Reidar Bringedal: Fortinbras: Poesi

Wed, 07 Apr 2004 04:50:57 GMT

Dette diktet går med en spesiell hilsen til sauebøndene i Bringedal og på Tveit. Det er en dramatisk situasjonsrapport fra livet på den irske landsbygda - og det er vel en situasjon dere kjenner skulle jeg tro.

Caesarean

Av Peter Fallon

They were clouds come down to ground to yean,
clouds from which clouds of breathing broke.
We went out, night and day, again and again,
to check or correct. One was clearheaded.
She hadn’t the fire to make that kind of smoke.

She stood humpbacked, worn out.
We knew she could no longer carry.
One slim chance. No time to doubt
that we would learn what to do by doing.
We did not hesitate or hurry.

This would take its own time. We lay
her down and gently pulled wool from her sides.
We were clearing the way.
We went for towels, soap, beestings, and the gun.
Her lambs could swim in rough tides

of her death. We shot her to save some drib
from loss, save her pain. She opened like a bloom
beneath the red script of the scalpel’s nib
and we found twins, abandoned, perfectly
formed in the warm nest of her womb.

Premature. Too young to live. We had thought
of everything but this, what could not be guessed.
That she was ready and they were not.
They lay like kindlings dazed by daylight,
the tips of their tongues, their front feet pressed

to dive as one into the waters
of the world. We knelt close to hear a heart,
heard our own and thought it one of theirs. Daughters
of death, they’d never know their gifts,
the everyday miracles of which they were part.

They were part instead of that sacrifice
of the whole. James shrugged a smile.
The lambs pulsed once or twice,
and died. We had done what we could. Now there
were other things to do. We said nothing for a while.

Peter Fallon er født i Tyskland i 1951, men han flyttet til Irland som 7-åring og har siden vært bosatt der. Han har gitt ut eller vært redaktør for mer enn 300 bøker om poesi, drama m.v.

Tue, 06 Apr 2004 22:14:04 GMT

Calling

There, don’t you hear it too?

Something is calling, although

The day is blank and gray.

The eye fastened on nothing,

The ear undistracted

And we with nothing to say.

But still that sense of calling,

Of something seeking attention

Beyond our consciousness.

That voice in voiceless things

When they cease to be themselves,

Losing their choice and purpose.

Joining the indiscriminate

Otherness which surrounds us

At our own times of withdrawal.

It is then that the world calls us

As if to reinterpret

Or to reconfigure.

Whose is this voice? A god’s?

Surely not. It seems

To be the voice of duty

That speaks of origins

And of relationships

Between things grown apart.

And I remember the muezzin

Singing every morning

Raptly, as if for himself.

Singing in the dark hour

At a distance, over all,

And yet outside our door.

His practised lilt spoke more

Of the puzzles of night than of

The determinations of morning.

As though the light had still

To be charmed into being

And each day a reward.

The voice is much like his,

A commanding meditation

Rising form the blankness.

Of a sleeping senselessness,

Thoughtful, improbable,

But stirring us to beauty.

And like his, the voice

Links us for a while

In its reiterations

Then ends abruptly, as if

Distracted by something else

Of no great importance.

John Fuller.

Mon, 29 Mar 2004 21:15:02 GMT

SEA-WIND

by: Stéphane Mallarmé (1842-1898)

HE flesh is sad, alas! and all the books are read.
Flight, only flight! I feel that birds are wild to tread
The floor of unknown foam, and to attain the skies!
Nought, neither ancient gardens mirrored in the eyes,
Shall hold this heart that bathes in waters its delight,
O nights! nor yet my waking lamp, whose lonely light
Shadows the vacant paper, whiteness profits best,
Nor the young wife who rocks her baby on her breast.
I will depart! O steamer, swaying rope and spar,
Lift anchor for exotic lands that lie afar!
A weariness, outworn by cruel hopes, still clings
To the last farewell handkerchief's last beckonings!
And are not these, the masts inviting storms, not these
That an awakening wind bends over wrecking seas,
Lost, not a sail, a sail, a flowering isle, ere long?
But, O my heart, hear thou, hear thou, the sailors' song!

Og så tar den engelske (han er forresten oppvokst i Belfast) samtidspoeten Tom Paulin fatt i Mallarmés dikt og gir sin versjon av det. Da ser det slik ut:

Sea Wind

(Mallarmé)

It's a sad creature I'm afraid the body
all the classics - every book that stands steady
on my shelves I've read them through but only
to make this wish - oh to walk to the edge of the sea
and watch stints skittering along the tideline
then scattering up and beyond into the sky!
not a thing - not the gardens of mouldy chateaux
wet and glaucous in her eyes -
not a thing no one will stop me I've got to go
down to the wild sea - i tell you not nights
crossing blank pages under my desklamp
- not that desert wild or the sigh
of a dumpy girl breastfeeding her child
will stop me booking a berth on some tramp
steamer heaving its rust toward the tropics

- I'll wave my snotrag from the deck sick
of stroking my own boredom - by the saltstained smokestack
let me dream of wind and wrecks!

Tom Paulin er født i Leeds i 1949, men oppvokst i Belfast. Han er utdannet fra universitetet i Hull. Han underviste i engelsk ved universitetet i Nottingham fra 72 til 89 og har vært gjesteforeleser ved en rekke univesitet. Han er også kjent fra radio- og TV-program. Mye av hans ungdomspoesi gjenspeilte den politiske situasjonen i Nord-Irland. Med denne poesien har han vunnet en rekke priser. Men han forlot denne ungdomsstilen midt på 1980-tallet. Fra nå av konsentrerte han seg mer om frie assosiasjoner, naturen og det å fange det vesentlige ved tingene gjennom frie vers. Kanskje eksperimenterte han også med ord og ordkonstruksjoner. Forbindelsen mellom den tidlige og senere Paulin er vel at han alltid er opptatt av orden og uorden. Orden var dominerende i hans tidlige poesi mens "uorden" dominerer den senere Paulin. Han skriver dikt om bagen sin at den "has to be tamed or strapped' otherwise it has no form nor pattern".

Sun, 21 Mar 2004 22:02:09 GMT

Einar Solstad (1893-1918), stillfarende og spinkel trøndersk poet.

Einar Solstad var journalist, i flere år arbeidet han i ”Innherreds-Posten”, men han var nok innom flere aviser. Han er omtalt i litteraturhistorien til Bull og Houm, men såvidt jeg kan se er han ikke funnet verdig til presentasjon i senere litteraturverk. Det er litt synd for han hadde i den ene diktsamlingen han rakk å gi ut før han døde flere glimrende dikt. Et av dem som sterkest har gitt meg noe skal jeg gjengi nedenfor.

Han døde i spanskesyken i 1918, da hadde han fått utgitt ”Digte” i 1915. Etter han var død kom riktignok ”Haven. Nye Digte” i 1918. Men Bull/Houm gir ikke den så mye ære:

”Meget i den siste boken tyder på at Einar Solstad allerede hadde brukt opp de fleste av ressursene han rådet over, livsfølelsen er svakere her enn i debutsamlingen, og det virker som om han var klar over det selv.”

Men det er likevel en forunderlig mild og ren tone i enkelte av diktene. Det er svale og vare stemninger uttrykt i melodiøse vers. Minnet om sommernattens bleke lys og blomsterduft lever i mange av dem. ”Julinatt” er et av hans sentrale dikt, det er et dikt som har fulgt meg i mange år. Det har en utrolig var stemning som er fremkalt av et drømmesyn mot barndommens halvdunkle bilde.

Det er en stemning som jeg kjenner fra min egen barndom, dette med slåmaskinene som knitrer og slår i natten. Innherred flatlandsbygder var nok trøndernes kornkammer og sikkert ble det slått gress med slåmaskiner. Det var best å slå med dugg i graset, grytidlig på morgenen, eller som i dette Julinatt-diktet, om natten før det ble stupmørkt. Men i Trøndelag var julinatten lys, så der kunne en slå hele natten.

Her kommer stemningen fra min barndom tilbake til meg med full styrke:

JULINATT

Jeg ligger og hører i natten

at slåmaskinerne slaar, -

slik var ogsaa sommerens nætter

engang i min barndoms aar.

Jeg føler hvad det bevirker

av fjern og vemodig fryd

at ute i natten knirker

den sommerlig kjendte lyd.

Jeg har ikke ro til at sove,

men ligger og tænker litt

paa lek mellom lange hesjer

og piker i blaat ov hvitt, -

unge og brune arme

favnet det døde græs,

og op over vognenes karme

vokste det høie læss.

Slik har jeg en del at huske

en vaakende nattehvil,

om barndom og bleke tider,

blomster og visne smil.

Som falmede vægportrætter

med spindelvæv og med støv

husker jeg brune sletter

bak trærnes mørke løv.

Senere kom de stille

aftner i maanens skjær,

den runde, blodige maane

gled mellom havens trær, -

ja, i de varme nætter

stod i et lønlig gys

raslende silouetter

foran det røde lys.

Og mænd og smidige kvinder

gled i det sene skin, -

inde fra løvets mørke

fornam jeg de sagte trin,

menneskers mørke konturer

som langsomt gled forbi,

blev levende sagnfigurer

I barnlig fantasi. –

Hviskende aftenskygger

steg ind i et eventyr

fra slitte, gulnede bøker

om blomster og fabeldyr, -

og blidt gjennem haven førte

den lunkne, natlige vind

ord, som jeg ikke hørte

og duft av blomstrende lind.

Jeg ligger og hører i natten

at slaamaskinerne slaar

og tænker på gamle nætter

og lek i min barndoms gaard.

Det er som at skride tilbake

hen over hellig jord,

og høre en sang av sake,

sorgløse barneord!

Fri, 19 Mar 2004 18:51:20 GMT

Far - og hestane hans

Eldrid Lunden (1940-) er kanskje en av de viktigste lyrikere vi har i Norge. Hennes innflytelse på den yngre generasjonen av lyrikkskribenter er ganske enestående. Hennes stil er ofte observerende og ganske konkrete i forhold til sitt tema. Når jeg leser et dikt som ----far og hestane hans ----- så er det nett det jeg minnes og ser ganske klart for meg -- far, hjemme i Bringedal, og hestane hans:

Tenker på far og hestane hans. Hestane som likesom var berre hestane til far.

Og mor som aldri blei riktig kjend med hestane våre. Som gav dei høy
utan å gå opp i båsen. Som aldri tok dei ut. Eller leidde på bås. Eller henta på beitet.
Som alltid ropa at vi måtte vere forsiktige når vi henta, sela eller køyrde.

Og far som gav opp litt av særstillinga etter kvart som vi voks til. Når du hentar
hesten, skal du gå roleg mot han rett frammanifrå, sa far. Det kunne vere vanskeleg
nok så oppteken som hesten var av beitinga si. Heile tida snudde han
seg bitte lite grann slik at du kom skeivt.
Det aller vanskelegaste var når han omsider stoppa opp. Ikkje at han slutta
å beite. Langt i frå. Men han skotta på deg i det du forsiktig kom nærmare. Med eit
alldeles merkeleg uttrykk i ansiktet.

Tue, 16 Mar 2004 23:11:51 GMT

Kveldens dikt er av Johann Grip - han har kalt det noe så enkelt som "At jeg skal få snakke med deg".

At jeg skal få snakke med deg,
se deg igjen,
mens brisen beveger bjørkene
og skyene driver litt raskere forbi
utenfor huset
At du og jeg igjen skal gå inn
i skogen, snart på eventyr
til vi kommer dit lysningen
hviler knekket av siste storm
At jeg skal stå og du sette deg ned
mens jeg undrer hva det er du ikke vet
om jorden nå,
mens du gynger, gynger av sted
på grener av vårsollys

På adressen nedenfor kan du lese litt mer om Johann Grip. Han er født i Sverige i 1964. Han debutertes om lyriker så sent som i 2003 med samlingen "Enkle dikt".

http://www.nrk.no/litteratur/bokanmeldelser/2751167.html

Mon, 15 Mar 2004 19:49:50 GMT

I kveld tar jeg med et dikt av ham som vistnok var kommet på en feil klode.

HJÆLP MIG

Hjælp mig, du dagens syngende stråle

ordet at finde, ordet, som skabte,
hjælp mig, du nattens favnende blå

dybden at grunde, livshavets dybde.
Hjælp mig, du elskende menneskeøye
at stige på sjæle til sjælenes ophav.

Hjælp mig, du dagens syngende stråle,
sangen at finde, livssangen, jordhymnen,
hjælp mig, du nattens moderskjød-blådyb,
tanken at finde, ordet som skabte os.
Hjælp mig, du elskende menneskeøye,
på sjælen at stige til sjælenes ophav.

Sun, 14 Mar 2004 21:20:48 GMT

I poesiåret 2004 har Jan Erik Vold satt seg som mål "Å løfte Uppdal på plass", i en artikkel i Morgenbladet nr. 11/2004. I kveld har jeg lyst å legge inn et poesi-ord fra Uppdal. Litt sent i livet sitter han en vårkveld og skuer tilbake på den tid som har gått:

Det er vår,
ein gong i eit år,
ein einaste stutt, men festleg vår

.....

For når det er vår
og sol rår
blir alt blod ungt og stilla i bloddråpe-trall

....

Eg har kjend denne bloddråpe-trall
i min vår
som eg aldri attende får.

Sat, 13 Mar 2004 21:45:50 GMT

Til oss fra havkanten sender jeg en kveldshilsen med Kolbein Falkeids dikt:

ØY I HAVET

På ei øy i havet
er dag og natt akuttavdelinger. Liv
legges inn på løpende bånd, behandles
og utskrives like fort.
Årstidene går unna. Om våren
skryter spurvene av sine grønne varer.
Været agiterer andpustent
rundt alle hjørner.
På ei øy i havet
går snorloftet helt opp til himmelen
uten å stenge for innsikten.
Alt er spontanfestivaler.
Bare havet
kronisk.

Wed, 10 Mar 2004 20:23:18 GMT

Fra Kolbein Falkeids "Samlede dikt" som kom ut høsten 2003 henter jeg et lite dikt om regnet i disse marskveldene.

KVELDSREGN I MARS

Kveldsregn kysser jordens ansikt,
ånder varm væte dypt ned i hudens tele
til et skjelv løfter seg fra de sluknede trekkene:
en hjort, nettopp vekket, lytter med utspilte nesebor
i mørket -

Kveldsregn
overrisl også mitt landskap
til en hjort vekkes
og vandrer inn mellom syngende trær -

Sat, 07 Feb 2004 17:56:53 GMT

Lærdom

Min ukjente venn, allmennmedisineren Sten Erik Hessling, har en lyrikkside som han kaller "Helgelyrikk fra Skotselv". Her tar han fram perler fra norsk lyrikk og legger inn litt egne betraktninger både om lyrikken og om (det vanskelige) liver i tillegg. Helgelyrikken kan du finne blant en hel del medisinske problemstillinger men du kan lett finne fram her . Han viser ofte til at når det røyner på i hverdagen, så er det enkelte lyrikksamlinger som byr seg frem der en kan henter oppmuntring og varme, og der en kan se hverdagens problemer i en overordnet sammenheng; og se at livet består av så utrolig mange andre fine fasetter enn giroer, kilometre og smålig krangling med byråkratiske firkantmennesker!
En slik nesten utslitt samling som han nå i januar 2004 viser til er: "En hyllest til deg. Dikt om kjærlighet". Det var en antologi som jeg faktisk tror kom ut på Kagge Forlag. Her kan vi finne de vakreste og varmeste dikt. Han anbefaler oss å lese denne samlingen av Alf A. Sæter, gjerne høyt for den du inderlig bryr deg om!

Alf A. Sæter

LÆRDOM

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå en annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom de tusen kvardagar
og aldri halda opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenne lys
og tørke tårer
natt og dag.

!

Thu, 05 Feb 2004 21:57:07 GMT

Den blå hesten

Utallige unge har hørt om Den blå hesten. Mange har sikker også sett et maleri fra 1911 den den er avbildet. Men kanskje kan det være grunn til å minne oss andre om denne hesten - eller helst hvordan Helder Camara ville at vi skulle forholde oss til den blå hesten.

Vær barmhjertig, Herre.
Vis en særlig omsorg for de mennesker
som er så logiske,
praktiske, realistiske
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten, blå hest.

Fri, 30 Jan 2004 21:48:56 GMT

Jame Matthews og diktet "Think of me"

James Matthews er født i Cape Town i 1929. Han bor nå i den lille byen Athlone. Hans litterære produksjon av poesi og prosa spenner over 5 ti-år. I arbeidene hans finner vi uttrykk for kontinuiteten i den sorte befolkningens skrivekunst mellom 50- og 90-årene.

Matthews er imidlertid ingen grå eminense, hver generasjon har egentlig betraktet ham som sin samtidige.

Mange av bøkene er oversatt til andre språk, f.eks. tysk. Jeg kjenner ikke til at noen av bøkene hans er oversatt til norsk. De har titler som: Cry Rage, Pass me a Meatball, Jones, No Time for Dreams, Poisoned Wells and Other Delights. Hans noveller er samlet i The Park and other stories.

Romanene Die Träume des David Patterson(1986) og Schattentage (1985) er aldri utgitt i Sør Afrika. To samlinger poesi er også utgitt i tysk oversettelse: Schrei deinen Zorn hinaus, Kind der Freiheit og Flügel kann man stutzen - Gedanken im Gefängnis.

Diktet som følger, Think of me, er en sår ekjennelse av hva det vill si å være sort i Sør Afrika. Apartheidtiden tok slutt i begynnelsen av 1990-årene, forholdene skulle nå snart 15 år senere, være betydelig bedre – men hvor stor bedring er der egentlig??

Les diktet – føl håpløsheten – og la en tanke gå til den folkegruppen som med rette kunne beskrive sin tilstand slik som dette.

THINK OF ME

think of me, sometime,

as you rise at dawn

the day, like your heart,

filled with dreams and

hopes that will come true

while i am filled with doubt

think of me, sometime,

as you walk unshackled

and your movement takes you

into shaded walks and pleasant places

horizon stretched beyond the eye

while i am confined

think of me, sometime,

as you fill your cup with wine

and sing your song

finding merriment in your meaning

with friendship all around

while my cup is dry

think of me, sometime,

as you lay enfold

in your lover's arms

enchanted by the music

of hearts beating in time

while i make love to myself

think of me, sometime,

as you look at your son

at play with his sister

around their mother's feet

a scene of family complete

while i have started none

think of me, sometime,

as you enjoy life

and watch flowers bloom

to grow and give delight

life as light as air

while life for me has died

Tue, 20 Jan 2004 16:55:59 GMT

Har du et budskap,

så send et telegram! Muligens var det et godt råd Stéphane Mallarmés en gang gav til forfatteren som ville ha en rettledning om hvordan han skulle etablere seg som forfatter. Webloggene har gjort et slikt paradoks bortimot umulig - men flommen av "budskap" via webloggene gir øyeblikkelige assosiasjoner til Mallarmés telegram. Slike assosiasjoner er neppe populære i blog-miljøet - og vi må vel innrømmet at de forløsende ord om at "litteratur er politikk" for lenge siden har størknet i sitt eget oppkast. Men uansett hva vi måtte meddele så må en resignere med Pil Dahlerup og sukke at "Det er banalt at sige det, men ikke desto mindre er det sandt, at det er en forfatters første oppgave at kunne skrive".