligger og tænker litt

paa lek mellom lange hesjer

og piker i blaat ov hvitt, -

unge og brune arme

favnet det døde græs,

og op over vognenes karme

vokste det høie læss.

Slik har jeg en del at huske

en vaakende nattehvil,

om barndom og bleke tider,

blomster og visne smil.

Som falmede vægportrætter

med spindelvæv og med støv

husker jeg brune sletter

bak trærnes mørke løv.

Senere kom de stille

aftner i maanens skjær,

den runde, blodige maane

gled mellom havens trær, -

ja, i de varme nætter

stod i et lønlig gys

raslende silouetter

foran det røde lys.

Og mænd og smidige kvinder

gled i det sene skin, -

inde fra løvets mørke

fornam jeg de sagte trin,

menneskers mørke konturer

som langsomt gled forbi,

blev levende sagnfigurer

I barnlig fantasi. –

Hviskende aftenskygger

steg ind i et eventyr

fra slitte, gulnede bøker

om blomster og fabeldyr, -

og blidt gjennem haven førte

den lunkne, natlige vind

ord, som jeg ikke hørte

og duft av blomstrende lind.

*

Jeg ligger og hører i natten

at slaamaskinerne slaar

og tænker på gamle nætter

og lek i min barndoms gaard.

Det er som at skride tilbake

hen over hellig jord,

og høre en sang av sake,

sorgløse barneord!

11:02:09 PM