Reidar Bringedal: Fortinbras: Slektshistorie

Wed, 17 Mar 2004 21:32:35 GMT

INNGJERDET-FOLKET på bruk nr. 4. av Helvik i Bringedalsbygda

OLE på INNGJERDET var sønn av JOHANNES OLSEN MYKLEBUST og kona BRITA OLSDATTER BERGET. JOHANNES OLSEN hadde rundt århundreskiftet vært pakter på sorenskrivergarden på UNDARHEIM.

OLE JOHANNESEN MYKLEBUST var født i 1796. Kirkebøkene har ikke så mange opplysninger om ham i tiden før 1820. Men i 1822 noterer presten:

Anmeldt til ekteskap 22. sept., viet 27. okt. Dreng OLE JOHANNESEN MØKLEBUST, 26 år gammel og Pike KARI OLSDATTER RØSLAND, 23 år gammel.

Hans far er JOHANNES OLSEN og hennes far oppgis å være OLE JOHANNESEN RØSLAND. Forloverne deres er SAMSON RØRVIG og HAGTOR KALDESTAD. Det kan se ut som om OLE har vært dreng på MYKLEBUST i USKEDALEN. Muligens var der slekt igjen på garden etter at OLEs foreldre flyttet til UNDARHEIM like etter 1801.

Jenta som han gifter seg med er datter av selveierbonden OLE JONSEN på RØSLAND i HUSNES og kona hans ÅSE KNUTSDATTER.

OLE og KARI får sitt første barn i 1823. Det er en gutt som er født 20 januar og som døpes OLE alt 23. januar.

Sommeren 1824 har OLE og KARI flyttet inn på INNGJERDET et lite bruk i Helvik. Det 25. juli dette året døper de en sønn som får navnet JOHANNES. Han er født 24. juli, og foreldrene skrives da til HELVIK.

I årene frem til 1835 får OLA og KARI disse barna:

1. OLE OLSEN f. 20. jan. 1823

2. JOHANNES OLSEN f. 24. jul.. 1824

3. JOHANNES OLSEN f. 27. aug. 1825. Død i nov. 1825.

4. JOHN OLSEN f. 11. jun. 1827

5. KNUT OLSEN f. 17. mar. 1829

6. TORGEIR OLSEN f. 15. aug. 1831. Død i feb. 1844

7. BRITHA OLSDATTER f. 29. des. 1833

8. ANNA OLSDATTER f. 12. feb. 1837.

Familien finnes med jevne mellomrom i kirkebøkene frem mot 1855. Vi ser at BRITHA blir konfirmert i 1847 og ANNA i 1851. Begge får følgende karakterer av Presten:

Meget god kunnskap, flid og opførsel.

Knut blir vaksinert mot kopper i oktober 1830, han oppgis da å være 1 ½ år gammel. En KNUT OLSEN HELVIK er konfirmert høsten 1842. Han er 14 ½ år gammel. Dette er sannsynligvis KNUT INNGJERDET. Han er nevnt et par ganger midt på 1840-tallet, men så flytter han sannsynnligvis ut av bygda.

En KNUT OLSEN HANDELAND var fadder i HELVIK/TVEIT i 1850, dette kan være KNUT OLSEN INNGJERDET, men dette vet vi ikke sikkert.

OLE OLSEN HELVIK er født i januar 1823. Han finner vi ikke i vaksinasjonslistene, men en OLE OLSEN HELVIK er konfirmert i februar 1837, 15 år gammel. Dette er nok eldste sønnen til OLA og KARI på INNGJERDET.

I august 1839 flyttet han til BERGEN. Men dette kan være en sønn av Ole Abelsen på Haugen.

Der var to sønner som var døpt JOHANNES. Ofte tyder det på at den eldste er død tidlig. Det ser ikke ut til å ha vært tilfelle her. Den JOHANNES som er født i 1824 kan godt være den JOHANNES OLSEN HELVIK som blir vaksinert i des. 1828, 3 år gammel. En JOHANNES OLSEN HELVIK er konfirmert i des. 1840, 15 år gammel. Dette er nok sønn til OLA og KARI på INNGJERDET.

I mai 1851 gifter JOHANNES OLSEN HELVIK seg med GURI AUGUSTINUSDATTER KALVÅG fra HAMMARØY prestegjeld. JOHANNES er 24 ½ år gammel og sønn til OLE JOHANNESEN HELVIK. Dette er nok JOHANNES på INNGJERDET. Vi kjenner til at han hele livet drev med fraktfart og fiske. Vi kan vel anta at det var på en av turene nordover at han traff kona.

De må kort tid deretter ha flyttet til BERGEN for den 20. februar 1853 får de en datter som døpes KAREN MARIE i Domkirkens menighet den 11. mars. Moren skrives GURINE AUGUSTINUSDATTER og JOHANNES er oppført som matros.

I mars 1856 får JOHANNES og GURI en gutt som blir døpt TORGJER OLAI i HUSNES kirke. De har nok vært bosatt i BRINGEDALSBYGDA nett denne tiden men det ser ut for at de snart flyttet til BERGEN igjen. De er nemlig ikke nevnt i BRINGEDALSBYGDA senere.

Det neste ti-året bor familien i BERGEN og i fødselslistene finner vi følgende:

ELSE MARIE AUGUSTA JOHANNESD. HELVIK f. 17. des. 1860 døpt i Nykirken menighet 5. feb.

Foreldre Sømand JOHANNES OLSEN HELLEVIK og hustru GURINE AUGUSTINUSDATTER.

(I avskriften fra kirkeboken står det 1860 men det ser ut til å være feilskrift for 1859.)

ELSE MARIE HELLEVIG, Barn og Almisselem ½ år gammelt. Gravlagt i Domkirken m. 26. juni 1860

ERIKA MARIE AUGUSTA JOH.DTR HELVIK f. 28. des. 1862 døpt i Domkirken menighet 23. mars

Foreldre: Matros JOHANNES OLSEN HELVIK og hustru GURINE AUGUSTINUSDATTER.

KARINE JOHANNESDATTER HELVIK f. 22. juni 1865 døpt i Domkirken menighet 27 august.

Foreldre: Sømand JOHANNES OLSEN HELLEVIG og hustru GURINE AUGUSTINUSDATTER

Det er ikke registrert flere barn i ekteskapet.

I begynnelsen av januar 1860 er livet for denne familien blitt så vanskelig av Johannes setter seg ned og skriver brev til søsknene sine i Amerika:

Bergen Den 28 de Januar 1860

Kjere Brødre og Søstre i Amerika

Din Meget kjerkomne Skrivelse af 28de November 1859 Modtog ieg den 27 Dennes og der af erfarer at (de) alle sammen Til den Tid var ved god hilse og Sundhed (som) i Sandhed var en kjer undrettning for mig at høre fra Mine kjere Søskende; og som ieg Gud vere Laav og Tak (for) Sin Store Naade i Mod mig at ieg kan undrette eder det Same i gjen; at ogsaa ieg Lever vel Til dato vad hilse og Sundhed Anbelanger.-

Forøvrigt er det i Denne Tid ganske Smaat for mig saa (en) Maa i sandhed Tilstaa at ieg her ikke kan Afmale min Tilstand som Den i Grunden er Mestedelen af Købmænderne er Falerte som handlede med Sild og saaledes er her Nesten engen an........

ieg gik for det første Ledig i høst 10 Ugger og Tet Under Jul Fik ieg en Tur Til Molde og kom her ( ) Nu da alle var Reist paa Fiske og Maa saaledes gaa Ledig i vinter og engen Ting fortjener (vad) det vil blive af ved Gud og ikke ieg; De penge som ieg (lod) Abel Helvig faa Laane af mig var i det hele 28 Spd. af ham

har ieg engen Ting faat Tilbage ieg ieg har (for-)dret ham flere gange men ikke engang faaet (sv..) Tilbage og ieg har veret hjemme hos ham men han har Løjet mig fra sig, io kjere Søskende saa de hen Til min Stilling saa Græd de aaver mig ieg maa rigtig Tilstaa ieg har i Flere dage ikke vist at v..... Mæl men ieg har baaret det i stilhed saa engen har for staaet vad ieg har at førdøie ikke engang min egen Fameli da ieg har laaseret ombord i Den (jagt) som ieg sist kom hjem med og saaledes abgiveet (faar) Dem at ieg har spist der; du kjere broder siger i Dit brev at der gaar vist ikke en dag med mindre ieg er i Dinne Tanker og Det Tror ieg Til vished og er Aaverbevist om (at) ieg er i Dinne Tanker Til en hver Tid; Men kjere (broder) vad Tror du ikke jeg Tænker paa Eder Til en ver Tid io (ieg) kan gjerne sige et vert minut Naar øinene ere Aabne og vis ikke saa i drømme staar de alle samen saa Levende For min Sjel som om ieg stod mit iblant Eder. O Here gud vor ofte Staar ikke Taarerne mig i Øinene. Naar ieg Tænker paa at ieg en og Alene af 9 Kjere Søskende maa vandre her blant vilde fræmmende ikke en eneste at henvende mig Til i Nødens stund og vor Tungt det er for mig i denne Tid det kan ieg ikke (med) Pennen udførre o gud give ieg var hos eder at ieg kunde (blot) som en Tiener faa det Daglige brød saa vilde ieg vere saa Glad som en Fuggel heller blot mine børen var (hos) eder saa Skulde vist ieg paa en Maade komme Til eder.

Den Aften da ieg Modtog eders brev da Drømte ieg om natten at de alle samen var i Ensero? og ieg var hos eder men (de vilde) alle Til at Reise igjen ieg bad eder at Tage mig med men engen af eder vilde høre paa min bøn. Med untagelse (af) Min Kjere søster Anna hun Tog mig i haanden og sagde at saa snart hun kom frem saa Skulde hun (sende) mig Penge Til at komme Aaver med i det jeg .....nles hun Tørede Taarerne af mine Kinder og i (det) same vaagnede ieg i Det ieg hulkede af graad.--

Saa fortæller du ogsaa i dit brev at du er gif og Tillige Brtta og Anna og Knut. Saa vil ieg hjertelig bede gud om at Eders Egtefæller Maa Til en ver Tid vere eder saa Elskelig og Kjere enver Tid og Stund og at de maa Nest gud vere Det Kjereste af alle Jordiske goder. Det er Eders erfarne broders Ønske Til eder alle sammen. Du ønsker at faa Karen Mar... Til dig Naar Johannes Helvig kommer io gud give at (baade) hun og Torger Olai var hos eder men desverre (af-)standen er ikke der Til ieg har allerede Flere gange Yttret Det med hende Men forjeves og Tillige Ligger Moderen i hende saa det er mig umuligt at Aavertælle Hende Til hun er Nok bange for at ieg da Skulde kunne bortfjærne Med Dem bægge og saaledes blive mig Kvid, Nei Desverre ieg (har?) udstaaet for lidet Skjensel Paa grund af hende der Til heller (at) blive hende kvit. Naar ieg er ude er hun ikke bange for (at) Faa af Chomisionen. Til kommer og det er Noget som kan holde mig i Agtivitet blant mine venner som et vert Fodumt Frit Varmt Følende Menneske kan (Skjønne?). Forresten vil ieg bede Gud om Taalmodig at bere min (Skiebne?) ieg haaber at det engang (Lykes) for mig ogsaa; Du (beder) Mig om at Tilsende dig Noget Fedsild Med J. Helvig og (det) Skal ieg se at giøre; og vis Ole kan gjøre brug af et godt g(arn?) saa har ieg et saadant som ieg Skal Tilsende ham (om) der er Leilighed for saame; men en ting vil ieg bede eder som maaske er umulig for eder og som ieg Tilstaar er meget paatrængende begjæret af mig som er om de alle 5 Tilhobe vil Lægge Tilsammen og hjelpe mig med 25 Spæsi om J. Helvig vil (lade) mig Faa dem paa eders vægne; gud har saa meget at (give) Maaske kan han ennu have mig I Erindring og at ieg (maa?) kunde Faa betalt Eder det i gjen maaske han kan ennu Tage en høide og udregne et bestik for mig saa at min Chors kommer til at Pege paa det Land vor alle Mine kjere (Søskende) er da hans forr}ds kammer ennu er lige fult og (er) en rig giver for den der i haabet og Taalmodig venter paa .... i midlertid haaber ieg de ikke fortryder paa min store Dristighed; de maa ogsaa Tro at Det er ikke havesyge der har fordret mig her Til, heller ikke mit Djærve mod har ledet mig Paa denne Tanke men Naar Nøden Driver et menneske da er det ikke sig Selv mægtig og det maa ieg Dybt og Tungt (Føle?).i denne Tid for min del (det) ved gud og slet ingen anden; io kjere Søskende i Maa selv Tenke at det maa vere Tungt for mig som saa ensom Maa vandre her Tilbage forlat af baade Søskende og Forældre og Naar ieg Tænker paa den Tid da vi i det Lille og Stille Hjem saa glad og uskyldig Klyngede os op Til vor kjere Moders barm for at Tilkjendegive vad der Laa os Paa vort uskyldige barnehjerte og hun (Den) Ømme og Trofaste Moder Saa Kjerligen Trøstede os os da (er) det mig saa Tungt om hjertet.

io det er som om ieg (seer) eder alle i disse Tanker da er det som alle atter vare samlede Med de kjere Forældre O Gud Samlede os Tilsist alle samen i det Himmelske Paradis der vor vi aldrig Adskilles Mere; saa maa ieg for denne gang slutte Min (Skrivelse); Med det Inderlige Ønske at Gud vor Fader (maa) Følge os Allesammen Til Evig Tid Det Ønskes oprigtig af eders ømme og Hengivne Broder

Johannes Olsen Helvig

Til eder Samtlige brødre og Søstre

Gud Følge Eder.

adr: Mickkel Madsen

De maa endelig Tilskrive mig saa snart modtaget

Ved folketellingen i 1865 finner vi følgende om familien:

JOHANNES OLSEN HELVIG Husfader – Matros gift 44 år. Født i Kvinhers præsteg.

GURINE AUGUSTINUSDATTER Hans kone gift 45 år. Født i Hamerøens presteg.

TORGER OLAI JOHANNESEN HELVIG Søn ugift 11 år . Født i Kvendhers presteg.

KAREN MARIE JOH.DTR. HELVIG Datter ugift 13 år. Født i BERGEN

ERIKE MARIE AUGUSTA J. HELVIG Datter ugift 5 år. Født i BERGEN

KARINE JOHANNESDATTER HELVIG Datter ugift 1 år. Født i BERGEN

Barnet KAREN MARIE JOHANNESDATTER , 11 år gammel er gravlagt 7. mars 1869. Det er grunn til å tro at dette er datter til JOHANNES og GURINE HELVIG, selv om aldersangivelsen i oppgaven fra arkivet er feil.

Går vi til folketellingen i 1875 finner vi følgende om familien:

JOHANNES HELVIG Husfader gift Sømand født 1827 i Christiania. Opphold i STAVANGER.

GURINE HELVIG husmoder gift Brødkone født 1826 i BERGEN

TORJER OLAI HELVIG Søn ugift Tømmermandsdreng født 1855 i Kvindherred

AUGUSTA HELVIG Datter ugift født 1861 i Bergen

KARINE HELVIG Datter ugift født 1864 i Bergen

Det er en del unøyaktigheter i denne tellingen ikke minst m.h.t. hvor foreldrene er født. Vi legger merke til at JOHANNES har opphold i STAVANGER. Det ser ut for at JOHANNES mer eller mindre har forlatt familien i BERGEN og etablert seg på nytt i STAVANGER. Det er tvilsomt om han noen gang kom tilbake til BERGEN.

Enken GURINE HELVIG f. OLSEN født 6.desember 1821 i KALSØBOTTEN i LYNGEN i NORDLAND og som bodde på SYDNESHAUEN døde 1. januar 1897 og ble begravet 8. januar.

Dette må være enken etter JOHANNES. Han døde nok i STAVANGER en gang på 90-tallet.

Vi har en del AMERIKA-korrespondanse etter JOHANNES. Det skal vi komme tilbake til senere.

I utvandringslistene for 1855 finner vi en stor gruppe fra BRINGEDALSBYGDA. Blant disse er :

KARI OLSDATTER HELVIK 56 år

JOHN OLSEN HELVIK 29 år

BRITHA OLSDATTER HELVIK 22 år

ANNE OLSDATTER HELVIK 19 år

Dette er familien på INNGJERDET. I den utvandringsbølgen som startet i 1850årene har de latt seg rive med. Det var vel de unge som tok initiativet, og de har valgt å ta foreldrene med. Nå er det ikke sikkert at foreldrene opprinnelig hadde planlagt å reise. Vi finner nemlig av kirkeboken at den 20. mars 1855 dør OLE JOHANNESEN HELVIK, 58 ½ år gammel, og det er bare 10 dager før familien melder fra til presten om at de vil ha reisepass til AMERIKA. Dermed ble det vel til at mor KARI reiste med enten det var planlagt eller ikke.

OLE ble begravet 20. mai så kona og barne hadde såvidt fått ham i jorda da de reiste.

Den eldste sønnen til OLA og KARI på INNGJERDET var OLE OLSEN HELVIK. Den 17. april 1857 melder han fra om at han har planer om å reise til NORD-AMERIKA. Han oppgir å være født på RØSLAND 20. januar 1823. han har tydeligvis bestemt seg for å følge etter resten av familien til AMERIKA.

Vi vet at også KNUT OLSEN HELVIK reiste til AMERIKA og når det gjelder JOHN OLSEN HELVIK så har presten notert ved hans navn i kirkeboken:

Død 26.12. 1895 ved CALAMUS IOWA, De forenede Stater i AMERIKA. Var gift. En sønn.

Den eneste av denne flokken på INNGJERDET som ble igjen i NORGE var JOHANNES OLSEN. Han fikk ikke noe enkelt liv. Det ble mange tunge stunder i STAVANGER.

Thu, 12 Feb 2004 21:47:49 GMT

The farm Bringedal in Herøysundet

in Kvinnherad municipality

Kvinnherad municipality is located on both sides of the Hardanger fjord, some 70 km - 55 miles from the fjord mouth and the North Sea - the fjord is the second longest fjord of Norway (179 km - 112 miles). The Hardanger fjord is often called the "Queen of the Norwegian fjords."
The municipality is centrally situated between Bergen and Stavanger. The distance from Bergen to Kvinnherad is 88 km ( 55 miles).

Kvinnherad is the 5th municipality in size in the county of Hordaland. The total area is 1,137.2 sq. km, with a population of 13,200 inhabitants. The biggest village is Husnes, with about 6,000 people living in or near the village.

In the southern part of Kvinnherad you will find the typical fjord landscape of western Norway. The areas of Mauranger and Rosendal are said to have about the most beautiful fjord landscape of Hardanger as a whole: narrow fjords, wild water-falls, and not least the Folgefonna - the third biggest glacier in Norway.

Rosendal is the main tourist village in the area, and here is also the administration centre of the municipality. The greatest tourist attraction in Kvinnherad is also found here - the Barony Rosendal - the only one of its kind in Norway. The Barony is a museum, which offers valuable information about an important period of Norwegian history - the time of the Union with Denmark.

The industry of Kvinnherad is based on the rich water resources within our boundaries. Power production, aluminium production, sea-farming and shipbuilding all have water as the main basis of production.

All through the year there is vital cultural activity in Kvinnherad, summer of course being the high season.

Herøysundet
where you will find the farm Bringedal is a district with a Mail Service history dating back to 1700 AD. In our time, a site for canning factory, which closed down before W W II and did burn down a few years ago. Formerly a junction for fjord steamer traffic, today having scheduled calls of speedy Catamarans to and from Os near Bergen.

On this picture you can see the little island of Herøya close to

Herøysundet, through the years a part of the farm Bringedal.

Across the Hardangerfjord you can see Ølve where the farm

Skarvatun is located, and where our forefathers lived until 1856.

The Barony Rosendal

And yes - we are very proud of the only real castle in western Norway - The Barony of Rosendal. It is of cause the most well-known attraction in the area. The barony is often referred to as "The smallest castle in Scandinavia".

The history of the Barony dates back to the 1650s, when the nobleman Ludwig Rosenkrantz came to Bergen as commissioner of war for the Danish king. At a ball at the fortress of Bergenhus he met Karen Mowatt, sole heiress to the biggest fortune of the country at the time. Her father was a great landowner, and had more than 550 farms all over the western part of Norway. They married in 1658, and were given the farm Hatteberg in Rosendal as a wedding present.

In 1661 Ludwig Rosenkrantz started building his own castle in Rosendal. He completed this in 1665, and the castle was in private ownership until 1927,when the last owner donated it to the University of Oslo.The castle is now a museum. A guided tour of the castle takes you through the different periods of time from 1665 up to 1930. The oldest restored rooms are still like they were decorated in the early 1800s.

In 1678 the castle was elevated to the status of barony - the only one of its kind in Norway. Round 1850 a beautiful renaissance garden was laid out around the castle. The garden is often referred to as the most magnificent "Victorian garden" in Norway. Among other things around 2000 roses in blossom can be experienced here (June - November).

The families in the Barony Rosendal were important people of cultural Norway. Authors Henrik Ibsen, Jonas Lie, Alexander Kielland and painters Hans Gude and Anders Askvoll visited the castle often. Musicians like Edvard Grieg and Ole Bull were guests here. Often there were concerts in the Barony Rosendal - a tradition which is still kept alive.

But these old Mowats is the forefathers of my mothers. My fathers family branch origininated probably from a german nobelfamily with the name Pogwitch which in Denmark and Norway ended up named Pust.

On these maps you will get a feeling of the whereabouts of your Norwegian roots.

I did mention the glacier of Folgefonna.

On this picture you can see a little "calf"

of Folgefonna, called Bondhusbreen.

Hatlestrand and Ølve
Hatlestrand and Ølve are beautifully located on the west side of the Hardanger fjord with a wonderful view towards Folgefonna Glacier and the Kvinnherad mountain range. Sheltered bays with islets and rocks, and idyllic forest lakes offer fine conditions for bathing and fishing. The district enjoys rich animal and bird life and herds of deer are often to be seen. Rock carvings, steatite mines and grave mounds bear witness to several thousand year old settlements. Griddles from the steatite mines at Ølve were exported on a large scale during the middle Ages. From 1600 AD mining for copper pyrite and gold commenced. The district has rich traditions within farming, forestry, shipbuilding and fishing. Today less than 1000 persons find their livelihood at Hatlestrand and Ølve. The company Umoe Schat Harding - the world's leading manufacturer of lifeboats and safety equipment for ships and offshore installations - is today the largest employer. In Ølve you will find the farm Skarvathun and in Hatlestrand the farm Eikeland.

Here we are in the Rose Garden of the Barony.

The main entrance of the Barony, some years ago.

And now - shortly, your family back ground in Norway

Skarvatun in Ølve

There is a lot of history through the years but this time I will make it short and start with a Bård:

Bård Olsen Skarvatun, 1752-1805. Married a girl for the neighbour farm Fugleberg, Lisbet Haktorsdatter Fugleberg, 1752-1821. They lived all their married time on the farm Skarvatun. They had only one daughter

Eli Bårdsdatter Skarvatun, 1784 - 1843. She married in 1803 one of the younger sons of the farm Eikeland, Hans Hansen Eikeland, 1775-1821. They settled down on the farm Skarvatun the year of their marriage. They got ten children and all of them left Skarvatun. Their eldest son, Bård, owned the farm from 1831 until 1855 when he bought the farm Bringedal in Herøysundet and sold everything on Skarvatun.

Bringedal:

Bård Hansen Bringedal, 1805-1873, married twice. His first wife was Marta Monsdatter Li, 1829-1897. They married in 1851. They had 6 children. Their eldest son, Hans, lived on the farm all his life. His ancestors is still living ther.

His brother, Mons, baught another of the Bringedal farms i 1890. His full name was Mons Olai Bårdssen Bringedal, 1858-1917. His first wife was kari Ingjaldsdatter Femsteinevik, 1863-1901. Their children were:

Bård (Ben) Monsson Bringedal, 1892- 195? In Canada.

Ingjeld Monsson Bringedal, 1895- Lived in USA. Not married.

Martha Monsdatter Bringedal, 1897-1987. Lived in New York. Back in Norway from 1960. 1 daughter.

Lars Johan Monsson Bringedal, 1900-1984. Lived on Bringedal all his life. Not married.

Olai Monsson Bringedal, 1901-1901.

Mons´s second wife was Sunniva Pedersdatter Tveit, 1865-1941. Their children were:

Knut Annanias Monsson Bringedal, 1905-1958. Lived in New York. Not married.

Konrad Mikal Monsson Bringedal, 1907-1986. Lived on Bringedal all his life.

Peder Ingolf Monsson Bringedal, 1910-1972. Lived on Bringedal. Not married.

Konrad Mikal Monsson Bringedal, 1907-1986, married Margit Leonora Klette, 1908-1993. They lived all their days on the Bringedal farm. Thir childre was:

Reidar Mikal Bringedal, 1939- Married Signe Andreassen, 1942- 3 children. In Stavanger.

Sigrunn Alise Bringedal, 1941- Not married. In Bringedal

Magnhild Konstanse Bringedal, 1944- Marrid Mikkel Johan Myre / Lars Henrik Skogtun. 2 boys. In Bringedal.

Tor Bernhard Bringedal, 1949- Married Gerd Reidun Eikefjord. 2 children. In Bringedal

Fri, 30 Jan 2004 20:16:54 GMT

Jelsapresten - Gjestgiveriet Solensteen - og Obstfelderfamilien

Sogneprest Poul Knudsen i Jelsa.

Året 1800 kom der ny prestefamilie til i Jelsa i Ryfylke. Ifølge folketellingen for 1801 var det den 37 år gamle "sognepræst og forligelseskommissær" Poul Knudsen, hans kone Dorthe Margrethe Arendrup (33) og barna Hans Christian Knudsen (10), Lauritz Arendrup Knudsen (9), Birgithe Sophie Knudsen (8), Else Bolethe Knudsen (7), Carl Frederik Knudsen (5) og Hanna Christine Knudsen (2). Familien kom da fra Stod i Nord-Trøndelag.

Da den vitale "oldingen" og læreren Johannes Arneson fra Hjelmeland i Ryfylke døde i 1967, 102 år gammel lot han etter seg et lite manuskript som ble utgitt i 1985 under tittelen "Fjordbuer". Her skriver han blant annet om sogneprest Knudsen:

I 1800 kom det ny prest til Jelsa.

Det var Paul Knudsen, son åt ein prokurator i Kvitseid, fødd 1764. Han hadde ein vaksen son, som longo var både offiser og prokurator. Dessutan hadde presten ei dotter, som heitte Else Bolette, og var fødd i 1795.

I heile 37 år var han prest i Jelsa, med annekset Sand, og i 34 år var han attåt prost i Ryfylke prosti.

Mormor [Inger Johanna Bjørnsdatter Jelsa (1773 -)] tala mykje um denne "provesten", som ho sa og morbror [Lars Bjørnsson Jelsa ( )] hadde mykje hopehav med han. Lars likna på far sin, var ven og staut, ihuga bonde og fruktdyrkar, retteleg ein framstegsmann. Samstundes var han konservativ, og heldt trufast på gamal sed og vis.

------ i min ungdom skulle dei tre siste års komfirmantar "fremstille sig paa kirkegulvet til overhøring" 2-3 sundagar um sumaren.

Men Lars og mormor levde begge i ei tid, då skikkeleg ungdom sto på kyrkjegolvet til dei var i 20 års alderen.

Lars gjorde det til han var 30 år gamal.

----

Det sat sikkert ei ung prestedottr i prestestolen og både såg og høyrde.

Det var Else.

Ho beundra nok denne vene, unge mannen med alle dei blanke knappane, og ho hadde godt høve til å sjå han jamt, og svalla litt med han, for dei var næraste grannar.

Prestegarden og farsgarden til Lars låg bø i bø. Prestegarden øvst, nærast skogen, -- farsgardenn hans Lars ned til sjøen, eller til Kyrkja nede ved stranda.

Skulle prestegardsfolket dit, gjekk vegen kloss i tunet til heimen hans Lars.

Mormor sa at heile bygda var glad i Else.

Ho må ha vore larkjær, og halde seg mykje saman med bygdefolka, og svalla livalt med dei, og med Lars òg; han tykte vel, som alle dei hine, at det var hugnnaleg med ein prat med Else.

Men so kom bror hennar heim, og han såg Else sitt svermeri.

Han likte det ikkje.

Det kunne verta til kjærleik og giftarmål, trass i aldersskilnaden; men systeri skulle ikkkje verta bondekjerring.

Han talde faren til å senda henne til Bergen, der dei hadde fine vener, til dømes biskop Hagerup.

Han tenkte vel: Ute av auga, ute av sinn; og kanskje kunne jho der nord få seg in mann etter sin stand.

Faren gjekk med på å senda Else til Bergen.

Han tenkte vel òg, ho hadde godt av å koma litt ut.

Då so Else skulle reise, skreiv Lars denne songen:

Nu sommerens komme

Ved vinterens Omme

sig viser i zirende Pragt:

Solsorter og Svale

og Gjøde i Dale

istemme af yderste magt.

Det følsomme Hjerte

ved slige Konserte

opflamme i Lue og Brand.

Men hvad kan det gavne,

Når andet vil savne:

Snart dunkles den klingende Klang.

At jomfruen Else

vil reise fra Jelse,

Nedstemmer vaart vaklende Mod:

Det røver vaar glæde

at se en borttræde,

som menigmand siger er god.

Men hvad skal vi sige,

vi kan ei modkrige,

vaar myndighed er ikke her.

Vi taalig bør være,

hvad tiden frembære:

Vi ynde dig, hvad du er værd.

Vi samtlig fremstige

og sandhed vil sige:

Du er blant Dydindernes tal

i spidsen opskrevet,

Af den som er bleven

Tilskuer af daglig Tilfald.

Med yndige Miner

du daglig fremtriner,

Din Kierlighed er mod Enhver.

Forstandig i Sæder,

Selvstendig i Glæder,

Det rygte vi give dig her.

Nu se vi at komme

den dag da vaar fromme

Jomfrue vil sige Adjø.

Hvem kan os forbyde,

Med blomster at pryde

en vei for saa dydig en mø?

Stor glæde og Lykke

din Reise maa smykke.

Farvel, Gud vær med dig for sand.

Saa maa du med Glæde

blant Fremmede træde,

om Herren vil alde din Stand.

Farvel vil dig sige,

og bede tillige,

Din Faders Formaning du maa

Høitidelig gjemme

og ikke forglemme,

saa vil det dig lykkelig gaa.

Dit Minde skal hvile

hos os og smile.

Vi og med Høiagtelse vil

Dig vente tilbage:

Om Gud vil behage

at legge sit Amen hertil.

Far hennar var svært glad i denne songen.

Han skrytte av han, og takka hjarteleg "sin kjære Lars", fortalde mormor meg.

Kor lenge Else vart der nord, er ikkje råd å veta; men ho kom heimatt like fal o og fri, som ho reiste.

Men då var Lars nyleg gift, eller skulle snart gifte seg.

Ja, der stod ho.

Mormor fortalde meg at provsten skulle ha trega på at han sende dottera burt.

Um det hadde vorte kjærleim og ynskje um giftarmål frå begge kantar, hadde sikkert ikkje far hennar havt imot det, so høgt han sætte "sin kjære Lars" …………..

Johan Veka fra Suldal har fortalt at sokneprest Knudsen var motstander av Hans Nielsen Hauge og la opp til strid med haugianerne. Utover i 1830-årene gikk enda "pilegrimsferdene" til Røldal. Syke og elendige trodde fortsatt at de kunne bli friske i Røldals-kirken bare de fikk berøre krusifikset som hang i koret. Krusifikset "svettet" jonsoknatten og i denne svetten var det helsebot, mente folk. Prost Knudsen og sokneprest Edvard Vedøe i Suldal prøvde flere ganger å få slutt på disse pilegrimsferdene til Røldal. Spesielt Vedøe ville ikke vite noe av det han kalte "den rene skjære Katolisisme og Overtro". Og dette fikk de da og slutt på i 1835. Den 4. juli dette året kom prost Knudsen og sogneprest Vedøe til Røldal, de skulle holde visitas dagen etter.

Denne dagen var jonsokdagen etter den gamle kalenderen fra før 1700. Kvelden de kom til Røldal var altså "jonsokkvelden". Det var de vel neppe klar over verken prost eller prest. Men det kom de til å merke dat det led mot midnattstid. Da ble det ringt med kirkeklokkene. De bråvåknet begge to, for opp, skyndte seg til kirken og inn der.

Da fikk de se "Røldalsmessa", se Røldal kirke som den var i katolsk tid; fullsatt kirke, store vokslys på alteret, røyk og god ange fra det gamle røkelseskaret, en gammel mann oppe ved kordøren som leste fra en huspostill. To menn som tok krusifikset ned fra korveggen og stilte det opp ved alterfoten. Menn og kvinner som flokket seg om krusifikset, alle med en linklut i handa tørkende svette av krusifikset, mens den gamle offersalmen "Al den gandske Christenhed" ble sunget - og sølvpenger lagt på alteret.

Men det ble den siste "Røldalsmessa". Kirkeeierne våget ikke å arrangere messe flere ganger. De fryktet prost Knudsen - men var kanskje vel så redde Vedøe for han var truende til å "klaga te kongen".

Prost Paul Knudsen i Jelsa døde 21. februar 1837 - og nett Edvard Vedøe ble samme året tilsatt som ny sogneprest i Jelsa. (I RÆ 1945 er der en artikkel om PK og hans slekt).

Gjestgiveriet Solensteen og folket der.

Strandstedet Hjelmelandsvågen i Ryfylke vokste fram fra først på 1800-tallet. Fra gammelt av lå det to sager ved elveosen innerst i Vågen og på garden Sæbø var det ekserserplass fra først på 1700-tallet. I forbindelse med denne ekserserplassen kom det militærpersoner til bygda og de bosatte seg nede ved sjøen. Ekserserplassen var i bruk til 1834.

Utover på 1800-tallet øket folketallet i Vågen og i 1844 kom det handel her og i 1855 fargeri. I 1849 ble det opprettet poståpneri

Alt tidlig på 1700-tallet ble det drevet gjestgiveri i Hjelmelandsvågen. Det lå nede ved sjøen og midt i Vågen. Det bar navnet Solensteen gjestgiveri. Vi kjenner ingen eier med navnet Solensteen fra denne tiden så navnet er nok konstruert av "fint folk utenfra" som det heter i bygdeboken. Tilsvarende har en navnet gjestgiveriet Blidensol inne på Jelsa..

I en oppgave som fogden satte opp i 1735 er ikke gjestgiveriet nevnt, men det må ha vært i drift på denne tiden.

De fleste gjestgiverne de første 10-årene på 1700-tallet var militære offiserer og sjefer for det ryfylkiske kompani.

Blant gjestgiverne fra denne tiden finner vi:

Carl Wilhelm von Poyda, død 1738. Han var kaptein og major.

Andreas Tønder. Sjef for ryfylkiske kompani.

Peter Martin Frentzel. Sjef for ryfylkiske kompani.

Friderich von Ely. Sjef for ryfylkiske kompani.

Etter en serie med eierskifter utover på 1700-tallet fikk Ola Tolleivsson gjestgiverbevilling etter faren i 1797, 25 år gammel. Men han drev det bare til 1802. Svogeren Ingebrigt Ingebrigtsen Gimre overtok da på Solensteen. Han drev det fra 1803 til 1818.

I 1816 vurderte amtmannen de ulike gjestiveriene i Ryfylke. Hjelmelandsvågen lå "i den alfare Vej, tet ved Postvejen, huor mange Rejsende passere". Solensteen, "som fra gamle Dage have været priviligeret, ansees nyttigt og nødvendigt", mens derimot det andre gjestgiveriet i Vågen, "formenes aldeles overflødigt".

Som gjestgiver hadde en også løyve til å handle med et meget begrenset vareutvalg. Lovverket fastsatte at som gjestgiver måtte en i tillegg ha spesiell landhandlerbevilling for å kunne drive skikkelig handel. Men lov var en ting, praksis var noe annet. Ingen gjestgiver kunne leve av å hyse folk. "Man forstaaer ved Gjestgiverie i Virkeligheden det samme som Landhandlerie, og lever ingenlunde som Gjestgiver, men som Landhandler og sælger da fornæmmelig Brændeviin," mente sogneprest Thaulow i Hjelmeland i 1839.

Gjestgiveren i Hjelmelandsvågen drev nok også noe handel, dvs. på siden av det han hadde løyve til. Da biskopen var på visitas i 1840, ble det ført fram klager over at det i den senere tid hadde vært drevet "en temmelig betydelig Handel rundt om Kirchen med alle slags Ting, deels efter Gudstjenesten og tildels endog under denne".

Midt i leia i Fisterfjorden, rett utenfor Sandanger ligger Kvaløya. Her var god havn og passende å stoppe for de sjøfarende. Stedet ligger omtrent mil fra Hjelmelandsvågen. Her var det også gjestgiverdrift fra første halvdel av 1700-tallet. Mange av gjestgiverne her het Anders Andersen. Den første var Anders fra Helgøy i Sjernarøyene og drev "Qvaløens Kroehold" fra 1766, da han kjøpte stedet, til han døde i 1797.

Anders Andersen var født i 1729 og ble i 1788 gift med Malene Larsdatter. Hun var født rundt 1754 på Østre Sedberg i Årdal.

Sammen hadde de disse barna:

a. Anders Andersen, f. 1789. Overtok gjestgiveriet på Kvaløya i 1821.

b. Kristine Margrethe Andersdatter, f. 1793. Gift i 1817 med Torstein Torsteinsen, Seldal i Nerstrand.

c. Berta Andersdatter, f. 1796. Gift med Johan Godtfried Obstfelder.

Enken Malene Larsdatter Flaatene (1754 - ) giftet seg opp igjen i 1798 med Anders Andersen (1775-1830) fra Vatland på Ombo. De stod for gjestgiverdriften på Kvaløy fra 1803 til 1818.

Far til Anders Andersen Vatland var Anders Nilsson Vatland, født ca. 1735 og gravlagt i 1803. Han ble gift i 1764 med Marta Jonsdatter, f. ca 1738 og død i 1788.

Anders ble gift 2. gang i 1789 med Johanna Henriksdatter Kalheim f. 1758 død 1791.

Anders ble gift 3. gang i 1792 med Brita Larsdatter Flåtane. Hun var da 23 år gammel og han 60.

Barn i 1. ekteskap:

a. Jon Andersen f. 1771

b. Anders Andersen f. 1775, gjestgiver på Kvaløya og på Solensteen

c. Brita Andersdatter

d. Elisabet Andersdatter f. 1780.

Barn i 2. ekteskap:

e. Henrik Andersen f. 1791

Barn i 3. ekteskap:

f. Marta Johanna Andersdatter f. 1795

g. Brita Andersdatter f. 1799

Enken Brita Larsdatter ble i 1804 gift med Lars Halvarsen Vågane i Erfjord.

ooooooooo

Folketellingen i 1801 lister opp Anders Andersens familie på denne måten:

Anders Andersen Mand 27 år Han i første hun i andet egteskab. Huusmand med jord

Malene Larsdatter Hans kone 47 år

Magretha Andersdatter Deres børn 8 år

Britha Andersdatter Deres børn 5 år

Han er i 1801 listet som husmann under indre Sandanger og er nok ikke kommet igang med gjestgiverdriften enda.

Det er dessuten feil at Margretha (Kristine Margrethe) og Britha (Berta) er hans barn. De er hans stebarn og døtre av Anders Andersen fra Helgøy som hadde drevet gjestgiveriet på Kvaaløya til han døde i 1797.

I 1818 flyttet gjestgiveren Anders Andersen Kvaløy Hjelmelandsvågen og overtok Solensteen gjestgiveri. Han kjøpte gjestgiveriet i Vågen av Ingebrigt Ingebrigtsen for 550 spd. Anders fikk grunnseddel i 1818 fra Jone Bergeson på de grunnene som huset sto på. Husene som hørte til gjestgiveriet var et våningshus, et brygge- og bakerhus, to sjøhus, brygger og naust samt et fjøs. Disse ble fraskilt i 1824.

Gjestgiveriet på Kvaløya solgte han til stesønnen Anders Andersen i 1821.

Gjestgiveren Anders Andersen og hans etterslekt ser ut til å ha vært de første som benyttet Solensteen som familienavn.

Malene Larsdatter Solensteen døde i …… og Anders giftet seg for 2. gang i 1821 med Hanna Kristine Knudsen, datter av prost Paul Knudsen i Jelsa.

Disse to hadde barna:

Tønnes Andreas f. 1822

Paul f. 1824.

I 1830, samme året som han døde, inngikk Andreas og Hanna skilsmissekontrakt i forliksrådet. De hadde vært gifte i ni år. "En vis Uoverensstemmels i Tenkemaade, i Begreb om Ektefellers Indbyrdes Forhold og de huuslige Pligter" hadde ført til "Mistillid, Kulde og Tab af gjensidig Fortrolighed".

Avtalen gikk bl.a. på at han skulle betale 50 Spd. årlig til henne og de to sønnene. Videre skulle han koste bygging av et hus til henne der hun ville bosette seg. En god del av deres innbo skulle hun overta, og 250 Spd i rede penger. Det var 150 Spd. i morsarv og 100 Spd. som hun hadde fått i bryllupsgave fra faren.

Anders Andersen Solensteen hadde kjøpte bruk nr. 3 av Steinsland i 1828. Men han døde alt i 1830. To år senere ble det solgt til brukerne. Anders bodde nemlig selv hele tiden i Vågen og hadde andre til å drive bruket for seg. Gjestgiveriet Solensteen gikk også på auksjon i 1832 og den nye eieren var Eiliv Jacobsen Eike.

En Hans Olsen Solensteen var med og tegnet aksjer i et dampskip som skulle trafikkere byen og Hjelmeland i kommunestyret i Hjelmeland i 1854.

øøøøøøøøøøøøø

Slekten Obstfelder.

Slekten Obsfelder er av tysk adel og opprinnelig fra Thuringen eller Nieder-Sachsen. Den norske slektsgrenens stamfar er "regimentschirurg i dansk tjeneste" Johan Gottfried Obstfelder som kom fra København, via Kristiansand og til Rogaland i krigsårene 1807-14. Den norske grenen er ikke særlig tallrik, og dens mest kjente representant er nok dikteren Sigbjørn Obsfelder (1866 - 1900).

Johann Gottfried Obstfelder (1778 - 1837) var født i Oldenburg og studerte medisin i København. Han kom som korpslege til Norge i 1808 og bodde fra 1810 til 1816 i Kristiansand. Fra 1816 og til sin død i mai 1837 bodde han i Vikevågen i Hjelmeland i Ryfylke.

Han ble i 1816 gift i Jelsa med Elsa Knudsen, men hun døde alt samme året. De hadde ikke barn sammen. I 1821 ble han gift 2. gang med Berte Andersdatter Qvaløen, bondedatter fra Fister i Hjelmeland og født i 1796. Hun var datter av bonden Anders Andersen Qvaløen og kona Malene Larsdatter Flaadene.

De fikk 4 barn sammen:

1. Johan Andreas Obsfelder, skipskaptein. Født død i 1890. Gift og bodde i Bergen.

2. Else Bolette Margrete Obsfelder. Til USA Død 1900.

3. Gottfred Emanuel Obstfelder, gift med Albertine Tommesen.

4. Herman Friedrich Obstfelder, født i Hjelmeland i april 1828. Død i Stavanger 1906.

Herman kom som ung mann i bakerlære i Stavanger. I 1851 tok han borgerskap som bakermester. Det gikk godt med forretningen en stun men etterhvert kom han i vanskeligheter og måtte gi opp. Han var imidlertid arbeidssom og tok det som bød seg for å skaffe seg utkomme.

I 1854 ble han gift med Serine Egelandsdal, og de fikk i årene fram mot 1880 hele 16 barn. det 7. av disse var dikteren Sigbjørn Obstfelder som ble født i oktober 1866. Svært mange av barna døde som småbarn.

ooooooooooo

Sigbjørn Obstfelder og faren, Herman Friedrich, valfartet i juli 1884 fra Stavanger og inn til Hjelmeland. Faren forteller om denne turen i Stavanger Aftenblad, 14.2.1903. Faren var da 56 år gammel og sønnen 18:

"Min sønn Sigbjørn var ogsaa glad i Hjelmeland. For nogle aar siden reiste vi en sommer derind. Jeg glemmer ikke, hvor henrykte vi var, begge to" ….

Herman Friedrich Obstfelder forteller videre at faren, Johan Gottfried Obstfelder - militærlegen på Hjelmeland - var født i Gluckstadt i Holstein. Han var apotekersønn og kom tidlig til København der han studerte medisin ved universitetet. etter eksamen i 1801/02 kom han til Fredrikshald. Og så tilføyer han:

"Hvilket aar far kom til Vestlandet, ved jeg ikke bestemt. Men før atten hundrede og tyve blev han gift inde paa Jelsa med provst Knudsens datter, Else. Dette egteskab blev imidlertid af kort varighed, da Else døde tre maaneder efter bryllupet".

Går vi til prestearkivet vil vi finne at den 2. mars 1816 ble bataljonskirurg Johan Gottfried Obstfelder viet til Else Bolette Knudsen. En finner videre at Else Obstfelder døde i Jelsa den 21. september 1816. Da hadde de altså vært gift i snautt 7 måneder. Vi vet ikke hva som var årsaken til dødsfallet.

Etter det Herman Obstfelder forteller bodde ekteparet Obstfelder i Jelsa inntil fru Elsa døde. Deretter flyttet enkemannen til Hjelmelandsvågen, og Herman forteller:

"Saa flyttede far til gjestgiver Solensten paa Hjelmeland; denne Solensten var far til brødrene Tønnes og Poul Solensten, hvilken sidste døde i Bergen ved juletider ifjor [des. 1902]. Min mor - fars anden hustru - boede her hos Solensten, da hendes bedstemor - min oldemor - var Solenstens første hustru. (…)

Her blev da far og mor kjendte. Mor var et lyst hode - en i alle henseender vel udrustet kvinde"……

Vi vet at i konfirmasjonsalderen oppholdt Berthe Andersdatter Qualøen (1796-1874) seg i Bergen og lærte seg bl.a. tysk. Den tyske militærlegen Obstfelder bodde fortsatt på Solensteens pensjonat, da hun kom tilbake, og

"de to konverserede nu paa tysk - hvilket sprog min far naturligvis foretrak. Saa omkring 1822 blev de gifte" …

I kirkeboken for Hjelmeland finner vi da også at den 24. april 1822 giftet "Corpslæge Johan Godtfried Obstfelder, 42 aar" seg med "Pige Berthe Andersdatter Qvaløen, 26 aar."

Johan Godtfried Obstfelder har dermed bodd i 6 år (fra 1816 til 1822) i Solensteens pensjonat i Hjelmelandsvågen, og kanskje var det alt fra 1814. etter giftermålet i 1822 flyttet de til Vigavågen.

Ekteparets eldste datter, Else Bolette Margrethe Olsdatter Obstfelder, ble født 12. desember 1821. Hun ble hjemmedøpt og dåpen ble stadfestet i kirken 24. april 1822, samme dag som de giftet seg. Blant fadderne finner vi Madam Hanne Solensteen. Dette kan tyde på at korpslegen med kone og nyfødt barn fortsatt bodde i Solensteens pensjonat i Hjelmelandsvågen. Men nå er det da et visst "slektskapsforhold" mellom Obstfelder og Solensteen som vi skal se og dette kan være grunnen til fadderskapet.

Korpslegen døde i 1837 og den 5. oktober 1842 flyttet enken og barna til Stavanger.

mmmmmmmmmm

Stavanger Aftenblad, lørdag 14. februar 1902.

Et Stavanger-portræt

i ramme.

Herman Friedrich Obstfelder

Obstfelder er en af dem, der har faaet meget at bære i sine dage. Økonomisk uhæld, sygdom og død har samlet sig om ham, og naar han trods alt har den kjækkeste ryg af alle dem, der er fem og syvti aar her i byen, saa vidner dette om, hvilken legemlig og aandelig kraft og hvilken energi, han har været og er i besiddelse af.

Man vilde undre sig, om man saa den veilængde, Obstfelder hver dag lægger bag sig, og man vilde undre sig, naar man saa den store taalmodighed, hvormed Obstfelder med en liden regning, der blot bringer ham nogle faa øre, gaar opigjen og opigjen - lange veie.

Men man vilde ogsaa undre sig, om man vidste, hvor megen skarphed og iagttagelsesevne denne mand bærer med sig!

Naar Obstfelder har været i et hus bare en gang, saa ved han, naar han er gaaet derfra, om han næste gang skal banke paa stuedøren, eller om han skal ringe i entreen, eller om han skal henvende sig på kjøkkenet.

Endviidere nar han ser paa regningen, hvilken stilling vedkommende har, ved han med det samme, hvilket klokkeslæt han træffer ham, om han besøges "offisielt" eller privat osv.

Ved siden af alt dette har Obstfelder sine andre interesser. Han læser meget. --"Nogle folk vil ikke læse den og den avis, fordi den har den og den politiske farve, men jeg læser alt, jeg", siger Obstfelder. Ja, næppe i noget hus i byen, for 10 - 20 aar siden, blev der læst saa meget som i Obstfelders. En kone, der var i hans tjeneste ved de tider, har fortalt mig, at lamperne brændte omkring i værelserne omtrent hele natten.

- Jeg tænkte, at mange kunde ha interesse af at høre lidt om gamle Obstfelder og den ramme, hvori han er født og opvoxet - baade fordi han selv er en original og maaske fordi man gjerne læste lidt om den mand, hvis søn har skrevet "Korset" og "En prests dagbog".

Derfor stod jeg forleden i "Haandverkerforeningens stiftelse". Og Obstfelder var straks saa velvillig at meddele mig baade om sig selv og sine fædre.

- Min far er født i byen Gluckstadt i Holstein. Han var søn af en apotheker, og reiste tidlig til København, hvor han studerede ved universitetet. Da han var færdig der - det var altsaa under dansketiden, jeg antar attenhundrede og en eller to - ansattes han som sanitetslæge i Fredrikshald.

Paa fæstningen der gik man hvær dag og speidede efter svenskerne. Og min far havde ikke været der længe, før de meldte sig. En klar og stille morgen, i dagbrækningen, da han skulde udenom byen paa sygebesøg, fik han øie paa svenske-hæren og maatte tilbage i galopp og melde, at nu var de lige ved byen. Nu - dette kommer ikke sagen ved.

- Hvilket aar far kom her til Vestlandet, ved jeg ikke bestemt. Men før attenhundrede og tyve blev han gift inde paa Jelsa med provst Knudsens datter, Else. Det egteskab blev imidlertid af kort varighed, da Else døde 3 maaneder efter bryllupet.

Saa flyttede far til gjestgiver Solensten paa Hjelmeland; denne Solensten var far af brødrene Tønnes og Paul Solensten, hvilken sidste døde i Bergen ved juletider ifjor.

Min mor - fars anden hustru - boede her hos Solensten, da hendes bedstemor - min oldemor - var Solenstens første hustru.

Gjestgiveren var gnaven, og min mor fortalte, at han skjændte, for børnene fik formeget mad, uagtet det var deres bedstemor - hans første hustru - der havde bragt ham penge at kjøbe stedet for.

Her blev da far og mor kjendte. Mor var et lyst hode - en i alle henseender vel udrustet kvinde. Hun blev snart kjed af den gnave gjestgiver og reiste til Bergen, endnu før hun var konfirmeret. Der tilegnede hun sig forskjellige kundskaber. Blant andet lærte hun tysk og kom til at tale dette sprog flydende. Da hun saa havde været i Bergen nogle aar, kom hun tilbage til gjestgiveren, hvor min far fremdeles opholdt sig.

De to konverserede nu paa tysk - hvilket sprog min far naturligvis foretrak. Saa omkring 1822 blev de gifte.

Jeg skulde ha lyst til at fortælle lidt om Hjelmeland i de dage, da det var Ryfylkes aandelige og materielle sentrum, og den naturen!

Paa Hjelmeland stansede embedsmænderne jevnlig nogle dage, naar de var ude paa sine reiser. Og de usedvanlig vakre omgivelser, sammen med tjenesteforholdene lokkede dem til at bosætte sig der. Saaledes kom familien Weltzien til Næsvig, Barth og senere oberstløitnant Waizenberg til Knudsvik.

De har vel hørt om de Waizenbergske tragedier - om sønnen, der skjød sig, og datteren der giftede sig med en bonde og gjorde ham umyndig efterpaa.

Min søn Sigbjørn var ogsaa glad i Hjelmeland. For nogle aar siden reiste vi en sommer derind. Jeg glemmer ikke hvor henrykte vi var, begge to.

En gang i en barnedaab sammen med foged Schiøtz. Han fortalte mig, at i en gammel beskrivelse kaldes Hjelmeland for "Kummen". Det kommer deraf at naar en staar paa Ingvaldstadsletten eller Bjørka, og det er riktig klart veir, samles alle fjeldpartier omkring fjorden i en runde, skraanende nedover til stranden.

Det var et sjelden vakkert skue.

Jeg kom uvilkaarlig til at tænke paa naturskildringerne i sønnens deilige "Novelletter".

En mængde sagn husker jeg fra Hjelmeland. Men nu er De nok træt for længe siden af alt dette, saa gaar vi videre.

Strax far og mor var gifte, bosatte de seg ved Houskevaagen. Den er adskilt fra den saakaldte "Kapteinsgaard" ved en elv. Vi blev fire søsken - tre gutter og en pige, og jeg var den tredje af gutterne. Far døde 1833 paa gaarden Hægrestad ved Egersund. Han var paa hjemveien fra Kristiansand, hvor han havde været i "embedets medfør". Han var nemlig korpslæge for Jæderen og Dalenes korps.

Han blev begravet paa Egersunds kirkegaard.

Nu er den lyse periode af skildringen forbi. Det mærkes paa Obstfelder. Om han end har havt sine lykkeaar, er det mang og meget, der dukker op, som tynger, og han fortsætter lavt og sakte:

I 1842 flyttede mor til byen for at finde sysselsættelse for os barn. Saa blev jeg sat i bagerlære, uagtet jeg ikke havde lyst dertil. Imidlertid blev jeg ved gescheften i over firti aar - fra 1843 - 1889, i endel aar drev jeg som bager og landhandler i Jørpelandsvaagen, men flyttede i begynnelsen af 80-aarene til byen for godt.

I 1854 var jeg blitt gift med datter af kjøbmand Sigbjørn Egelandsdal.

Han standser.

- Dere havde jo saa mange børn?

- Vi havde sexten levende, velskabte børn. Sigbjørn var den ottende i rækken. Det gik saa godt en hel tid, men det skulde vendes. Ja, det skulde vendes.

Ude paa Ladegaardsveien rant mit bageri næsten hver høst fuldt af vand, og jeg tabte en tid min gode helbred. Sygdom stødte til paa andre kanter. Det brændte for os, og jeg tabte penge paa grund af forpligtelser. Jeg maatte slutte og var fortvilelsen nær.

Dog heldigvis fik jeg min helbred og sindsro tilbage.

- Saa er De i grunden fornøiet?

Ja, saa er jeg fornøiet, idet jeg stræber efter det, der holder mig oppe, og det er taalmodighed. Uagtet vi er fire mennesker, som skal leve, og jeg er den eneste der tjener noget, har jeg med mit lille virke faaet afbetale noget paa den gjeld, jeg i hin haarde tid paadrog mig. Og om jeg havde kunnet faa alt betalt, før jeg dør, vilde jeg takke for alle ting.

Idet han tog mig i haanden, sa han:

Jeg er glad, for De har interesse for saadant.

- Hvorfor det?

- Det er interessen, som holder menneskene oppe. --

Jeg tænkte paa, hvor haardt det er at staa saa alene, naar en er gammel og graa.

Men Obstfelder har dog en trofast ven. Det er den stenfyldte seildugspose, der hænger udenfor stiftelsens dør og trækker denne velvilligst igjen efter han hver aften, naar han kommer hjem, træt af dagens møie.

**********

Tue, 20 Jan 2004 16:55:59 GMT

Har du et budskap,

så send et telegram! Muligens var det et godt råd Stéphane Mallarmés en gang gav til forfatteren som ville ha en rettledning om hvordan han skulle etablere seg som forfatter. Webloggene har gjort et slikt paradoks bortimot umulig - men flommen av "budskap" via webloggene gir øyeblikkelige assosiasjoner til Mallarmés telegram. Slike assosiasjoner er neppe populære i blog-miljøet - og vi må vel innrømmet at de forløsende ord om at "litteratur er politikk" for lenge siden har størknet i sitt eget oppkast. Men uansett hva vi måtte meddele så må en resignere med Pil Dahlerup og sukke at "Det er banalt at sige det, men ikke desto mindre er det sandt, at det er en forfatters første oppgave at kunne skrive".